Primærkilder
Litterære kilder og kildekritikk
Kildene til kunnskap om norrøn mytologi finnes
i flere kategorier. Både arkeologisk gjenstandsmateriale,
runeinnskrifter, stedsnavn, folketro og litterære kilder kan
gi bidrag til kunnskapsproduksjonen om den gamle norrøne
religionen. Denne siden inneholder en stor del av de litterære
kildene som er bevart. Det problematiske er likevel at disse
kildene ikke er samtidige - de er nedskrevet på et senere
tidspunkt enn da religionen var levende, altså i kristen tid.
Problemet med dette er at kilder blir mer upålitelige jo
lenger i tid en kommer fra hendelsene som blir beskrevet.
Spørsmålet blir da hvor strengt kildekritisk en skal tolke
tekstene. Voluspå er for eksempel ikke kjent i skriftlige
kilder før 1200-tallet, så strengt kildekritisk kan en
innvende at eddadiktet neppe er noen god kilde for religionen
i norrøn tid på grunn av faren for forurensing av og blanding
med nyere materiale.
Hvor stor vekt en skal legge på disse tekstene har endret seg sterkt over tid. På begynnelsen av 1900-tallet ble tekstene brukt nokså ukritisk som autentiske dokumenter for førkristen tradisjon, før en strengt kildekritisk tradisjon ble dominerende fra 1950-tallet, hvor en nesten avviste verdien i tekstene i det hele tatt. De siste årene er de fleste forskerne i en mellomstilling, hvor en hverken bruker kildene ukritisk eller holder dem som uttrykk for tiden de ble skrevet alene.
Selv om tekstene under er skrevet i
middelalderen kan materialet være eldre enn kalveskinnet eller
pergamentet de er skrevet på, og kan ha overlevd relativt
uforandret fra førkristen tid. Norden hadde en sterk
dikttradisjon lenge før skriftkulturen kom med kristendommen,
og før dette hvilte kulturen i hovedsak på muntlig
overlevering av tradisjoner, dikt og fortellinger om guders og
helters bedrifter.
På 1100-tallet dukket det opp lærde kristne
miljøer som dyrket skrivekunst ved bispesetene, klostrene og
kongesetene i Nidaros, Bergen og Stavanger. Også på Island var
klostrene sentrale med hensyn til skrivekunst, og stort sett
var det munker og prester som var forfattere. I tillegg til
religiøs litteratur beskjeftiget en seg også med interesse for
lover, samtidshistorie og forhistorie, herunder førkristen
religion. Snorre Sturlason (1179-1241) vokste for eksempel opp
på lekmannssenteret Oddi på Rangárvellir, som ble stiftet av
den lærde presten Sæmundr Sigfússon (1056-1133) (Særmundr
fróði). Slik ble minnene om den norrøne religionen bevart.
Den Eldre Edda
I likhet med skaldediktingen representerer
eddadiktingen den norrøne poesien. I Den Eldre Edda er ikke
den poetiske formen spesielt streng, og den minner mye om
prosa. Likevel er fortellingene gjengitt med bevisste
regelmessige og rytmiske virkemidler.
I 1643 oppdaget håndskriftsamleren Brynjólfur
Sveinsson et gammelt pergament som inneholdt dikt om guder og
sagnhelter som Snorres Edda var bygd på. En trodde feilaktig
at pergamentet stammet fra Sæmundr Sigfússon, og pergamentet
fikk da betegnelsen Sæmundar Edda, mens Snorres versjon ble
hetende den yngre Edda. Det gamle pergamentet ble gitt i gave
til kong Fredrik II i 1662, og ble innlemmet i det danske
kongelige biblioteks håndskriftsamling. Derfor kalles det også
Codex Regius - den
kongelige bok.
