Egils saga einhenda ok smundar berserkjabana.

I. KAPTULI

Hertryggur hefir konungr heitit. Hann r fyrir austr Rssa. at er mikit land ok fjlbyggt ok liggr milli Hnalands ok Gararkis. Hann var kvngar. Hann tti tvr dtr. Ht hvrtveggi Hildr. r vru vnar ok vel skapi farnar ok vru smiliga upp fddar. Konungr unni mikit dtrum snum.

Einn tma bar at til tenda, at konungr fr draveiar, en in eldri Hildr hnotskg ok konur hennar. Hn var kllu Brynhildr. Kom at til ess, at hn vandist vi riddara rttir. N sem r bast heim r skginum, kemr eitt mikit dr, at er hjasi heitir, fram at eim. at var mikit vexti ok grimmt. at lengstan aldr af drum, ok er at fornmli, at s, sem gamall er, s aldrar sem einn hjasi. at er skapt sem glatnshundr ok hefir eyru sv str, at au nema jr. En er r s drit, hljp sns vegar hver, en drit greip konungsdttur ok hljp skginn, en konurnar sgu heim essi tendi. Var konungr mjk hryggr ok ltr leita, ok finnst hn hvergi. Kemr engi s, at honum kunni ar til at segja. Dofnar hr yfir sem annat, ok lr til jla.

II. KAPTULI

At jlum helt konungr veislu drliga. Hildr in yngri nam hannyrir ok sat skemmu, ok var hn Bekkhildr kllu. Hn var vitr. Inn fyrsta dag jla sendir konungr eftir dttur sinni, ok n br hn sik ok snar skemmumeyjar, ok ganga t strtit, ok fylgdu eim smiligir hofmenn. En er r vru komnar fyrir grasgar nokkurn, heyru r gn mikinn ok s fljga einn gurligan gamm. Sndust eim hans vngir breiast t yfir borgina, ok kemr mikit myrkr, en essi gammr tk konungsdttur ok flgr burt me hana, en laust til bana tv hennar jnustumenn, en allir uru gurliga hrddir. Kmu essi tendi n hllina, ok var konungr dapr mjk. Hann mlti: "Seint vill fr hefja um ann mannskaa, sem vr fum. Kann ek eigi at skilja, hverjar vttir munu liggja. v skal au mn or mega bera, at hverr, sem at vill vinna til minna dtra at leita eftir eim, skal s, sem r finnr, eiga r ok rijung mns rkis, en ef r finnast dauar, skal s hafa inn besta jarlsdm mnu rki ok gifting, sem hann vill." En margir sgu, at mikit vri t gefit, enda vri til mikils at vinna. La n jlin, ok ferr hverr heim til sns heimilis, ok ykkir mrgum mikils ver essi tendi.

Lr n vetrinn ok sumarit eftir, ok at linu hausti bar ar til tenda, at ar kom skip eitt ltit vexti, en allt gulli bit fyrir ofan sj. ar vru rr tigir manna ok jnustumenn at auki. Konungr var fyrir hfninni. eir gengu fyrir konung ok kvddu hann. Hann tk vel kveju eira ok spuri, hverir eir vri, en s kvest smundr heita ok kallar berserkjabani, er fyrir eim var. "Hversu gamall mar ertu?" sagi konungr. "Sextn vetra," sagi smundr. "ik hefi ek gildastan st," sagi konungr, " eim aldri, ea hvaan ertu at kominn?" "r hernai," sagi smundr, "en n er komit at vetri, ok viljum vr hafa hr friland vetr. Skortir oss eigi f at leggja fyrir vra menn." Konungr segir at til reiu. Ltr smundr fra fng sn af skipi, ok var eim fengit smiligt herbergi at geyma sitt gs, en oftast drakk smundr konungs hll. Hugnaist smundr ar vel ok hans menn.

