Fødsel
Fødselen var forbundet med fare for kvinnen, og
det var ikke uvanlig at kvinner døde i barselseng. Frigg og Frøya kunne påkalles for at
fødselen skulle gå bra.
I norrøn tid var det ikke knyttet noen
urenhetsforestillinger til fødsel. Det var først med
kristendommen at den fødende kvinnen ble regnet som uren, og
det nyfødte barnet ble regnet som urent før dåpen hadde funnet
sted.
Etter fødselen fantes det i hovedsak to
alternativer; barnet kunne knesettes og øses med vann og tas
opp i slekten, eller barnet kunne bli satt ut for å dø.
Dersom barnet skulle oppfostres var det barnets
far som satte barnet på kneet mens han satt i høysetet, øste
barnet med vann og ga barnet et navn. Dette hendte trolig like
etter fødselen, for det var først etter vannøsingen at barnet
kunne få morsmelk. Dersom barnet hadde fått morsmelk kunne det
heller ikke settes ut. Knesetting og vannøsing betydde
at barnet skulle oppfostres og bli tatt opp i slekten. Vi
finner eksempler på vannøsingen i Rigstula og i Håvamål.
Å sette ut barn var sosialt akseptert som
barnebegrensning, og viste at familien ikke ønsket eller kunne
fostre opp barnet. Eksempelvis kunne dette være aktuelt i
nødsår eller dersom barnet hadde medfødte skavanker.
Imidlertid ble barn i hovedsak regnet som en ressurs og
trygghet for slekten, så vi må regne med at denne typen
barnebegrensning har vært mer vanlig i lavere sosiale lag. For
trellkvinner var både hun og barna hennes husbondens eiendom,
og det var han som bestemte om barna skulle settes ut eller
fostres opp.
Selv om senere kristne lover i hovedsak var mot
utsetting av nyfødte, ble det likevel gitt anledning dersom
det var snakk om skader eller funksjonshemminger. I så fall
skulle barnet døpes og gis et navn før det ble båret til
nærmeste kirkegård og lagt på en grav for å dø.
Litteratur:
Steinsland, Gro. Norrøn
Religion. Myter, riter, samfunn. Pax Forlag, Oslo.
2005, s. 328ff.