Codex Regius ble skrevet ca år 1270, og består
av 27 dikt som er gruppert i to bolker. Den første delen
består av ti dikt om norrøne guder: Voluspå, Håvamål,
Vavtrudnesmål, Grimnesmål, Skirnesmål, Loketretten,
Hymeskvadet, Trymskvadet, Hårbardsljod og Allvismål. (Fra
andre kilder har vi Rigstula og Balders draumar. Hyndleljod
kommer fra Flatøyboken, og Fjolsvinnsmål og Grottesangen
kommer fra andre og yngre kilder.) Den andre delen i Codex
Regius består av heltedikt som kan knyttes til den
fellesgermanske helten Sigurd Fåvnesbane og hans slekt, som på
tysk blir kalt Siegfried. En antar at noen av disse av kan ha
vært historiske personer, men det er likevel usikkert om
Sigurd Fåvnesbane har levd eller om det er snakk om en
eventyrskikkelse. I sagnene kan han uansett settes i
forbindelse med fyrstene i Burgunderriket en gang på
400-tallet. Hunnerkongen Attila (som døde i 453) dukker også
opp her som kong Atle.
Brynjólfur Sveinsson fant også et annet
håndskrift som også inneholdt eddadikt, og dette fikk senere
katalognummeret AM 748I4to. I tillegg kommer noen eddadikt fra
håndskriftet Hauksbok, og noen eddadikt er dessuten sitert i
Den Yngre Edda (Snorre-Edda).
Codex Regius ble ført tilbake til Island i
1971.
Norrønt
(Sophus Bugge, Sæmundar Edda, 1867)
Völuspá
Hávamál
Vafþrúðnismál
Grímnismál
Skírnismál
Hárbarðslióð
Hýmiskviða
Lokasenna
Þrymskviða
(mindre riktig Hamarsheimt)
Alvíssmál
Vegtamskviða
(Baldrs draumar)
Rígsþula
(feilaktig Rígsmál)
Hyndlulióð
Völundarkviða
Helgakviða
Hjörvarðssonar
Helgakviða
Hundingsbana hin fyrri
Helgakviða
Hundingsbana
önnur
Frá
dauða Sinfjötla
Gripisspá
(mindre riktig Sigurðarkviða Fáfnisbana I)
Reginsmál
(mindre riktig Sigurðarkviða Fáfnisbana II)
Fafnismál
Sigrdrífumál
Brot af
Sigurðarkviðu
Guðrúnarkviða
hin fyrsta
Sigurðarkviða
hin skamma
Helreið
Brynhildar
Dráp
Niflunga
Guðrúnarkviða
önnur
Guðrúnarkviða
hin þriðja
Oddrúnargrátr
Atlakviða
hin Grnlenzka
Atlamál
hin Grnlenzku
Guðrúnarhvöt
Hamðismál
Grottasöngr
Brudstykker
i Snorra-Edda
Brudstykker
i Völsunga saga
Svipdagsmál
Norsk
(Ivar Mortensson-Egnund, 1928)
Voluspå
Håvamål
Vavtrudnesmål
Grimnesmål
Skirnesmål
Hårbardsljod
Hymeskvæde
Loketretta
Trymskvida
Allvismål
Balders draumar
Rigstula
Hyndleljod
Valundskvæde
Kvædet um Helge
Hjorvardsson
Fyrste kvædet um Helge
Hundingsbane
Det andre kvædet um Helge
Hundingsbane
Um Sinfjotles daude
Gripes
spådom
Reginsmål
Fåvnesmål
Sigerdrivemål
Brot av Sigurdskvida
Den fyrste Gudrunkvida
Den
stutte Sigurdarkvida
Brynhild på helferd
Nivlungarne
vert drepne
Den forne
Gudrunkvida
Den tridje Gudrunkvida
Oddrun-gråten
Atlekvida
Gudrun eggjar
Hamdesmål
Svipdagsmål
1. Grogalder
Svipdagsmål II.
