Hlfdanar saga Brnufstra.

I. KAPTULI

HRINGR er konungr nefndr, er r fyrir Danmrku Hann var vitr ok vinsll. Hann tti drottningu, er Sign ht. Hn var dttir lfheins konungs af Reigotalandi. Hn var allra kvenna vnst ok vitrust. Hringr konungr l brliga vi henni rj brn, sonu tv ok eina dttur, er Ingibjrg ht. Hn var prdd llum kvenligum listum. Sv var ok skr hennar sjna sem sknanda gull, ok at llu var hn sv skpu sem hverr mundi sik kjsa vilja. Synir Hrings konungs htu Hlfdan ok smundr. eir vru frir snum. var Hlfdan fyrir eim um alla hluti. smundr var tu vetra, en Hlfdan nu, er hr var komit sgunni. Konungr lt dttur sinni skemmu reisa. at hs var gert me miklum hagleik. Konungsdttur jnuu tlf skemmumeyjar, ok vru r jarla dtr ok hertuga. Konungr unni harla mikit dttur sinni. Stendr n hennar lf me vlkum blma sem fyrr var sagt. Var konungr mjk gamlar.

Jarl er nefndr orfir. Hann var rki konungs ok einn hans mesti vinr ok honum hollr ok trr llum rum. Jarl var manna vitrastr, ok v lt konungr hann jafnan me hirinni vera. Hann fstrai konungsbrnin ok unni eim harla mikit.

Jarl var einn me konungi, er rir ht. Hann var kallar inn sterki. Hann var sv sterkr, at engi var sterkari rkinu. Jarl var landvarnarmar konungs. at hafi ein flagkona lagt ri jarl, at hann mtti eigi mannsbl sj. var hann mikils metinn af konungi. Hann sat ar optast, er Fjni ht.

Eina ntt bar sv til, er Ingibjrg l sng skemmu sinni ok svaf, at hn lt illa svefni, ok eptir langan tma liinn vaknai hn. Skemmumeyjar hennar spuru, hvat hana hafi dreymt, en hn vildi eigi segja eim. Annan dag eptir kom orfir jarl skemmuna ok settist nir hj konungsdttur. au taka tal sn milli. Ingibjrg mlti: "Ek vil segja r draum minn, fstri." "Hversu er hann?" segir jarl. Hn svarar: "at er upphaf draumi mnum, at ek ttumst ti stdd, ok var mr litit til hafs. ar s ek dkkva nokkurn, ok var fyrst fjarri mr, en frist mr hann nr ok nr. Um sir s ek, at etta vru skip mrg ok uru hr landfst, ok af eim runnu tal varga ok stefndu hingat til borgarinnar. Tveir melrakkar runnu fyrir vrgunum, ok vru bir okkaligir. ll vru essi kvikendi grimmlig. au ltu ekki gert ok rifu bi menn ok hesta ok allt at, er eir nu. Ok ar kom at sustu, at eir sttu at r, fstri minn, ok at fur mnum, ok v vaknaa ek, ok r n drauminn, fstri minn," segir Ingibjrg. Jarl tk til mls: "essi draumr er aurinn," segir hann. "Oss mun skjtt koma hersaga, en vil ek eigi ra hann lengr." Fell ar nir tal eira. Gekk jarl burt. Eitt kveld bar sv til, at konungr sat yfir drykkjuborum, at upp lukust hallardyrr. Gengu ar inn tu menn. Kenndi konungr ar ri jarl ok hans kumpna. Konungr spuri tenda. Jarl segir, at vkingar vru vi land komnir, eir er ekki ltu gert. Konungr spuri, hvat eir htu. Jarl segir, at annarr eira ht Sti, en annarr Snkollr, -- "Sti ferr ess erendis, at hann vill bija dttur innar." Konungr spuri, hversu Sti vri at sj. Jarl svarar: "Sti er blvar berserkr. Hann er hlflitr. Er hann rum megin blr, en rum megin raur. Hann hefir ekki kli bknum. Hann er skllttr um allt hfuit, nema eitt hr stendr upp r mijum hausi hans." Konungr mlti: "Heldr munu vr berjast en gifta eim manni dttur vra." Allir fstu ess heldr, at konungr hefi eigi li vi. eir vkingarnir hfu fengit konungi tveggja daga frest at safna lii, ok fekk konungr ltit li, af v at tminn var stuttr, ok fekk hann alls rj hundru manna.

at sama kveld, er bardaginn skyldi vera eptir um morguninn, mlti Hlfdan vi smund, brur sinn: "at vilda ek, brir, at vit frum ofan til strandar ok fyndum vit vkingana, v at mr er allmikil forvitni at finna ok sj Sta." smundr mlti: "angat skal ek aldri koma, v at ek veit, at skjtt ver ek drepinn, ef ek kem ar" Hlfdan mlti: "at vissa ek, at mundir ragr vera, v at orir hvergi ik at hrra." smundr mlti : "Fylgja mun ek r, ef ert einrinn at fara. Hlfdan mlti: "N gerir vel, ok frum vit sta."

I. KAPTULI

Eptir etta fru eir brr ok lttu eigi fyrr en eir kmu til landtjalda Sta. Hlfdan gekk fyrir Sta ok kvaddi hann viruliga. Sti tk honum vel. Hlfdan mlti: "at er satt at segja, at ert tguligr mar, Sti, ok slka vilda ek marga mna mga ok ert." " ert vel viti borinn sveinn," segir Sti, "ok kannt glggt at sj mann velli, ok mundir eigi aunulauss, ef kmir r sveit me mr." Hlfdan svarar: "Gfuskort mun ek til ess hafa at vera hj sv gum hfingja sem ert, Sti minn." Sti mlti:"at vilda ek, at frir eigi gjafarlauss burtu, ea hvar er Hundi, fhirir minn?" "Hr em ek," segir Hundi. "F essum sveini rjr merkr silfrs." Hundi gerir sv. Halfdan akkar Sta ok ferr san t r tjaldinu. smundr, brir hans, hafi stait ti fyrir tjaldinu, mean Hlfdan hafi inni verit. Gengu eir n heim til hallar. Segir Hlfdan orfinni jarli allt af ferum snum ok fr honum hnd fit. Jarl lt vel yfir essi fer.

