I begynnelsen
I begynnelsen, mellom lys og mørke, mellom ild og is, var Ginnungagap, det store svelget uten bunn.
Gapet lå mellom to verdener; kulde- og tåkeverdenen Nivlheim i nord og ildverdenen Muspellheim i syd. I Nivlheim lå kilden Kvergjelme, og fra kilden strømmet elvene Elivåger mot syd, slik at den nordlige delen av Ginnugagapet ble fylt av rimfrost og is. Fra ilden i Muspellheim sprutet det gnister og glør mot nord. Derfor ble den sydlige delen av gapet varm. Slik møttes de veldige kreftene på hver sin side av tomrommet - varmen og ilden fra Muspellheim og kulden fra frosten fra Nivlheim - i Ginnugagapet. Der ilden og frosten møttes, begynte isen å smelte og dryppe. Av dråpene oppstod liv, de vokste og ble til det enorme tvekjønnede urvesenet Yme.
Slik ble også urkua Audhumla til. Fra Audhumlas jur strømmet det fire floder av melk. Yme livnærte seg av melken.
Audhumla slikket i seg saltet fra stenene, som var dekket av rimfrost. Første dag hun slikket, stakk det et hår opp av stenen. Den andre dagen ble et mannshode synlig, og tredje dagen kom hele kroppen frem. Det var Bure, stamfar for gudenes - æsenes - ætt.
Bures sønn Bor fikk sønnene Odin, Vile og Ve med Bestla, datteren til jotnen Boltorn.
Men jotnen Yme avlet barn med seg selv. Mens han sov begynte han å svette, og av svetten i den venstre armhulen vokste det frem et kvinnelig og et mannlig vesen. Og den ene foten hans fikk en sønn med den andre. Slik ble rimtussene - jotnene - til.
Da Ymes ætt hadde vokst seg stor, gjorde Odin, Vile og Ve opprør. De drepte Yme, og jotnene druknet i blodstrømmen fra sårene hans. Men to av dem, Bergjelme og konen hans, reddet seg opp i en melkiste. Slik berget de livet og jotnenes ætt.
Bors sønner flyttet den døde Yme ut i Ginnugagap. Av kroppen skapte de jorden, av blodet sjøer og hav. Og havet la de rundt jorden som et bånd. Knokler og tenner ble klipper, fjell og stener, og av håret ble gresset og skogene skapt. Små mark krøp frem fra Ymes lik. Av dem skapte de dvergene. Så hvelvet æsene Ymes skalle over jorden og satte fire dverger til å holde den oppe. De het Østre, Vestre, Nordre og Søndre og stod under hvert sitt verdenshjørne.
Skyene ble til da de kastet Ymes hjerne opp på himmelen, og av gnister fra Muspellheim laget de sol, måne og stjerner som de festet til himmelhvelvingen.
Det siste gudene skapte var menneskene. En dag
Odin, Vile og Ve kom vandrende langs stranden, fant de to
trestammer, en ask og en alm. Odin blåste livets pust inn i dem,
og Vile ga dem forstand og bevegelse. Av Ve fikk de form, tale,
hørsel og syn. Mannen kalte de Ask og kvinnen Embla.
Kilde: Voluspå (1ff), Gylvaginning (s. 16ff).
Litteratur: Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 23ff.