Fjolsvinnsmål
Svenska
(Erik Brate, 1913)
Valans spådom
Den Höges sång
(Havamal)
Sången om
Vavtrudner
Sången om Grimner
Sången om Skirner
Sången om Harbard
Kvädet om Hymer
Loketrätan
Kvädet om Trym
Sången om Allvis
Balders drömmar
Rigstula
Hyndlas sång
Kvädet om Volund
Kvädet om Helge
Hjorvardsson
Första kvädet om
Helge Hundingsbane
Andra kvädet om
Helge Hundingsbane
Om Sinfjotles död
Gripers spådom
Sången om Regin
Sången om Favner
Sången om Sigrdriva
Brottstycke av det
större kvädet om Sigurd
Första kvädet om Gudrun
Det korta kvädet om
Sigurd
Brynhilds färd till
Hel
Nivlungarnes dråp
Andra kvädet om Gudrun
Tredje kvädet om
Gudrun
Oddruns gråt
Kvädet om Atle
Den grönländska
sången om Atle
Gudruns eggelse
Sången om Hamder
Grottesången
Groas trollsång
Sången om Fjolsvinn
Solsången
Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad.
(2013.) Den eldre Edda. Hentet fra
http://www.heimskringla.no
/wiki/Kategori:Den_eldre_Edda
Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad. (2014.) Ædda-Kvæde.
Hentet fra http://www.heimskringla.no
/wiki/Edda-Kvæde
Lind, Idar. (2005.) Norrøn
mytologi frå a til å. Oslo: Det Norske Samlaget, s.
42.
Steinsland, Gro. (2005.) Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax Forlag, s.
35-38, 43-44.
Snorre-Edda
Snorre-Edda, eller Den Yngre Edda, var en
lærebok i skaldskap som ble ferdig rundt 1220. Den er altså ca
50 år eldre enn Codex Regius. På tidspunktet Snorre Sturlason
skrev boken var den gamle gudelæren i ferd med å gå i
glemmeboken. Han forsøkte ikke bare å gi eksempler på norrøn
diktekunst, men ga også et overblikk over den norrøne
mytologien.
Snorre-Edda består av fire deler. I Prologen ga Snorre en
forklaring på verdens skapelse og røttene til den norrøne
religionen. I Gylvaginning
ble de norrøne mytene ble vevd inn i en historie om den lite
oppvakte svenske kongen Gylve som dro til Åsgard for å treffe
"den hedenske treenighet", som alle var Odin i ulike
skikkelser. Hele gudelæren fra urtiden til Ragnarok og videre
ble gjennomgått. Etter å ha svart på alle spørsmålene til
Gylve hørtes et tordenbrak, og borgen Åsgard forsvant. Skaldskaparmål var en
gjennomgang av bruken og betydningen av skaldediktning, samt
en mer utdypende fortelling om guder og makter. Den siste
delen er Håttatal
(versemållisten), som består av diktet med samme navn og en
rekke forklaringer. Snorre peker her på hundre ulike
verseformer som skaldene kunne velge mellom i et hyllingsdikt
han selv lagde til ære for Håkon Håkonson og Skule Jarl.
Norrønt
Prologus
Gylfaginning
Skáldskaparmál
Háttatal
Nafnaþulur
Skáldatal
English
Prologue
Gylfaginning
Skáldskaparmal
Abbreviations
Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad. (2014.) Edda
Snorra Sturlasonar. Hentet fra
http://www.heimskringla.no /wiki/Edda_Snorra_Sturlusonar
Lind, Idar. (2005.) Norrøn
mytologi frå a til å. Oslo: Det Norske Samlaget, s.
43.
Steinsland, Gro. (2005.) Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax Forlag, s.
44.
Heimskringla
Heimskringla er en samling kongesagaer som ble
skrevet ned i perioden ca 1220-1235. Snorre forteller her om
de norske kongenes historie, fra den mytologiske historien om
Odin selv og de første svenske ynglingekongene og helt frem
til Sverres saga med slaget på Re i 1177.