Um morguninn eptir bjst konungr til bardaga. rj vru hli borginni, ok tlai konungr at verja borgina. Skipai hann orfinni jarli at verja eitt borgarhliit, en annat vari rir jarl inn sterki, en konungr sjlfr it rija, ok hafi hverr eira hundra manna. Konungssynir vru bir hj orfinni jarli bardaganum. N skal segja fr eim Sta ok Snkolli, at eir skipta sv lii, at Sti skal stra mti konungi, Snkollr mti ri jarli, en rijungr lis mti orfinni jarli. Ganga vkingar n fr skipum ok bta skjaldarrendr. Tekst ar bardagi kafr. Sti gekk hart fram, ar er konungr er fyrir. Snkollr stti fast at ri jarli, sv at hann hj bar hendr. rir jarl gekk hart fram fyrstu. v nst hj Snkollr til fylgdarmanns ris jarls. Hann fekk egar bana. En egar jarl s blit, hljp jarl r borgarhliinu ok inn borgina. Snkollr gekk egar inn hliit me sna menn ok sv borgina ok drepr ar ri jarl. etta sr orfir jarl ok snr egar mti Snkolli me nokkura menn, en Hlfdan vari mean at hli, er jarl hafi r varit. N var bardagi inn harasti. Jarl sr , at Sti stti fast at konungi ok vkr angat til, ok v hj Sti til konungs. Jarl br vi skildi, ok klauf Sti hann allan at endilngu, ok kom sverit ft konungi, sv at af tk. fell konungr. Jarl var bi srr ok mr ok fellr valinn um sir. var sv myrkt af ntt, at hvergi s fr sr. Engi st uppi af konungsmnnum. Vkingar gengu til skipa, bi mir ok srir. Drekka eir lengi fram um kveldit, en fru san at sofa ok tku sik nir.

III. KAPTULI

N er at segja fr orfinni jarli, at hann rss upp valnum. Hann tk fyrir brjst konungi ok fann, at hann var daur. Hann gekk angat, er eir Hlfdan ok smundr lgu. Hann sr, at smundr var daur. Hann spyrr, hvrt Hlfdan mtti nokkut mla. Hann kva eigi traua til ess. Jarl spyrr, hvrt hann vri eigi srr. Hlfdan kvest eigi srr vera, --"en fell ek af mi," sagi hann, "ea hvat kanntu at segja mr til smundar, brur mns?" Jarl svarar: "Hann er n daur." , "Vissa ek at," segir Hlfdan, "at hann var ekki at manni." Jarl bar Hlfdan r valnum, v at hann var mjk stirr, sv at hann mtti eigi ganga. Jarl gekk til skemmu Ingibjargar, en er hn s jarl, fagnai hn honum vel ok spuri tenda. Jarl segir konung ok smund, brur hennar, dauan ok allir borgarmenn. Ingibjrg var mjk hrygg vi ok grt. Jarl segir annat betra en at grta. Jarl kva n skemmumeyjar hennar vera at skilja vi hana. Jarl tk Ingibjrgu ok berr hana hendi sr ok Hlfdan rum megin, gengu san til skgar, ok finnr fyrir sr ltinn b ok klappar dyrum. Kona gekk ar t ok heilsar jarli. Hann tekr vel kveju hennar. Sj kona ht Grma. Jarl mlti : "at vilda ek, Grma," segir hann, "at takir vi brnum essum ok geymir, ar til er ek kem eptir eim, v at ek veit, at au eru hr geymd fyrir vkingunum. Eru hr rjr merkr silfrs, er ek vil gefa r." Hn tk vi hvrutveggja, fnu ok brnunum, en jarl fr heim til borgar ok lagist nir valinn. Engi mar var varr vi hans fer.

Sti ok hans menn vakna snemma um morguninn ok hugu gott til konungsdttur. Gengr hann egar fr skipunum ok hans menn allir til borgarinnar. Ok er eir koma ar, rannsaka eir valinn ok finna hvergi annan konungsson. eir sj orfinn jarl ok spuru, hvrt hann vissi ekki til annars konungssonar, en hann kvest ekki til hans vita. Sti hafi farit til skemmu Ingibjargar ok kom aptr ok sagi hana burtu ok kva jarl til barnanna vita. Jarl kvest eigi til eira vita, en Sti lst mundu aflima hann, ef hann vildi eigi segja til barnanna. Jarl kvast eigi segja mundu. Sti vildi eigi at heldr drepa jarl. Sti tk undir sik bi rkit ok egna. Gerist hann konungr mrku, tt at vri illa fengit. jnuu honum ok menn heldr af hrslu en gvilja. Jarl var hljr ann vetr. Lt Sti leita eira systkina, ok fundust au ekki, en egar farit var nnd b Grmu, laust vallt hr, ok uru menn Sta aptr at sna.

Einn morgun snemma gengr jarl, sv at engi vissi, til bjar Grmu. En er hann kom, st hn ti ok hj henni bi brnin. Hn heilsai jarli glaliga. Hann tk v vel. au systkin uru harla fegin fstra snum ok kysstu hann. Jarl kva n brnin mundu vera at skilja vi Grmu ok kvaddi hana. Gekk hann n burt me brnin, ar til er hann kom til sjvarstrandar. ar s Hlfdan skipaflota. Jarl tti ar eitt skip ok kva Hlfdan skyldu at eiga ok fjrhlut, -- "ok skaltu fara til Bjarmalands til ttars jarls, brur mns, ok segja, at hann taki vi r fyrir mn or, en ef hann er tregr til, f honum gull etta til jartegna, ok mun hann vi r taka." Hlfdan mlti: "at vil ek n, fstri minn, at frir me mr." Jarl neitti v. Minntist hann vi au systkin ok gekk heim san, en Hlfdan fr skip me Ingibjrgu ok helt haf, ok byrjai eim vel, tk Bjarmaland. Hann gekk fr skipi me llum mnnum snum ok til hallar jarls. Hlfdan gekk fyrir jarl ok kver hann. Jarl tk honum vel ok spuri tenda. Hlfdan segir sem var, at Hringr konungr var andar ok at me, at orfir jarl hafi sent hann angat til halds ok trausts. Jarl lt seinliga vi v. fekk Hlfdan jarli gullit. Jarl mlti : "Mikit ykkir brur mnum undir, at ek taki vi r, enda skal ek ok sv gjarna gera." Setti jarl Hlfdan it nsta sr, en Ingibjrgu var fylgt til skemmu dttur jarls, er ra ht. Hn var bi vn ok vitr.

