Odin
Odin, den øverste gud, har foruten Allfader mange andre navn. Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløyd), Bivlinde, Båleyg (Båløyd), Bolverk, Brun/Brune, Dresvarp, Farmatyr (/Roptaty, Hrosshårsgråne, Hvatmod, Hvedrung, Hærglad, Hærblinde, Hå/Høy, Ialk, Jevnhå (Den Jevnhøye), Jolner, Kjalar, Langskjegg, Launding, Møttul, Njot, Olg, Ölur, Ome, Oske, Ovner, Rane, Ravnguden, Rosterus, Sann/Sannetal, Seierfar, Sidhatt, Sidskjegg, Sige, Sigder, Siggaut, Sigmund, Sigtrygg, Skilfing, Skjoldvall, Svalner, Svavner, Svidrer, Svidur, Svipal, Tud, Tund/Tunn, Tekk, Tror, Trasar, Tveblinde, Tvegge, Ud, Vak/Vakr, Valfader, Valdr Galga, Vegtam, Vidrimmer, Vidur, Vodin, Våvud, Ygg/Yggr, Yggjung og Yjung.
Han er den viseste av alle gudene, og hos ham henter de andre gudene råd når de er i nød. Han øser visdom av jotnen Mimes visdomsbrønn. Han har til gjengjeld satt sitt ene øye i pant hos Mime. Selv om Mimes brønn gir visdom, fortviler Odin over alt han ikke vet. Han henger seg da i livstreet Yggdrasil i ni netter, halvt levende og halvt død, og stikker spydet sitt inn i siden. Da skjønner han alle verdens hemmeligheter, og runene åpenbares for ham. Stor innsikt oppnås kun gjennom store offer og smerte. Odin blir alltid fremstilt som enøyd, og noe gammelaktig (jf. navnet Hårbard, den gråskjeggede). Likevel blir han sett på som sterk, så fager at det er en fryd å se ham og væpnet med spyd og skjold.
I Valhall og Vingolv, hvor Odin holder gilde for guder og einherjer, nyter han selv ikke annet enn vin, noe som både er hans mat og drikke. Den maten som ble satt på bordet hans gir han til sine to ulver, Gere og Freke (Geri, Freki; begge navn betyr: den grådige). Odin har også to ravner, Hugin og Munin (Huginn, Muninn, d.e. tanken og minnet), som sitter på hver sin skulder av Odin, og dem har han også en del av sin visdom å takke for. Hver dag flyr de ut i den vide verden, og ved dugurdtid kommer de hjem og forteller ham alt det de har sett. Derfor kalles Odin også Ravneguden.
Fra sitt høye sete, Lidskjalv i Vålaskjalv, ser Odin alt som skjer. På sin hest, Sleipner (Sleipnir), som har åtte føtter og er den raskeste i verden, rir han overalt hvor han vil. Hans spyd, Gungne (Gungnir), treffer alt som han slynger det etter. På armen har han den kostelige ring Draupne (Draupnir). Av den drypper det hver niende natt åtte likeså herlige ringer.
Odin ble, som det synes, dyrket ved en egen
slags menneskeofring, og dette har gjort mye til at han kom
til å stå for våre forfedre som en hard og barsk gud. Akkurat
som Odin etter myten hang i galgen, såret med spyd og ofret
til seg selv, var det etter flere sagnhistoriske fortellinger
skikk å ofre menn til Odin ved å henge dem i galge og
gjennombore dem med spyd. Skaldene kunne derfor kalle Odin "de
hengtes gud" eller "galgenes herre". Han lot sin ravn fly til
de hengte eller gikk selv til galgen og tvang ved galder den
hengte til å tale med seg (Håvamål
157). En historieskriver fra det 11. århundre, Adam av Bremen,
forteller om offerlunden ved Uppsala tempel:
"Det ofres ni
hankjønn av hver art levende vesener, med hvis blod det er
skikk å forsone gudene. Kroppene, derimot, blir hengt opp i
den lund som ligger like ved helligdommen. Denne lunden er
nemlig så hellig for hedningene at hvert tre anses som
guddommelig som følge av ofrenes død og forrtåtnelse. Det
henger hunder og hester ved siden av mennesker, og en
kristen har fortalt meg at han har sett 72 slike kropper
henge der mellom hverandre."
Adam av Bremen var imidlertid aldri selv i
Uppsala, men skrev bare om hva han hadde hørt fra andre. Han
var dessuten opptatt av å ta tydelig avstand fra den norrøne
religionen, så beretningen kan godt være usann.
En beretning om lignende fester med store ofringer av mennesker og dyr ved Leire i Sjælland har Thietmar, biskop av Merseburg, som levde rundt år 1000, innflettet i sitt bispedømmes historie. Rimelig nok kan det her være snakk om ofringer til hellige trær; men de hengte har utvilsomt blitt oppfattet som Odins eiendom.
Det Snorre forteller om i Heimskringla står uten tvil i nær sammenheng med det opprinnelige odinsofferet: Odin lot seg like før sin død merke med en spydsodd, "og han tilegnet seg alle våpendøde menn"; "Njord døde av sykdom, og han lot seg også merke til Odin før han døde". Således kunne Odin motta mennesker som offer, ikke bare gjennom hengning, men også ved at den som ville unngå å dø strådød risset seg med spyd. Dessuten kunne den som gikk mot en fiendtlig hær vie kampen til Odin ved å slenge et spyd over den med de ord: "Odin eier dere alle." Odin tok gjerne imot et slikt offer. Det gjaldt for ham å samle så mange einherjer som mulig til den siste strid.
Blant æsene var flere krigsguder (valtívar), men Odin var den ypperste av dem. Etter ham ble kampen kalt "Odins vær", "Yggs leik" og sverdet "Odins ild". Odin var ikke overalt dyrket som den høyeste gud, og dyrkelse av Odin synes å være kommet forholdsvis sent i forhistorisk tid til Norden sørfra. I stedsnavn som er sammensatt med Odin, har vi god hjelp til å fastslå omfanget av Odins dyrkelse på forskjellige steder.
Odins hustruer er Jord og Frigg. Hans medhustruer er jotunkvinnene Grid og Rind. Hans sønner er Tor (med Jord), Balder (med Frigg), Ty, Vidar (med Grid), Våle (med Rind), og videre Heimdall, Hòd, Brage, Meile og Hermod.
Oldtidens konger og fyrster regnet gjerne ætten
fra Odin, og derfor fikk han senere tillagt flere sønner som
Skjold, stamfar for skjoldungene (de danske kongene), Sæming,
stamfar for Håløyg-ætten (Ladejarlene), Sige, Volsungenes
stamfar og flere andre.
Kilder: Håvamål, Hårbardsljod, Loketretta, Vaftrudnersmål, Prologen i Den yngre Edda, Ynglingesagaen
Litteratur:
Lind, Idar. Norrøn mytologi
frå a til å. Det Norske Samlaget, Oslo. 2005, s.
153-155.
Munch, P. A. Norrøne gude-
og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s.
33-37.
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 165ff.