Snorre Sturlason benyttet seg av flere og
tidligere kongesagaer som nå er tapt for å skrive
Heimskringla. Sæmundr Sigfússon skrev et verk om de
første norske kongene som nå er tapt. Også den norske munken
Theodoricus skrev Norges historie på latin, som fortalte om de
norske kongene til og med Sigurd Jorsalfare. I tillegg fantes
Hryggjarstykki som ble skrevet ned ca 1160 og som omhandlet de
norske borgerkrigene. Olav den helliges saga bygget også på
eldre latinske fortellinger om kongen. Den eldste kongesagaen
var likevel Sverres saga, som var samtidig og ble nedskrevet
av Karl Jónsson på oppdrag av kong Sverre selv. Også Håkon
Håkonsson fikk sin egen saga skrevet om seg av Sturla Tordsson
- Snorre Sturlasons nevø.
Ágrip af Noregs konunga sögum var den første
nasjonalhistoriske oversikten på norrønt mål og ble trolig
skrevet i Norge. I tillegg kommer Morkinskinna (ca 1220) og
Fagrskinna (ca 1225).
Snorre Sturlason kjente til og benyttet seg av
alle disse verkene.
Det er likevel grunn til å lese Heimskringla
kildekritisk med en liten spade salt, og være bevisst på
middelalderens måte å uttrykke seg på. Snorre Sturlason skrev
også selv i prologen til Heimskringla at "selv om en ikke kan vite at dette
er sant, så vet vi likevel at gamle og vise menn har holdt
det for sannhet".
Island var ingen isolert utpost i Europa; de
lærde miljøene skjønte godt hva som foregikk ute i Europa og
hadde tilgang til bøker fra utlandet. Sæmundr Sigfússon ble
for eksempel utdannet i Tyskland, og resultatet ble at disse
miljøene lånte idéer og tolkninger av hverandre.
English
(Samuel Laing, 1844, translator)
Ynglinga
Saga
Halfdan the Black Saga
Harald Harfager's Saga
Hakon the Good's Saga
Saga of King Harald Grafeld and of Earl Hakon
Son of Sigurd
King Olaf Trygvason's Saga
Saga of Olaf Haraldson (St. Olaf)
Saga of Harald Hardrade
Saga of Olaf Kyrre
Magnus Barefoot's Saga
Saga of Sigurd the Crusader and His
Brothers Eystein and Olaf
Saga of Magnus the Blind and of Harald Gille
Saga of Sigurd, Inge, and Eystein,
the Sons of Harald
Saga of Hakon Herdebreid ("Hakon the
Broad-Shouldered")
Magnus Erlingson's Saga
Internet Sacred Text Archive. (2001.) Heimskringla.
Hentet fra http://www.sacred-texts.com
/neu/heim/index.htm
Lind, Idar. (2005.) Norrøn mytologi frå a til å.
Oslo: Det Norske Samlaget, s. 95.
Nordbø, B. (2014.) Heimskringla. I Store norske
leksikon. Hentet fra https://snl.no/Heimskringla
Fornaldersagaer
Fornaldersagaene er en av de tre sagatypene. Sagaene kan deles inn i fornaldersagaer, islendingesagaer og kongesagaer. Fornaldersagaene handler om fjern fortid før landnåmet av Island. Sagaene ble nedskrevet på Island av ukjente forfattere, men hendelsene de beskriver er fra Norge, Sverige og Danmark. Av og til får vi også korte innblikk i reiser til mer eksotiske strøk. Fornaldersagaene inneholder dessuten ofte mytologiske skikkelser, som dverger, alver og kjemper. Avstanden i tid gjør dem vanskelige å bruke som kilder både når det gjelder historiske fakta og norrøn tro, men samtidig bygger sagaene ofte på eldre kilder i form av kvad.