III. KAPTULI

er smundr hafi verit ar mnu, var at einn dag, at konungr sat yfir drykkju, at menn kmu hllina tjn saman, allir mjk srir. S ht Rgnvaldr, er fyrir eir var, landvarnarmar konungs. Hann kvaddi konung. Konung tk vel kveju hans ok spuri, hverr hann hefi sv harliga leikit. "Mar er einn kominn land yvart," sagi Rgnvaldr. "S heitir Egill. Hann er illr vireignar. Hann rnti land yvart, ok fr ek til mts vi hann, ok hafi ek fimm skip vel skipu, en Egill hafi eitt skip ok rj tigi manna. ttumst ek hafa r hans hendi mr, en sv skildu vit, at ek kom fltta, ok vru drepnir menn mnir allir utan essir. En Egill essi hefir ara hnd ok er kallar Egill einhendi, ok vinnr hann meira sigr me eiri, sem af er. Er ar bit um eitt sver, ok er at dverga smi, ok er v lst at fyrir ofan lfli, en hans hgg standast engir menn. "Gekk Rgnvaldr til stis ok datt daur nir. Konungr mlti: "Eigi m ek at ola, at n s hefnt." smundr svarar: "Sv mtta ek helst launa yr gott yfirlti at finna Egil enna." "at vil ek gjarna," sagi konungr, "ok hafi sv mikit li sem r vili." "Ekki em ek vanr at auka lii vi jafnmarga menn," sagi smundr, "en ef Egill hefir meira li, munu landsmenn veita oss."

IV. KAPTULI

smundr fr n til mts vi Egil ok ba sna menn ra vpnaa at eim. Egill var ekki varbinn ok spuri, hverr ar geri sv gildan atrr. smundr sagi til sn, - "ok ek vi ik erendi." - "Lt heyra au," sagi Egill. "Ek vil skipta vi ik vpnum," sagi smundr, "ok gefa sver mt xum." - "Eigi viljum vr ess synja," sagi Egill, "ea er mikit f skipum yrum?" smundr sagi eigi vera, - "viljum vr afla ar nokkurs, sem r eru, ea hverju vili r bta konungi fyrir rn?" - "Ekki erum vr vanir," sagi Egill, "at leggja peninga fyrir, tt sveinar taki sr sltrsaui." - " munu ver eftir leita," sagi smundr, "v at konungr sendi mik eftir hfi nu." Hann vill ik feigan," sagi Egill, "ok gerumst heldr fstbrr ok drepum konung ok gngum at eiga dtr hans." - "Eigi eru r lausar fyrir," sagi smundr, "v at r hafa verit stolnar fr honum." - "at er skai, ef menn okkrir drepast nir," sagi Egill, "ok berjumst tveir heldr." smundr kvest ess albinn. eir ganga n land ok reyndu snar rttir, ok var nr um me lismnnum eira, ok um kveldit settust eir samdrykkju ok svfu af um nttina.

En um morguninn tku eir smundr ok Egill vpn sn ok brust sterkliga, ok rimr skjldum spillti hvrr fyrir rum. Var sl fullu suri. Egill mlti : "Viltu eiga leik enna lengr?" - "Eigi er enn mikit um reytt," sagi smundr, "ok eigi mun konungi ykkja rekit sitt erendi, ef vit httum sv bit." - " munt ra," sagi Egill. "Hversu gamall mar ertu?" sagi smundr. "tjn vetra," sagi Egill. "Tak vpn n, ef vilt lengr lifa," sagi smundr. Berjast eir n ru sinni, ok snist sem eim s dauinn vss, sem til er hggvit. Ok sem sl er komin tsur, mlti Egill: "Betra tla ek okkr at htta essum leik." - "Hrsla gengr r til ess," sagi smundr. Hann hafi fengit eitt sr. "Ver ik n ," sagi Egill. Sttust eir rija sinn. tti smundr ekki annat at gera en hlfa sr, ok fengit hafi hann n rj sr. Sr hann n, at eigi mun sv bit duga, kastar n sverinu ok hleypr Egil. Verr honum n bg hndin, ok berast eir va um vllinn, en sv kemr, at Egill fellr. Hafi hvrr slitit hjlminn af rum. "Eigi nenni ek," sagi smundr, "at bta sundr r barkann, er sver mitt er fjrri." - "S er r n bestr," sagi Egill. "at mun n voga vera," sagi smundr. Hljp hann eftir sveri snu ok hljp at Agli, en hann l sv kyrr sem hr hans vri skorit. smundr mlti: "Engum manni ertu lkr, Egill. Stattu n upp, ok vil ek n bo at, er hefir r boit mr, at vera inn fstbrir." - "Mikit ykki mr fyrir v," sagi Egill, " ek at launa r lfgjf." - "Eigi mun ek drepa ik," sagi smundr, "en at vil ek, at farir me mr til konungs." Kmu menn eira beggja ok bu sttast. Takast eir n hendr ok sverjast fstbrralag eftir fornum si.