IV. KAPTULI

Einn dag gekk Hlfdan fyrir jarl ok kver hann. Jarl tk v vel ok spyrr, hvat undir kveju s. Hlfdan segist vilja halda fyrir land fram. Jarl fekk honum rj skip ok dreka mikinn inn fjra. Skip essi vru vel skipu at mnnum ok vpnum. Hlfdan akkai jarli essa ger ok tk orlof af honum. Fr hann san til skipa ok Ingibjrg, systir hans, me honum. var Hlfdan tlf vetra, er hann lt fr landi ok haf. Helt hann va um sumarit. En er haustai, vildi hann halda aptr til Bjarmalands. Kmu fyrir honum okur ok hafvillur, ok rakst hann um haf innan. geri at eim strviri sv mikit, at skipin ll tndust nema dreki Hlfdanar, ok lt hann reka at honum marga snarvlu. Ok er etta var gert, rekr drekann at bjrgum strum ok upp sand slttan. Hlfdan segir, at eir munu ar um bast, en eir bu hann fyrir sj. eir setja upp drekann. Vir var ar rekinn mikill sandinn, ok taka eir ar til sklasmar, ok var skjtt algerr. Hlfdan gengr jkla jafnan ok nokkurir menn me honum, en sumir vru eptir hj Ingibjrgu vi skla. Menn Hlfdanar spuru, hvat landi etta vri. Hlfdan kva mundu vera komna at Hellulands byggum.

Einn dag gekk Hlfdan einn jkla at afla fanga. Hann fr ann dag allan. Um sir kom hann at einstigi nokkuru. Hann hafi xi eina hendi, er ttarr jarl hafi gefit honum. Hlfdan gekk einstigit. Spor vru klppu berginu, en milli sporanna var eigi skemmra en fjgra lna. Hlfdan krkti axarhyrnunni upp sporin ok las sik sv upp eptir skaptinu, ar til er hann komst upp bjargit. ar s hann helli stran ok bjartan eld. Hann gengr at hellisdyrum ok sr, at tvau trll stu vi eldinn, annat kvensvipt, en annat karlsvipt, ok hfu soketil milli sn. ar var bi hrossa sltr ok manna. Karl hafi krk nefinu, en kerling hring. at var gaman eira, at hann krkti krknum hringinn, ok var upp eim msir endarnir, en krkrinn slapp r hringnum, fekk kerling bakfall. Hn mlti : "Eigi vil ek etta gaman hafa, Jrnnefr minn sll." , "Sv skal vera, Sleggja mn," segir hann, ok hfu lokit r katlinum. Jrnnefr tekr til ora: "Er nokkut eptir, Sleggja," segir hann, "af eim hlfum rija tigi manna, er ek seidda hingat fyrra vetr?" Hn segir allltit um at. Hn gekk innar eptir hellinum ok kom sv aptr, at hn hafi sinn mann undir hvorri hendi sr, ok leggr nir hj eldinum ok segir, at eigi vru fleiri eptir. Hlfdan sr n, at etta vru rskligir menn ok sv lkir, at hvrigan mtti ekkja fr rum, ok tlai Hlfdan, at eir vru tvburar. Hlfdan snarar inn hellinn ok at trllkarlinum ok hj hls honum me xinni, sv at af tk hfuit, en hann sitr sem r. Kerling sprettr upp ok mlti: "at er vel, Hlfdan," segir hn, "at vit hfum fundist." Hann hefir sik n undan, en hn skir eptir, ar til er hn ni saxi einu. Hn stti at honum fast, en hann varist vel. Sleggja kastar saxinu ok hleypr undir Hlfdan. eira glma var hr ok lng, ok rak Sleggja hann um allan hellinn, en sv var hann mjkr, at hn kom honum aldri af ftunum. ar til rekst hann, at au kmu at gj einni. Hn var bi djp ok brei. var Sleggja framar gjbakkanum. v var kippt undan henni ftunum ok datt hn ofan gjna. Hlfdan helt hrit henni. Hann s eitt sax gulli bit liggja hj sr. Hann br v skjtt ok hj af Sleggju hfuit. Hlfdan spuri, hverr honum hefi dugna veitt ea saxit gefit, en engi svarai honum um sinn.

V. KAPTULI

er Hlfdan hafi etta unnit, gekk hann innar eptir hellinum, ar til er hann kom at afhelli einum. ar s hann konu sitja stli. Hr hennar var bundit vi stlbrirnar. Ftr hennar vru kldu jklavatni. Hn mlti, er hn sr manninn: "Skjtt drepr Jrnnefr ik, mar, ef hann veit, at ert hr." Hlfdan mlti: "Ek hefi drepit hann ok sv Sleggju, ea hvat heitir ?" Hn kvest Hildr heita ok vera dttir Angants jarls af Skotlandi, --"brur mnir htu Sigmundr ok Sigurr. eir vru tvburar. Vr hldum fyrir land fram fyrra sumar. Seiddi Jrnnefr mik hingat ok ll oss, ok tlai hann sr at eiga mik, en drepa kerlingu sna, en ek vilda at eigi." Hlfdan leysti hana , ok gengu au fram hellinn, ok vru eir brr mjk at komnir. eir vru sv magrir, at skinn var skorpit nir vi beinin. Hn settist undir herar Siguri, en Hlfdan undir herar Sigmundi, ok dreypir vni varir eim, ok nrust eir skjtt, sv at eir mttu mla. eir spuru, hverir eim hfu lf gefit. Hildr segir, at hann hti Hlfdan ok vri sonr Hrings konungs r Danmrku. eir uru v harla fegnir, er eir su systur sna heila, ok akka au ll Hlfdani, ok vru au ar fimm ntr.