Norrønt
Völsunga saga
Ragnars saga loðbrókar ok sona hans
Þáttr af Ragnars sonum
Norna-Gests þáttr
Hervarar saga ok Heiðreks
Saga Heiðreks konungs ins vitra
Ketils saga hængs
Gríms saga loðinkinna
Örvar-Odds saga
Áns saga bogsveigis
Hrólfs saga kraka ok kappa hans
Sörla þáttr eða Heðins saga ok Högna
Sögubrot af nokkurum fornkonnungum í Dana-
ok Svíaveldi
Frá Fornjóti ok hans ættmönnum
Af Upplendinga konungum
Hálfs saga ok Hálfsrekka
Þorsteins saga Víkingssonar
Friðþjófs saga ins frækna
Hrómundar saga Gripssonar
Ásmundar saga kappabana
Sturlaugs saga starfsama
Göngu-Hrólfs saga
Bósa saga ok Herrauðs
Gautreks saga
Hrólfs saga Gautrekssonar
Egils saga einhenda ok Ásmundar berserkjabana
Sörla saga sterka
Hjalmþés saga ok Ölvis
Hálfdanar saga Eysteinssonar
Hálfdanar saga Brönufóstra
Illuga saga Griðarfóstra
Yngvars saga víðförla
Þorsteins þáttr bæjarmagns
Helga þáttr Þórissonar
Tóka þáttr Tókasonar
English
Volsunga saga
Bjarnason, S., Saemundsdottir, H, Saemundsson,
B. & Sæmundsson, B. (u.å.) Fornaldarsögur Norðurlanda.
Hentet fra http://www.snerpa.is/net/forn/forn.htm
Lind, Idar. (2005.) Norrøn
mytologi frå a til å. Oslo: Det Norske Samlaget, s.
59.
Steinsland, Gro. (2005.) Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax Forlag, s.
60.
Islendingesagaer
Islandingesagaene handler om ulike islandske
slekter i tiden fra 930, da Island ble befolket fra Norge, men
de fleste forholder seg til Island i perioden mellom landnåmet
og ca 1030. Sagaene ble imidlertid ikke nedskrevet før på 1200
og 1300-tallet, og kan derfor, på grunn av avstand i tid, ikke
betraktes som nøyaktige historiske kilder. Noen av
islendingesagaene viser sterk tilknytning til norsk historie,
og særlig gjelder dette Egils saga hvor hovedskikkelsen er
høvdingen og skalden Egill Skalla-Grimsson. Det er også stor
variasjon mellom de ulike islendingesagaene med hensyn til
lengde, komposisjon og artistisk nivå.
Norrønt
Bandamanna saga
Bárðar saga Snæfellsáss
Bjarnar saga Hítdælakappa
Brennu-Njáls saga
Droplaugarsona saga;
Egils saga
Eiríks saga rauða
Eyrbyggja saga
Finnboga saga ramma
Fljótsdæla saga
Flóamanna saga
Fóstbræðra saga
Færeyinga saga
Grettis saga
Gísla saga Súrssonar
Grænlendinga saga
Grænlendinga þáttur
Gull-Þóris saga
Gunnars saga Keldugnúpsfífls
Gunnlaugs saga ormstungu
Hallfreðar saga vandræðaskálds
(eftir Möðruvallabók)
Hallfreðar saga vandræðaskálds (úr Ólafs sögu
Tryggvasonar hinni mestu)
Harðar saga og Hólmverja
Hávarðar saga Ísfirðings
Heiðarvíga saga
Hrafnkels saga Freysgoða
Hrana saga hrings
Hænsna-Þóris saga
Kjalnesinga saga
Kormáks saga
Króka-Refs saga
Laxdæla saga
Ljósvetninga saga
Reykdæla saga og Víga-Skútu
Svarfdæla saga
Valla-Ljóts saga
Vatnsdæla saga
Víga-Glúms saga
Víglundar saga
Vopnfirðinga saga
Þorsteins saga hvíta
Þorsteins saga Síðu-Hallssonar
Þórðar saga hreðu
Norsk
Njaala,
elder Soga um Njaal Torgeirson og sønerne hans
Erik
den Rødes Saga
Færøingernes
saga
Fortællingen
om Ravnkel Freysgode
Laksdøla
saga
Sagaen
of Thorsten hvite
Fortællingen
om Brodd-Helge og hans søn Bjarne
Dansk
Saga om Helge og Grim,
Dropløgs sønner
Hørd Grimkelssøns Saga
Håvard
Isfjordings Saga
Hønsetores
Saga
Ljosavandsfolkenes
Saga
English
The Story of the Banded Men
Njáls saga
Egils saga
Eyrbyggja saga
Grettis saga Ásmundarsonar
Saga of Gisli the
Outlaw
The Saga of Gunnlaug
the Worm-Tongue and Raven the Skald
Heitharviga
saga
Kormáks saga
Laxdaela
saga
The Story of Viga-Glúm
The Saga of Viglund the
Fair
The Story of Thórðr Hreða
Bjarnason, S., Saemundsdottir, H,
Saemundsson, B. & Sæmundsson, B. (2000.) Fornaldarsögur
Norðurlanda.
