Runeskrift - eldre Futhark (germanske runer)

I følge norrøn mytologi var det Odin selv som skal ha fått åpenbart runene da han hang i Yggdrasil i ni dager og netter, gjennomboret av sitt eget spyd; dette beskrives i vers 138-145 i Håvamål. Fordi det var Odin selv som var opphavsmannen til runene, ble kunnskap om runene kalt reginkunnr - kunnskap som tilhører guder.

I norrøn mytologi var det Heimdall som introduserte runene til menneskene. I Rigstula (gammelnorsk / norsk) i Den eldre Edda kan vi lese at Heimdall, som kalte seg Rig, fikk sønnene Trell (stamfar for trellene), Karl (stamfar for de frie bøndene) og Jarl (stamfar for aristokratiet) med tre ulike kvinner og skapte de ulike samfunnsstendene. Da Jarl ble voksen kom Rig tilbake, kalte Jarl sin sønn og lærte ham runene.

Runealfabetet har fått sitt navn etter de seks første lydverdiene: F-U-Th-A-R-K. Runene ble også delt inn i tre ætter, av årsaker som ikke er forklart.

Den eldste bevarte runeinskripsjonen er fra ca. år 150 e.v.t., og var risset inn i en kam som ble funnet i Vimose på Fyn i Danmark. Inskripsjonen lyder harja. En regner med at runene dukket opp som et direkte resultat av germanernes kontakt med romerne. Germanerne tok over noen skrifttegn, forandret litt på andre og fant opp noen selv. Dette alfabetet var i høyeste grad tilpasset deres behov. Som vi kan se består de av rette streker, dette gjorde dem mye enklere å risse inn i tre eller stein.

 

Skandinaviske runer

Med skandinaviske runer menes runer som er funnet i Skandinavia. To av runene har aldri blitt funnet i Norge; Pertra og Eol.

Fra ca år 550-700 finnes det en del overgangsvarianter mellom den gamle Futhark og den nyere, som bare bestod av 16 tegn. Bakgrunnen for dette var den såkalte synkopetiden, som markerte overgangen mellom urnordisk og norrønt språk. Mange trykksvake vokaler falt bort, en fikk flere omlydsvokaler og ordene ble ofte kortet ned i lengde. Paradoksalt nok førte ikke dette til at det ble innført nye runer som var tilpasset de nye fonemene (talelydene) som ble brukt. I stedet falt flere runer bort, slik at en i vikingetiden kun hadde seksten runer. De fleste runene hadde derfor flere lyder enn én.

Norske overgangsformer fra ca år 500

Norske runer etter år 600

Norske runer av dansk type fra 800-tallet

Norsk-svenske rökruner ca 800-900

Norske kortkvistruner fra ca 900

Norske runer fra ca 900 til ca 1050

Norske runer fra ca 1000 til ca 1050

Varianter og uttale

Runene kom i to hovedvarianter: Langkvistrunene kalles også danske runer, dansk-svenske runer, vanlige runer eller normalruner. Den andre hovedvarianten kalles kortkvistruner, svensk-norske runer, stuttruner, og rökruner. I tillegg til disse finnes det også en mer uvanlig variant som kalles stavløse runer, fordi alle  runene  unntatt i - runen mangler stav.

Skrivemåte

Runene slik de står over er ikke den eneste måten en kunne skrive runer på. Det var ikke uvanlig at runene ble skrevet speilvendt, snudd opp-ned eller at flere runer ble risset inn på samme stav. Det manglet ofte mellomrom mellom runene. Det samme gjaldt dobbelt konsonant. Dersom siste rune i ett ord var lik den første i det neste ble det som regel ikke skrevet to runer, og lange fonemer kunne bli kortet ned dersom flere ulike lydverdier ble skrevet med samme rune.

Dersom vi skulle skrive på samme måte i dag kunne det bli noe slikt som kunursbistiuaflir. Setningen er ikke umiddelbart enkel å tolke, men betyr 'Gunnvor spiste vafler'. Når vi i tillegg vet at runeinnskriftene er skrevet på et språk uten normering som ikke lenger er i bruk, sier det seg selv at tolkningen av eldre runeinnskrifter er en vanskelig oppgave.

Heldigvis var også de som risset runene ofte bevisste på dette, og for å gjøre det enklere for de som leste kunne de sette inn orddelere i form av dobbeltpunktum, dobbeltkors eller andre tegn, i alle fall i deler av inskripsjonen. Fra ca 900-tallet ble det ikke sjelden brukt prikker over runene u, k, og i for å vise at de ikke ble brukt på vanlig måte for å skape henholdsvis ø, g, og e (Williams 2012:283).

Inskripsjoner

Inskripsjonene i vikingtiden er kun bevart på runesteiner, og følger nesten alltid et fast formular. Dette gjør også tolkningen enklere. En typisk runestein har runer som følger dette mønsteret: Først sier det noe om hvem som reiste steinen, deretter hva slags slektning steinen var reist til minne om, som dette: "Ivar og Knut reiste denne steinen til minne om Eirik, faren." I tillegg kan steinen si noe om hvor eller når vedkommende døde, den kan inneholde (kristne) bønner, og den som risset runene kan også signere verket med sitt navn til slutt. Det er imidlertid sjelden at alle disse elementene er på plass på én og samme stein (Williams 2012:283-284).

Etter vikingtiden

Norske runer fra ca 1050 til ca 1175

Norske runer fra ca 1300-1400

Av de runene som er funnet, stammer de fleste fra perioden fra slutten av 1100-tallet til 1300-tallet, og det er totalt registrert 1.552 runeinnskrifter i Norge. Mer enn 600 av disse ble funnet under utgravningene av Bryggen i Bergen på 1950-tallet, hvor inskripsjonene var risset inn i tre eller bein. Etter inskripsjonene å dømme, var ikke runeskriften noe som var forbeholdt en økonomisk og sosial elite, men var noe alminnelige mennesker drev med. En regner også med at antall skriveføre mennesker har vært relativt høyt, men likevel langt under hva en finner i moderne samfunn.

Det fantes ingen institusjoner som formidlet bruk av runer, så i den grad disse ble lært, var det uformelt og fra mann til mann. Runeinskripsjonene finnes derfor i mange ulike varianter, og uten en skriftlig normal. Noen runer, som s, c og z, ble brukt om hverandre.

Runene gikk gradvis ut av bruk, og ble i lang tid brukt side om side med de latinske bokstavene. Runene gikk ut av daglig bruk på 1400-tallet, men kunnskapen gikk ikke tapt.

 

Litteratur:

Larsson, P. Yrrunan. Använding och ljudvärde i nordiska runinskrifter. (Runrön 4), Swedish Science Press, Uppsala. 2002.

Williams, H. Runes. In: Brink, S. and Price, N. (ed.): The Viking World. Routeledge, London og New York, s. 281-290. 2012.

Williams, H. Åsrunan. Använding och ljudvärde i runsvenska  steninskrifter.  (Runrön 3), Swedish Science Press, Uppsala. 1990.

Arild Hauges Runer: http://www.arild-hauge.com/nruner.htm

Tilbake til hovedsiden