En annan sta er at segja fr mnnum Hlfdanar, at eir vru mjk hugsjkir um hann, en Ingibjrg, systir hans, vakti bi mtt ok dag ok neytti hvrki svefns n matar. At fimm nttum linum bjuggust au ll burt r hellinum, ok hafi Hlfdan aan gull ok silfr ok margar gersimar ok kom heill til sinna manna. Uru eir honum fegnir ok mest systir hans. Segir hann eim allt um ferir snar. Krleikar miklir vru me eim Hildi ok Ingibjrgu. ar sat Hlfdan ann vetr, ok var n allt kyrrt.

VI. KAPTULI

At vrdgum lt Hlfdan ba dreka sinn ok fram setja, ok helt hann burt at linu sumri. kom strviri mikit fyrir Hlfdani, ok var hann at halda at eim bjrgunum, er rum megin vru fjararins. Hlfdan segir, at eir muni ar um bast, ok vru eir ar vetr annan. Fru eir jkla hvern dag Hlfdan, Sigmundr ok Sigurr at afla matfanga. Skorti ekki vtta i sklanum.

Einn dag, er eir fstbrr fru jkla, heyru eir skellihltra mikla um kveldit. v nst sj eir rjr flagkonur, ok var s rauum kyrtli, er fyrst gekk. at s Hlfdan, at hn var me mennsku mti, en eigi hinar. En egar er au fundust, mlti raukyrtla: "Hr er vel til yndis skipat, ok tla ek mr vi konungsson." Hlfdan spyrr r at nafni. "Ek heiti Brana," segir raukyrtla, "en systr mnar Molda ok Mna." "Skamm hafi nar systr," segir Hlfdan. Brana rr egar Hlfdan, ok glma au lengi. Mna hleypr Sigur, en Molda Sigmund. r vefja eim utan um sik, en gtu eigi fellt . au Hlfdan ok Brana ttu langan atgang. Brana mlti: "Ertu gamall maur, Hlfdan?", "Sextn vetra," segir hann. "Ok ertu enn eigi kvensterkr," segir hn. "Hv skal at eigi prfa n?" segir Hlfdan. Hann bregr henni mjm, sv at hn fellr. Hlfdan spyrr, hvern hn mundi hans gera, ef hann vri sv kominn sem hn. Brana mlti: "Hvrki er ek bldrekkr n mannta, ok eigi munda ek drepa ik, er ek gaf r lf hellinum Sleggju, ok kippta ek undan henni ftunum, ok gaf ek r sax at, er hjtt hana me." - "Hv sagir mr etta sv seint?" segir Hlfdan, "ok skaltu at vsu upp standa." Tku au tal sn milli. Brana mlti: "at skaltu vita, Hlfdan, at mennsk er ek ara tt, v at mir mn var dttir Vilhjlms konungs r Vallandi. Jrnhauss, fair minn, nam hana burt. tti hann mik vi henni, ok bregr mr meir til hennar, en nokkut til hans. tta ek at jna hundra flaga." Hlfdan mlti: "Illa ykkir mr stdd vera, en n skaltu horfa grfu, mean ek leik vi systr nar." Hn kva sv vera skyldu. Hlfdan ferr angat, er au Sigurr ok Mna glmdu. Hann hrindir henni fyrir bjrg ofan heldr hraparliga, ok sv gerir hann vi Moldu, ok s heiarliga gaflhlait henni. Brana ltr upp ok spyrr, hvar systr snar s. "Ek hratt eim ofan fyrir bjrg," segir Hlfdan. "at var r ltil fremd," segir hn, "v at nnur eira var fimm vetra, en nnur sex, ok mun ek gott af r hljta ok sv af mr, en at sex nttum linum vil ek r flagar komi til hellis mns. Er hann hean skammt burt." Hlfdan mlti, at sv skyldi vera. Fr Brana til hellis sns, en eir flagar heim til skla sns.

VII. KAPTULI

er linir vru sex dagar, bjuggust eir fstbrr heiman fr sklanum ok vru vel vpnair ok ltta eigi fyrr en eir koma til Brnu. kom Brana mti eim ok kvaddi glaliga. Hn m1ti: "N vil ek, Hlfdan, at veitir mr li, ok drepum vit flgin ll, v at ek hefi n drepit nokkur me v mti, at ek hefi gert au drukkin ll, sv at au drpust nir sjlf, en fair minn liggr einni kerru. Hann hefir rj hfu ok ll snilig. Hn stendr miju hellisglfinu. Hn er str, en honum kemr ekki vart. En at getir drepit hann, vil ek ekki sj at, en ek mun vera at fara til me r, ef vel skal fara, ok ykkir mr at erfitt, en ekki vpn m hann bta nema sax itt, ok vil ek at hafa." Hlfdan kva sv vera skyldu ok fekk henni saxit, en hn fekk hverjum eira brra kylfur strar. r vru allar me jrni slegnar. au gengu innar hellinn. Brana fr fyrst. Hn slkkvir ljsit. eir flagar sl flgin bi hart ok tum. ar fell margr tvhfar jtunn. Hlfdan sr , hvar Jrnhauss l kerrunni. Hann hrglaist egar ftr. Hlfdan sl sem honum var hgast vi vangann honum me kylfunni, en hann br sr hvergi vi ok mlti: "Svikit hefir mik n, Brana dttir. Veit ek, at hr er kominn Hlfdan Hringsson, Sigmundr ok Sigurr." eir brr slgu bir senn til hans me kylfunum, en hann st sem r. vru drepin ll nnur flgin. Jrnhauss tk til Sigurar ok br honum lopt. v slr Hlfdan knsbtr honum, sv at hann fellr, ok verr Sigurr undir honum. Hlfdan veit eigi, hvat hann skal til gera. kom Brana at ok mlti: "Ek mun sjlf vera at drepa fur minn, v at ek s, at r geti eigi banat honum, ok mun at illa fyrir mlast, ef ek ver honum at bana, en skal at n vera." Brana hleypr n at ok hggr hls honum me saxinu, ok lt hann sv sitt lf. Hlfdan velti honum ofan af Siguri. v kom dagr yfir hellisgluggann. Ekki br Brana sr vi at. Hn kippir upp einum hlemm r hellisglfinu. ar var undir sjvardjp. ar ryr hn nir flgunum. er au hfu etta gert, akkar hn eim etta verk ok ba vera hj sr um vetrinn. Hlfdan segir sv vera skyldu. Brana var allkt. r Hildr ok Ingibjrg fru ok hellinn. Hlfdan l hj Brnu hverja ntt, en eir fstbrr tefldu um daga.

