Sivs hår

Loke, sønn av Lauvøy, hadde en gang klippet alt håret av Tors fagre kone, Siv. Da Tor oppdaget dette, ble han rasende og grep tak i Loke. Han ville knust hvert ben i kroppen hans, hadde ikke Loke sverget på at han skulle få svartalvene til å lage det fineste gullhår til Siv. Det skulle vokse som vanlig hår.

Tor gikk med på dette, og Loke dro til noen dverger som het Ivaldesønnene.

Dvergene smidde gullhår til Siv, og i tillegg laget de skipet Skibladne og spydet Gungne.

Da Ivaldesønnene var ferdige med arbeidet, syntes Loke at tingene var så fine at han inngikk et veddemål med dvergen Brokk. Han veddet hodet sitt på at Sindre, broren til Brokk, ikke kunne lage så fine ting som gullhåret, skipet og spydet. Så skulle Sindre vise hva han var god for. I smien la han et svineskinn i avlen, og ha ba Brokk dra blåsebelgen og holde på til han kom tilbake for å dra ut skinnet.

Sindre gikk, og Brokk dro belgen. Med det samme satte det seg en flue på hånden hans og stakk ham. Fluen var nok ingen andre enn den listige Loke. Men Brokk fortsatte som før og sluttet ikke før smeden tok ut det han hadde laget. Det var en galte, og den hadde bust av gull.

Deretter la Sindre gull i avlen. Som sist ba han Brokk om å blåse og ikke stanse før han kom tilbake.

Straks kom fluen og satte seg på halsen til Brokk. Den var dobbelt så plagsom som forrige gang, men han dro belgen til Sindre kom. Denne gang tok dvergen gullringen Draupne ut av avlen. Så la han inn jern og sa til Brokk at han måtte dra blåsebelgen denne gangen også. Alt var forspilt om han gjorde opphold i blåsingen.

Så snart Sindre var forsvunnet, kom fluen tilbake. Den satte seg mellom øynene på Brokk og stakk ham i øyelokkene. Blodet rant i øynene på ham slik at han ikke kunne se noe - derfor slapp han belgen et øyeblikk for å vifte bort det plagsomme insektet.

Da Sindre kom, sa han at denne gangen hadde det nesten gått galt. Frem fra avlen tok han en hammer.

Sindre ga de tre tingene til Brokk og ba ham reise til Åsgard med dem. Der skulle han hente det han hadde vunnet ved veddemålet.

I Åsgard la Brokk og Loke frem hver sine kostbarheter. Æsene satte seg på dommersetene, og det var Odin, Tor og Frøy som skulle dømme.

Loke ga spydet Gungne til Odin, og Tor fikk gullhåret som Siv skulle ha. Skibladne ga han til Frøy. Så la han ut om hver av tingene.

Spydet ble aldri sittende i såret, gullhåret ville gro som vanlig hår straks det var satt på, og skipet fikk bør så snart seilet var heist, fortalte Loke. Skibladne kunne også brettes sammen som en duk og få plass i en pung.

Så kom Brokk med sine skatter. Odin fikk ringen. Hver niende natt ville det dryppe åtte gullringer av den, like tunge som Draupne.

Galten Gyllinbuste ga han til Frøy. Den kunne springe over land og hav. Både dag og natt, raskere enn noen hest. Gullbusten lyste, så det var aldri for mørkt det galten for frem.

Hammeren Mjølner ga Brokk til Tor. Med den kunne han slå så hardt det skulle være, likevel ville den ikke ta skade. Når han kastet den etter noe, ville han treffe, og den ville alltid vende tilbake. Hvis Tor ville, kunne den bli så liten at den kunne gjemmes innenfor klærne. Men skaftet var blitt litt for kort fordi Brokk hadde sluttet å blåse da han viftet bort fluen.

Æsene kom til at Mjølner var den gjeveste av gavene, for den ga det beste vernet mot jotnene. Derfor hadde dvergen vunnet veddemålet.

Da Loke hørte dette, forsøkte han seg med bestikkelser for å berge hodet sitt, men det ville ikke Brokk gå med på.

Da dvergen skulle ta Loke, kom han seg unna. Han hadde sko han kunne løpe i luften med. Brokk ba da Tor om å fange Loke, og det gjorde han.

Dvergen ville hugge hodet av ham, men Loke sa at selv om han hadde rett på hodet, hadde han ikke rett til halsen.

Da ble Brokk rasende og tok en rem og en kniv for å stikke hull i leppene på Loke og binde dem sammen, men kniven bet ikke. Brokk sa det hadde vært bedre med sylen broren hans eide, og i det samme var sylen der. Så sydde han leppene sammen, men Loke slet munnen opp igjen.


Kilde: Skaldskaparmål (s. 145-147).

Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s  91-93.

Tilbake til hovedsiden