V. KAPTULI

eir ba n fer sna ok koma til Tryggva konungs. smundr kvaddi konung, en hann tk honum vel ok spuri, hvrt hann hefi fundit Egil inn einhenda. smundr kvest hann fundit hafa, - "ok hefi ek eigi st vaskara mann, ok vill hann n ganga sta Rgnvalds ok vit bir, at verja land itt." - "Ef vilt selja mr tr na," sagi konungr, "at it gangi hans sta, mun ek taka sttir af ykkr." smundr kvest at gera vilja. Var Egill til kallar, ok gerust eir smundr landvarnarmenn konungs ok stu ar um vetrinn.

At jlum hafi konungr vinabo, ok jladag inn fyrsta spuri konungr eftir, hvrt nokkur vri s ar kominn, at honum kynni at segja, hvat orit mundi af dtrum hans, en at kunni engi at segja. Lsti konungr eim skilmla, sem hann hafi gert. Egill sagi: "at vri rskum mnnum gott til fjr at vinna." Eftir jlin fr hverr til sns heimilis. egar hvetri var liit, settu eir Egill ok smundr skip sitt sj ok vldu fjra menn ok tuttugu, en s ht Vglogi, sem eir settu fyrir , sem eftir vru, en eir sgust mundu leita konungsdtranna ok eigi aftr koma, fyrr en r fyndist annathvrt lfs ea dauar. Sigldu eir n haf ok vissu aldri, hvert eir skyldu fara. Knnuu eir eyjar ok tsker ok fjallbyggir ok fru sv allt sumarit, en at vetri vru eir komnir norr at Jtunheimum, ok lgu eir ar undir skg einn ok bjuggust ar um ok settu upp skip sitt. Sgu eir snum mnnum, at eir skyldu ar dveljast um vetrinn. "Skulum vit Egill," sagi smundr "kanna land etta, en ef vit komum eigi aftr at sumri, skulu r fara, hvert sem yr lystir."

Ganga eir n mrkina ok skjta dr ok fugla til matar sr. Vru eir mrkum, sv at mnuum skipti, ok fengu stundum engan mat. Eitt sinn kmu eir dal einn. ein var ar ok eyrar slttar, en upp yfir skgr ok hamrar. ar s eir margt geitf ok feita hafra. Rku eir saman fit ok tku einn feitan hafr ok sgust skyldu skera hann, ok v nst heyra eir kvklat upp yfir sik. Stukku burt allar geitrnar, ok var eim lauss hafrinn. eir s kvikendi uppi hmrunum. at var meira verveginn en hina. at var sv hvellt sem bjalla ok spuri, hverir sv djarfir vri, at stela vildu hafri drottningarinnar. smundr mlti: "Hver ertu, in fagra ok in blfimliga, ea hvar rr drottning n?" - "Skinnnefja heiti ek," sagi hn, "en mir mn Arinnefja. Hn er drottning hr Jtunheimum ok br skammt burt hean. Mttu it finna hana heldr en stela." - "Satt segir at," sagi smundr. Tk hann fingrgull ok gaf Skinnnefju. "Eigi ori ek at iggja," sagi hn, "at r, v at ek veit, at mir mn segir, at at s hvlutollr minn." - "Eigi er ek vanr at taka aftr at, sem ek gef," sagi smundr, "en iggja munu vit, at umgangir okkr greia."