Hentet fra http://www.snerpa.is/net/isl/isl.htm
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 60.
Tennant, R. (u.å.) The Online Medieval & Classical
Library. Hentet fra http://omacl.org/genre.html
Þórðarson, S. (u.å.) Icelandic Saga Database. Hentet fra
http://www.sagadb.org/
Skaldekvad
Skaldekvadene var
ekstremt avanserte med hensyn til form og stil, og utgjorde
estetisk kultur på svært høyt nivå. Skaldediktningen hadde
høy status i kraft av å være både vanskelig å beherske og
ettertraktet. Skalden hadde derfor ofte gode posisjoner og
god lønn fra høvdinger og konger. De var ikke bare passive
observatører i strid, mendeltok selv ofte i kamp. Under
Harald Hårfagre ble hirden et kulturelt sentrum for
skaldekvad.
Aðalsteinsdrápa (Egill
Skalla-Grímsson)
Arinbjarnarkviða (Egill Skalla-Grímsson)
Austrfararvísur (Sighvatr Þórðarson)
Bersöglisvísur (Sighvatr Þórðarson)
En Runesang (- Skald ukjent)
Eiríksdrápa (Hallfreðr Óttarsson,
vandræðaskáld)
Eiríksdrápa (Markús Skeggjason)
Eiríksmál (- Skald ukjent)
Erfidrápa Ólafs Tryggvasonar (Hallfreðr Óttarsson,
vandræðaskáld)
Glymdrápa (Þorbjörn
Hornklofi)
Haraldskvæði (Þorbjörn Hornklofi)
Haustlöng (Þjóðólfr ór Hvini)
Hákonardrápa (Goðþormr Sindri)
Hákonardrápa (Þórleifr 'jarlsskáld'
Rauðfeldarson)
Hákonarmál (Eyvindr
Finnsson)
Háleygjatal (Eyvindr
Finnsson)
Hrynhenda (Arnórr
Þórðarson Jarlaskáld)
Húsdrápa (Úlfr
Uggason)
Höfuðlausn (Egill
Skalla-Grímsson)
Höfuðlausn (Óttar
svarti)
Jómsvíkingadrápa
(Bjarni Kolbeinsson)
Óláfsdrápa (Hallfreðr
Óttarsson, vandræðaskáld)
Ragnarsdrápa (Bragi
Boddason)
Runhenda (Einarr
Skúlason)
Sendibítr (Jórunn
skáldmær)
Sigurðardrápa (Kormákr
Ögmundarson)
Snæfriðardrápa
(Haraldr Hárfagri)
Sonatorrek (Egill
Skalla-Grímsson)
Vellekla (Einarr
Helgason, skálaglamm)
Ynglingatal (Þjóðólfr
ór Hvini)
Þat mælti mín móðir
(Egill Skalla-Grímsson)
Þórsdrápa (Eilífr
Goðrúnarson)
Scaldic Project Academic Body. (u.å.) Scaldic
Poetry of the Scandinavian Middle Ages. Hentet fra
http://skaldic.arts.usyd.edu.au/db.php?if=default&table=poems
Skei, H. H. (2018.) Dråpa. I Store norske leksikon.
Hentet fra https://snl.no/dråpa
Steinsland, Gro. (2005.) Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax Forlag, s.
60.
Annet
From
Tacitus, "The Agricola and Germania" translated to English
"Saxonis
Grammatici Historia Danica" translated to English
The
Anglo-Saxon Chronicle from A.D. 1 to A.D. 1154 translated
to English