Forfallet
I tidenes morgen levde gudene i lykke, uskyld og fred. Voluspå sier følgende om denne tiden: "Glade lekte de tavl i tunet, det var ingen nød på noe av gull." Ufreden mellom æser og vaner begynte da tre mektige tussemøyer kom fra Jotunheimen. Blant annet var en kvinne, Gullveig, brent i Valhall. "Tre ganger brente de den tre ganger bårne, atter og atter - og enda lever hun", sier Voluspå. Æsene rådslår om freden kan reddes. Det kan den ikke. Odin kaster spydet sitt over fiendehæren, og den første kampen begynner.
Det går så langt at æsenes borgvegg blir gjennombrutt, og vanene trenger inn i Åsgard. Senere kommer det til fred mellom vanene og æsene.
Men urolighetene fortsetter - æsene må beskytte seg mot jotnene, og denne ufreden sprer seg fra æser til mennesker.
Som vi ser, minner tiden før forfallet sterkt om den nye verden som oppstår etter Ragnarok. En kan faktisk bli fristet til å stille spørsmålet om dette er helt tilfeldig, eller om det er snakk om et kretsløp som i alle fall i teorien kan fortsette og fortsette: Fra skapelse, orden, lykke, til ufred, destruksjon og kaos, og deretter ny skapelse osv. Hvis dette er korrekt, kan en tenke seg at forfallet kommer på nytt etter Ragnarok, for verken alle æser eller alle jotner er døde. En kan tenke seg at ny strid bryter ut etter hvert, og at dette igjen kulminerer i et nytt Ragnarok, men med andre guder og i en ny tid.
En kan også tenke seg at dette symboliserer naturens eget kretsløp; våren og sommeren, hvor skapelse av nytt liv står i sentrum, høsten, hvor destruktivitet gjør seg gjeldende; planter og blomster dør, løv faller av trærne, vinteren; alt er dødt, før nytt liv igjen begynner å spire.
Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 90-91.