VIII. KAPTULI

Brana hvarf burtu hvern morgun, en kom ekki fyrr heim en at dagsetri. Einn tma spyrr Brana Hlfdan, hversu langt vri til sumars. "Sex vikr," segir hann. " er vel," segir hn, "at r hefir eigi lengra tt hellinum en er, v at n er sumardagr inn fyrsti morgun, ok muntu hean vilja burt halda, ok skal at vera, tt mr ykki annat betra, en ek fer eigi kona ein saman, ok er ek me barni, ok ertu fair at v." Hlfdan kvest ess eigi rta, --"ok vil ek, at sendir mr," segir hann, "ef at er sveinn, en ger sem r lkar, ef at er mey." Hn kva sv vera skyldu, -"ok muntu sigla hean til Englands. ar rr fyrir s konungr, er lfr heitir. Hann a ser dttur, er Marsibil heitir. Hn er n vnust kllu allra meyja heiminum. Hn kann allar kvenligar rttir, ok at vilda ek, at fengir hennar. skalt ar nefnast einn kaupmar, ok hr eru grs au, er ek vil gefa r. au skaltu gefa konungsdttur, ok muntu f hennar st. au hafa nttru, ef hn leggr au undir hfu sr ok sefr eim, ann hn r sem lfi snu. Ok hr eru kli, er ek vil gefa pr. au bta engi jrn nema sax itt. Aldri muntu sundi mast, ef ert eim, ok eigi eldr granda. Hringr er inn rii gripr, er skalt eiga. Hann heitir Hnitur. Hann er sundr tekinn rem hlutum. Ef vinr inn er hj r, ok hafir hringinn, mttu vita, hvern daudaga hann tlar r. Ef hann vill ik me vpnum vega, er hringrinn raur sem bl, en ef hann vill ik eitri svkja, er hann svartr sem bik. Gengu au n til sjvar. ar st skip sandi. Brana mlti: "Hr er skip, er ek vil gefa r, Hlfdan. at hefi ek smat vetr. Hefir at byr, hvert sem vilt sigla. Drekinn heitir Skrauti." Hlfdan akkar Brnu gjafirnar. Hn mlti: "Hean af muntu kallar Hlfdan Brnufstri. ki heitir landvarnarmar lfs konungs. Hann er illr mar ok trr. Hann er kallar ki inn illi, rttamar mikill. Lttu hann ekki svkja ik." Hlfdan ht gu um at. au gengu heim til hellis ok sofa af ntt.

IX. KAPTULI

Um morguninn stendr Hlfdan upp snemma ok klist. hafi Brana bit skip hans at llu ok til komnir menn hans. Hann bau Brnu at fara me sr, en hn kvast ar vera vera, en ba fstbrr at bera byrar snar af gulli til skips, ok sv gera eir. Brana tk sr byri, ok var s meiri en eira allar, ok fara au n me at ofan til skips.

Hlfdan stgr n skip, ok var skilnar eira Brnu bi harr ok langr, ok Brana tti drekanum fr landi. Hlfdan sigldi haf, ok rann egar byrr. Brana hafi eptir hj sr dreka Hlfdanar. Hann sigldi, ar til hann kom at eyjum eim, er Hlaeyjar heita. ar r fyrir s kona, er Hlagerr heitir. ar dvaldist Hlfdan um hr ok gaf henni mikit f, en hn ba hann sn vitja, ef hann yrfti ltils vi. Hann jtar v ok heldr san burt fr eyjunum ok lttir eigi fyrr en hann kemr England fyrir borg lfs konungs. Hlfdan gengr fyrir konunginn ok kver hann. Konungr tekr honum vel ok spyrr, hverr hann s. Hann kvest Hlfdan heita ok vera einn kaupmar, --"ok vil ek bija yr vetrvistar." Konungr veitti honum at. Hlfdan fekk eina skemmu at lta f sitt ok skipai ar mnnum snum at geyma. eir Sigurr ok Sigmundr gengu me honum, hvert er hann fr. Einn dag gengu eir allir saman ok kmu at skgari einum. garinum su eir skemmu eina mjk gta. Garrinn var sv hr, at engir arlenskir menn kmust inn yfir. garinum var einn lundr mjk fagr. Hlfdan spuri brr, hvrt eir mundu upp geta runnit garinn. Sigurr bar sik at ok rann upp til rijungs, en Sigmundr til mis, en Hlfdan rann upp garinn ok gengr til lundarins. ar sr hann eina jungfr. Hn lk sr at gulli, ok kastai hn v upp ok henti san. Eitt sinn missti hn at, er hn vildi henda, ok fell at nir garinn. Hn leitar at gullinu. Hlfdan gengr at henni ok gefr henni annat gull, ok var at strra. Hn akkar honum vel ok mlti: "Engan mann hefi ek st vnna en ik, ok at vilda ek, at it Marsibil, frndkona mn, ttist, v at it eru alllk."