San fr hn heim undan ok finnr mur sna. Kerling spuri, hv hn vri sv sein. Hn kvast hafa fundit tv menn beinaurfi, - "ok gaf annarr eira mr gull ok ba mik vsa eim til gistingar." - "Hv ttu gull?" sagi hn. "Ek tlaa hj r til launanna," sagi Skinnnefja. "Hv battu ekki hingat fara?" sagi kerling. "Ek vissa eigi, hversu r var um at gefit," sagi hn. "Bj eim hingat," sagi kerling. Skinnnefja hljp egar ok mlti: "Mir mn ba ykkr koma til sn. Skulu it vera lttir af tendum. Mun hn flestu kunna grein at gera."

N finna eir kerlingu. Hn spuri at nafni. eir sgu it sanna til. Kerling var starsn Egil. eir sgust eigi hafa etit mat sjau dgum. Kerling var at at renna mjlk. Hn tti fimm tigi geita, ok mjlkuu sem kr. Hn tti ketil stran, ok tk hann alla mjlkina. Hn tti hveitiakr stran. Tk hn ar sv mikit mjl, at hn geri hvern dag graut katlinum, ok hfu r at til virlfis. ", Skinnnefja," sagi hn, "tak hrs ok ger eld brenniligan. Mun eigi of vel plagat, tt eir eti grautinn." Skinnnefja hafi flti. En kerling ba hera , at fyrst sem til vri. Kom ar fram dra hold ok fugla. Kerling mlti: "Verum eigi hlj, at eigi veri sv vel plagat sem vera skyldi. Mun langt, r en grautrinn er binn, ok seg visgu na, smundr, en skal Egill vi taka, en mun ek skemmta til borpri af v, sem yfir mik hefir borit, ok forvitnar mik at vita, hverrar ttar it eru ea hvat undir ferum ykkrum br."

VI. KAPTULI

smundr tk til ora: "ttarr ht konungr. Hann r fyrir Hlogalandi. Sigrur ht drottning hans, dttir ttars jarls af Jtlandi Danmrk. au ttu einn son. S ht smundr. Hann var mikill vexti. Vandist hann vi rttir, ok hann var tlf vetra, tti hann af bera llum eim, sem ar vru. Helt hann marga leiksveina.

Eitt sinn, er eir vru skg rinir, fann smundr einn hera. Hann sleppti hundum snum til hans. Herinn hljp undan, ok gtu hundarnir ekki farit hann. smundr gaf ekki fyrr upp en hestrinn fell af mi. Hljp hann ok elti drit me hundunum. Lauk sv, at herinn steypti sr ofan fyrir sjvarhamra. smundr sneri til hestsins ok fann hann eigi. Var komit kveld. Svaf smundr af um nttina, en at morgni var komin oka sv myrk, at hann vissi eigi, hvar hann var kominn.

rj daga villtist hann skginum. s hann mann ganga mti sr mikinn ok fran skarlatskyrtli, en hrit gult sem silki. Eigi ttist smundr vnna mann st hafa. Heilsar n hvrr rum. smundr spuri hann at nafni. Hann kvest rn heita, sonr Rns konungs af Tattar, - "hefi ek verit hernai." - "Hversu gamall ertu?" sagi smundr. - "Tlf vetra," sagi rn. "ar munu ekki fleiri nir lkar," sagi smundr. "Engum var ek ar lkr," sagi rn, "ok v strengda ek ess heit at koma eigi aftr, fyrr en ek hefa fundit annan minn lka at aldri ok rttum. N hefi ek frtt til eins manns, er smundr heitir, sonr konungs af Hlogalandi, ea kanntu nokkut at segja mr til hans, v at mr er sagt, at ar muni skammt manna milli?" - "ann mann ekki ek gerla," sagi smundr, "ok talar hann n vi ik. " gengr at skum," sagi rn, "ok megum vit n prfa okkra fimleika." smundr kvest ess binn.

San frmdu eir allar rttir, r ungum mnnum vru tar r mundir, ok vru eir sv jafnir, at ekki mtti millum sj. Sast tku eir fang, ok vru harar sviptingar me eim, ok mtti eigi mun gera, hvrr sterkari var, ok skildu sv, at eir vru bir mir. talai rn til smundar: "Ekki skulu vit vpnaskipti prfa, v at at verr skai okkar beggja. Vil ek, at vit sverjumst fstbrralag, at hvrr skal annars hefna ok eiga f saman, fengit ok fengit." at fylgdi ok svardaga eira, at hvrr, sem lengr lifi, skyldi lta verpa haug eftir annan ok lta ar sv mikit f sem eim tti sma. San skal s, sem lengr lifir, sitja hj inum daua rjr ntr haugi ok fara san burt, ef hann vildi; vktu sr san bl ok ltu renna saman. Heldu menn at eia. rn bau honum n at fara til skipa me sr ok sj sinn fararblma. En me v at smundr var Jtlandi me ttari jarli, murfur snum, lt hann rn ra.

VII. KAPTULI

eir fara n til skipa rns, ok vru au tu langskip me gum drengjum skipu. rn gaf smundi helming lis ok skipa. smundr ba, at eir mundu sigla til Hlogalands, ok vildi hann hafa aan sitt li ok skip. rn sagist fyrst vilja sigla til sns lands ok koma sv til Hlogalands, at landsmenn mtti sj, at eir vri ekki stafkarlar. smundr ba hann ra. Sigldu eir san haf, ok gaf eim vel byri. smundr spuri, hvrt Rn konungr tti ekki fleiri barna. rn sagi, at hann tti son, er Herraur ht, vi dttur konungs af Hnalandi, - "er hann bi vaskr mar ok vinsll, ok stendr hann til rkis Hnalandi. Fair minn brr tv. Heitir annarr Hrrekr, en annarr Siggeirr. eir eru berserkir ok illir vireignar ok ekki okkaslir af landsmnnum. Konungr hefir mikit traust eim, v at eir gera at, er hann vill. eir liggja hernai ok fra konungi gersimar."

Er n eigi getit um eira fer, fyrr en eir koma vi hafnir Rns konungs. ar s eir fljta tlf herskip ok tv dreka sv vna, at enga s eir slka. ar vru komnir brr tveir utan af Blkkumannalandi. Ht annarr Bolabjrn, en annarr Vsinn. Gormr jarl ht fair eira. eir hfu drepit Rn konung ok eytt va landit ok gert mikit hervirki. En er eir fstbrr uru essa varir, ltu eir kvea vi lra. En egar landsmenn uru varir, at rn var kominn, dreif at honum mgr ok margmenni. Vkingar drifu til skipa, ok tkst bi harr bardagi ok mannskr, ok var at langa stund, at eigi mtti millum sj. rn hljp skip til Bolabjarnar ok ruddist um fast, ok hrkk allt undan honum. Bolabjrn rst mt honum. rn hj til hans beran skallann, en sverit beit eigi, en duptit hraut r skallanum, ok stkk sverit sundr undir hjltunum. Bolabjrn hj mt skjldinn rns ok klauf hann at endilngu, ok fekk rn sr mikit bringuna. Stokklaust akkeri l ilfarinu, ok greip rn at upp ok rak hfu Bolabirni, sv at flit skk, ok kippti rn honum t af borinu, ok skk hann til grunna. Vsinn hljp skip til smundar ok skaut at honum tveim kesjum senn. smundr skaut skildi fyrir ara, ok hljp hn gegnum skjldinn ok handlegg smundar fyrir framan olnbogann, sv at beini st. Ara kesjuna tk smundr lofti ok skaut aftr Vsin ok hfi ginit honum, sv at t gekk um hnakkann ok upp mitt skaptit. Spjtit hljp siglutrit, sv at langt gekk upp fjrina, ok hekk Vsinn ar daur. Eftir at gfust vkingar upp, en rn lt hggva alla fyrir bor, gengu san borgina, ok fgnuu landsmenn rni, ok vru bundin sr eira, en san er rni gefit konungsnafn. Lsti hann skildaga eira smundar ok gaf honum allt hlft vi sik. En er eir hfu eigi fullan mnu heima verit, var rn brdaur einn dag, er hann gekk hll sna. Var bit um lk hans eftir eira si. smundr lt verpa haug eftir hann ok setti hj honum hest hans me sli ok beisli, merki ok ll herkli, hauk ok hund. rn sat stli llum herklum. smundr lt fra stl sinn hauginn ok settist ar . Haugrinn var byrgr. En ina fyrstu ntt reis rn af stlinum ok drap haukinn ok hundinn ok t hvrttveggja. Ara ntt st rn upp ok drap hestinn ok sundrai ok tk tannagangi miklum ok t hestinn, sv at bl fell um kjafta honum. Bau hann smundi til matar me sr, en smundr agi. Ina riju ntt tk smund at syfja. Var hann eigi fyrr varr vi en rn greip eyrun honum ok sleit au af honum bi. smundr br saxi ok hj hfu af rni. Tk hann san eld ok brenndi rn at sku ok gekk san til festar. Var hann upp dreginn, en haugrinn byrgr, ok hafi smundr me sr at f, sem lagt var hauginn.