X. KAPTULI

Eptir etta gengr hn inn skemmuna, en Hlfdan ferr aptr til eira brra. Sj mey ht Alffa, er Hlfdan gaf gullit. Hn var dttir Sigurar konungs af Skruborg. at var furbrir lfs konungs. Alffa afhendir Marsibil gullit. Hn segir etta eigi at gull, er hn hefi fengit henni, --"en er etta betra, ea hverr hefir gefit r?" Hn kvast fundit hafa einn mann ti i garinum, --"ok hann gaf mr gullit, ok engan hefi ek st vnna mann ok kurteisara utan ik eina, ok tti mr it mega vera hjn." Marsibil var sv rei vi hana, at hn sl hana pstr, sv at hn grt, ok fell sv eira tal.

Einn dag gekk Hlfdan til skemmu konungsdttur einn saman. var opinn skgarrinn. Hann gekk inn garinn ok at eim lundi, er fyrr s hann. ar sat Marsibil konungsdttir. Enga mey ttist hann hafa st vnni. Hn kembdi sr me gullkambi. En er hn s Hlfdan, mlti hn: "Far brutt, mar, ef vilt ekki vera drepinn, ok ertu furu djarfr, er gengr inn orlofslauss." Hlfdan lt eigi sem hann heyri ok settist nir hj henni ok leysti til hntilsskauta eins. ar vru grs au, er Brana hafi fengit honum, ok ba konungsdttur eiga, en hn vill eigi. Hann leggr kn henni ok gengr burt san, en hn tekr upp grsin ok gengr skemmu sna ok leggr kntit undir hfu sr ok sefr af ntt. Um morguninn kallar hn Alffu til mls vi sik ok segir: ", frndkona, skalt ganga til ess kaupmanns, er fannt garinum, ok seg, at hann komi sem snarast minn fund, ok ger etta leyniliga." Alffa mlti: "Mun n sv, at r hafi ekki verr hann litist en mr, en n skal ek fara. Hn skundar mjk sinni fer ok finnr Hlfdan ok sagi honnum ok bir hann flta sr. Hann gerir sv, ferr me henni ok finnr Marsibil konungsdttur. Hn mlti: "Mikil nttra fylgir grsum eim, er lagir kn mr gr, v at ek ann r sv mikit, at ek m eigi af r sj, ok sta vil ek, at hvrt okkar jti ru sna tr." Hlfdan kva sv vera skyldu, ok fr at fram. Konungsdttir ba hann opt ar koma ok eiga tal vi sik. Hann jtar v ok gekk burt san. Liu n sv tmar, ar til sem ki, landvarnarmar konungs, kom heim. Hlfdan var sv mikils metinn af konungi, at hann sat honum it nsta. ki fri konungi margar gersemar, ok var hann vanr at sitja honum it nsta, ok fundai hann mjk Hlfdan ok vildi hann gjarna feigan ok setr menn til hfus honum, ok var at aldri framgengt. Opt rgi ki hann vi konung, ok vildi hann at eigi heyra.

XI. KAPTULI

einu kveldi var at, er eir ki ok Hlfdan drukku hllinni, en konungr var farinn at sofa. ki mlti: "Ertu mikill rttamar, Hlfdan?" "Eigi er at," sagi hann. "Viltu reyna sund vi mik?" sagi ki. "M at," sagi hann. ki var glar vi etta, v at hann var sundmar mikill. San fru menn at sofa. Um morguninn stendr ki snemma upp ok hyggr gott til at reyna sundit vi Hlfdan, gengr fyrir konung ok segir honum vital eira Hlfdanar ok bir hann til fara ok sj enna leik me alla hir sna. Konungr jtar v, ok er n t blsit allri hirinni, ok ferr n konungr sjlfr at sj enna leik. Vatn eitt var skammt fr borginni. ar tla eir at reyna sundit, ok sv gera eir ok kasta sr til sunds. Hlfdan var brynjunni Brnunaut. Leggst ki n at honum, ok frir Hlfdan hann kaf ok helt honum niri meir en eykt dags. San kom ki upp ok mari ar vatni at kalla. Fylgdarmenn hans fru hann at landi ok fylgdu honum sitt herbergi, ok var honum sv kalt, at hann gat eigi mlt. Hlfdan lk enn marga leika sundi ok fr san at landi ok gekk heim me konungi til hallar, ok virti hann Hlfdan meir en Um morguninn eptir ferr Hlfdan til skemmu konungsdttur ok segir henni fr sundinu, en hn lt vel yfir ok ba hann varast ka, segir, at hann muni svkja hann, en Hlfdan sagi sv vera skyldu ok gengr brutt san. ki ttist n verr en skemmdr ok vildi n gjarna svkja Hlfdan me einhverju mti. Ok einu sinni br ki honum burtrei, en Hlfdan jtar v skjtt. ki var n harla glar ok segir konungi sv bit. ki tti ess sv gott, at ekki var betra Englandi nema ess konungsdttur. Ess ka ht Lngant, en ess konungsdttur ht Spliant. Hlfdan gengr n til skemmu konungsdttur ok segir henni fr vitali eira ka. Hn ltr ltt yfir essu. Hann ba hana at lj sr ess sitt. Hn kvest at gera vilja ok ba hann hylja at, sv at at vri hvergi bert. Hann jtar v ok gekk burt san. En konungsdttir kom at mli vi Alffu ok mlti: "Ek vil senda ik til karls ess, er hean er skammt burt. Hann heitir lfr, en geymir ess mitt. at skaltu skja leyniliga ok f hendr Hlfdani." Alffa fltti ferinni ok kom til lfs ok bar honum erendi sinnar frr. Hann fekk henni essit, en hn fri Hlfdani.

XII. KAPTULI

N kemr s dagr, er eir ki ok Hlfdan skulu burt ra. Tk ki ess sitt ok rr skg, en Hlfdan mti. eir riu at einu dki. Hlfdan leggr til ka burtstng sinni ok hefr hann burt r slinum ok kastar honum nir dkit, sv at hann stendr fastr leirnum ok kemst hvergi brutt. Fylgdarmenn hans hlupu at ok drgu hann upp, ok undi hann n verr snum hlut en r, en Hlfdan fekk af essu frama mikinn. ki hugsar um at ntt ok dag at svkja Hlfdan.

ki hafi frtt, at Hlfdan tti systur eina, ok tlai hann hennar vilja at f til viringar vi Hlfdan ok stendr upp eina ntt r sng sinni ok gengr til skemmu eirar, er Ingibjrg ok Hildr lgu . Hann var skyrtu ok lnbrkum. Eigi vru fleiri menn skemmunni. En er ki klappai lfa snum hurina ok mlti hljtt, at r skyldi upp lka, ok kva Hlfdan ar vera, ba hn Hildi at fara til dyranna. Hildr fr til dyranna ok lkr upp hurunni ok sr, at etta er ki. Vera r n sv hrddar, at r vita eigi, hvar r skulu hafa sik, en ka var bilt inn at ganga ok studdist fram dyrustafinn. Ingibjrg mlti: "at vilda ek, at Brana, fstra Hlfdanar, hjlpai mr." En er hn hafi etta mlt, var ki fastr vi hurina, sv at hann mtti hvergi aan fara, en verit tk at hvessa ok frysta, ok tk ka at klna, sv at hann skalf af kulda. ar var hann at standa alla nttina. Ok um morguninn, er menn Hlfdanar kmu til skemmunnar, su eir ka, ar er hann st, ok sgu Hlfdani. En egar hann kom til, var ki egar lauss, ok mtti hann eigi mla. Hlfdan lt flytja hann til herbergis sjlfs hans. En egar er ki mtti mla, sakai hann sik mjk ok ttist mikla sneypu fengit hafa. Hann hugsai n at svkja Hlfdan sem mest.

XIII. KAPTULI

Einn tma br ki konungi til veislu. Konungr fr vi margan mann, ok var ar Hlfdan fer, Sigurr ok Sigmundr, ok veitti ki vel ok var ktr vi Hlfdan. Einn dag veislunnar var at, er eir Hlfdan ok hans flagar drukku einum kastala ok ki hj eim, en konungr ok hans menn vru rum sta. ki var allktr ok bar eim kaft drykkinn. Ok me v at drykkrinn var fengr, duttu eir skjtt nir sofandi. ki kallar at sr sna menn ok ltr bera eld at kastalanum ok tlar at brenna inni. Eigi vissi konungr etta. Kastalinn tekr n at loga ok sv kli eira fstbrra. v bili kom kona ein fram r skginum. Hn var str vexti ok ver egar eldinn ok tekr fstbrr alla fang sr ok berr t r eldinum fram skginn. ar vaknar Hlfdn ok sr, at Brana er ar kommin. Hn mlti: "at er forn orskvir ok er sannr, seint er afglapa at snotra, ar sem tt hlut at. Ek varaa ik, at skyldir eigi lta ka svkja ik. Hefi ek n gengit fr meyjunni viku gamalli, ok tri ek, at hn s orin ffl, ok m ek eigi hr vera lengr." Skildu au at sn, en eigi at vinttu. vakna eir brr ok fara heim me Hlfdani ok sgu konungi, hvat ki hafi gert, en konungr gaf sr ftt at, v at hann var vinr ka.

N skal segja fr ka ok hans mnnum, at egar eir sj konuna, hlaupa eir skginn mjk hrddir, ok er ki n fyrst r sgunni. Konungr kom heim eptir tendin.

XIV. KAPTULI

at er n v nst at segja, at konungr efnar jlaveislu mikla. ar kom Sigurr konungr af Skruborg ok margt annat strmenni. Ok it fyrsta kveld, er menn vru komnir sti, gengr innar Marsibil konungsdttir me sinn skara. r Hildr ok Ingibjrg vru ar fr me henni, ok sat sna hnd henni hvr eira, en ar t fr stu skemmumeyjar hennar. Alffa lk sr glfinu. Sigurr konungr, fair hennar, kallar hana til sn ok setr hana kn sr ok mlti: "Seg mr, hvat konu at er, sem sitr hgri hnd frndkonu inni?" - "Hn heitir Ingibjrg," segir Alffa, "ok er systir kaupmanns ess, er hr kom sumar." Konungr mlti: " skalt fara til Marsibil konungsdttur ok seg, at hn lti at fram gengt vera, at ek eiga konu." Alffa ferr ok fram kemr til sinnar frr ok berr henni boskap sns fur. Konungsdttir ba hana vi Hlfdan etta ra.

Lr n af nttin, ok at morgni dags ganga au mlstefnu konungsdttir ok Hlfdan ok Sigurr konungr. Hann bir systur Hlfdanar. Konungsdttir flytr etta ml me honum. Hlfdan mlti: "Fullkosta ykki mr konungi, at hann eigi Hildi." Konungr byrjai at nju bnorit. Hlfdan tk v vel, ok me samykki brra hennar var essu rit, ok var jlaveisluni snit upp brullaup, ok var at setit h1fn mnu. Ok eptir veisluna gaf Sigurr konungr mrgum gar gjafir, ok fru heim til Skruborgar me drottningu sna. Sigurr fr me eim, en Sigmundr var eptir hj Hlfdani.

XV. KAPTULI

At sumri komnu bst Hlfdan burt af Englandi, ok einhvern dag gengr hann til skemmu konungsdttur ok segir henni, at hann tlar burt ok hefna fur sns. Konungsdttir mlti: "Tuttugu skip eru hr hfninni, er ek vil gefa r." Hlfdan akkar henni ok kva systur sna skyldu hj henni eptir vera. Hn jtar v. Tekr hann orlof af henni ok systur sinni ok gengr burt san ok fyrir konung ok akkar honum vetrvistina ok tekr af honum orlof, ok ganga eir Sigmundr san til skipa. En er Hlfdan var burt farinn, kemr ki at mli vi konung ok mlti: "Viti r, herra, at Hlfdan hefir barnat dttur yra?" - "Eigi veit ek at," segir konungr ok ba ka sta fara eptir honum vi marga menn. Hann var essarar ferar fss ok fr eptir Hlfdani me tu menn.

N er fr eim Hlfdani at segja, at eir ganga eptir einni skgarbraut. H1fdan gat at lta fer ka. Hann var herklunum Brnunaut. ka berr bran at, ok stga egar af baki ok skja egar at Hlfdani, en eir Hlfdan ok Sigmundr snast at bkum ok verjast allkarlmannliga, ok kemr ar, at ki drap Sigmund me eim htti, at hann hggr undan honum ba ftr. Ok eptir fall Sigmundar reiist Hlfdan kafliga, sv at hann drepr alla menn af ka, en handtekr hann sjlfan ok skerr af honum nefit ok stakk bi augun r honum ok skerr af honum bi eyrun ok geldir hann. San brtr hann honum ba ftleggina ok snr aptr tnum, en fram hlunum, ok setr hann san bak ok snr essi hans heimleiis til konungshallar. Hlfdan var hvrki mr n srr. Hann heygir Sigmund ok ferr san til skipa ok segir mnnum, hvat hafi gerst me eim ka, en eir ltu vel yfir.

Hlfdan siglir n me tuttugu skip af Englandi ok dreka sinn um fram. Hann kemr til Hlaeyja, ok fagnar Hlagerr honum vel ok gaf honum tuttugu skip me mnnum ok f. Hlfdan akkar henni essa gjf. N skal segja fr ka, at hann kemr heim ok rembist ekki allltit, ok sj konungsmenn hann ok segja konungi, at hann er heim kominn. Konungr sr n ka, hversu hann er tleikinn. Rekr konungr hann burt, ok kemr ki ekki san vi essa sgu.

XVI. KAPTULI

N skal vkja aptr til Hlfdanar, at hann siglir burt fr Hlaeyjum me fjra tigi skipa ok heim til Danmerkr. Ok er vkingar vita, at frir er kominn, skunda eir til bardaga. Engir landsmenn vildu berjast me eim. Fru eir til Hlfdanar, ok finnast eir slttum vllum, ok tkst ar bardagi harr. Gengu vkingar hart fram. Verr skjtt mikit mannfall her Hlfdanar. Hann mlti vi menn sna, at eir skyldu hlfa sr, en sta eigi mjk verkum vi vkinga. Liit Hlfdanar gengr hart fram, ok finnast eir Snkollr ok Hlfdan bardaganum, ok lkr sv eira viskiptum, at Snkollr fellr daur til jarar. En er Sti sr fall brur sns, ver hann fram at Hlfdani ok hggr til hans. Hlfdan hljp lopt upp, ok missti Sti hans, en mkir Sta hljp nir vllinn, ok laut hann eptir hgginu. v slmir Hlfdan undan honum ba ftrna knjliunum. Hann fell ok var egar litlu daur ok mlti: "Mikinn sigr hefir n unnit, Hlfdan," segir hann, "er hefir mik at velli lagt. at mli ek um, at munir ekki til Marsibil konungsdttur, heitkonu innar." Eptir etta d Sti, en Hlfdan drap hvert mannsbarn, er Sta hafi fylgt. En Hlfdan gerist konungr yfir Danmrku ok mundi ekki til Marsibil konungsdttur.

XVII. KAPTULI

Eina ntt, er Hlfdan l sng sinni, vaknai hann vi at, at ar var komin Brana, fstra hans, at honum sv mlandi: "Stattu upp, Hlfdan," segir hn, "ef vilt eiga Marsibil konungsdttur, v at Eirekr konungr r Miklagari er kominn England ok bir hennar, en hn lsir sik skemmu sinni, ok nr konungr hennar mli aldri, ok far Skrauta, dreka num." Hlfdan stendr upp ok man allt, sem hann vakni af svefni. Hann ferr til skips einn saman ok hrindr fram drekanum. Kemr egar blsandi byrr. Lttir Hlfdan eigi fer sinni, fyrr en hann kemr til Englands hfn, er fyrr hafi hann t lagt, ok var komit at kveldi.

Hann gengr upp fr skipi ok kemr at skgari konungsdttur. Hann rennr egar upp garinn ok klappar hurina. r Marsibil ok Ingibjrg heyra hggit. Ingibjrg mlti: "Vi etta hgg var mr gott, ok vilda ek upp lta." Marsibil ba hana ra. Hn lkr n upp hurinni ok s ar kominn Hlfdan, brur sinn. Vera r honum harla fegnar. egar um morguninn gengr Hlfdan fyrir lf konung ok bir Marsibil sr til handa, en konungi br sv vi essi or, at hann gifti honum dttur sna, en hafi r tlat at drepa hann. Eirekr konungr ba n Ingibjargar. Hlfdan gifti honum hana. var ar kominn Sigurr konungr af Skruborg ok me honum Sigurr, fstbrir Hlfdanar. Hann ba Alffu til handa honum, ok var hn honum gefin, ok vru essi brullaup ll einu. Stu au hlfan mnu me miklum prs. En eptir veisluna af lina gaf hvrr konungr rum gjafir gar. Fr Eirekr konungr ok hans drottning heim sitt rki, ok rktu au ar til elli, ok er margt manna fr eim komit. au Sigurr ok Alffa fru heim til Skotlands, ok stri v rki til dauadags. Var andar Angantr, fair hans. Hann tti sr ann son, er Angantr ht. S tk rki eptir hann ok var frgr mar. au Hlfdan ok Marsibil fru til Danmerkr ok rktu ar til, er lfr konungr andaist, en fru au til Englands ok rktu ar til elli. au ttu ann son, er Rkarr ht. Hann var konungr Englandi eptir fur sinn. at segja sumir menn, at s Rkarr vri fair laflekks. Ok lkst hr n saga Hlfdanar Brnufstra.