VIII. KAPTULI

Litlu sar hafi smundr ing vi landsmenn ok spuri, hvat eir vildu halda af v, sem eir rn hfu saman bundit, en menn lgu ar misjafnt til. eir menn, er rn hafi gefit smundi, vildu honum at fylgja. essu nst var eim litit til hafs, ok su menn skip sigla at landi, ok vru ar komnir eir brr, berserkirnir Hrrekr ok Siggeirr, ok hugu allir illt til ess. smundr bau eim sna forstu, en engir vru til at rsa mt eim. Fr smundr til skipa sinna vi sna menn. En er berserkirnir vissu au tendi, sem ar vru orin, klluu eir sr land allt. smundr sagi eim einkaml eira rns ok kallai sr hlft landit. Berserkirnir bu hann burt vera, ef hann vildi halda lfinu. smundr bau einvgi hvrum, sem vildi, ok lgi ar land undir, en eir grenjuu mti ok bu menn sna vpnast, ok tkst bardagi me eim. Hafi smundr li minna, en landsmenn oru honum eigi li at veita. Fellu menn smundar allir, ok var hann handtekinn. Var komit at kveldi. Uru eir at sttir, at um morguninn skyldi hggva hann haugi rns ok gefa hann ni til sigrs sr. Var hann bundinn vi vindsinn, en menn fru allir til lands ok svfu af um nttina herbum ok bundu sr sn. eir brr lgu litlu tjaldi skammt fr herbunum ok ftt manna me eim.

N er at segja fr smundi, at hann sat upp vi vindsinn. Hann s jrnloku eina, er fram st r vindsnum. ar hafi komit hgg mikit, ok reis rndinni fr hvass. ar gneri smundr vi strengnum, ok skarst hann sundr, v at jarnit var hvasst. Var smundr lauss. Braut hann n fjturinn af ftum sr. Vindr st land. smundr hj strenginn, ok rak skipit upp at skginum, ok v nst var smundr landi. Kom honum n hug at glettast nokkut vi berserkina, r hann fri skginn. Ferr hann n til tjalds ess, sem eir svfu inni, ok fellir tjaldit. eir spruttu upp, sem inni vru, ok var eim grei tgangan, v at tjaldit flktist fyrir eim. smundr hj hfu Hrreki ok klauf nir jaxla. Siggeir komst t ok vildi hlaupa skginn. smundr hljp eftir honum. Siggeir drap fti, en smundr hj eftir honum hrygginn fyrir nean at, sem hann var mjstr, ok tk hann ar sundr. San fr smundr skginn. Drepit hafi hann tu menn me berserkjunum. Menn leituu hans ok fundu hann eigi, en r en dagrinn var ti, kom Herraur konungsson me tuttugu skipum, ok uru honum allir fegnir. Spurt hafi hann ll au tendi, sem ar hfu orit, en san tti hann ing vi landsmenn ok lsti sinni eign landinu ok beiddist vitku, en engi mlti mt, ok var hann til konungs tekinn yfir allt landit, en menn eir, sem fylgt hfu berserkjunum, vru burt reknir, en Herraur tk f eira.

kom smundr fund Herraus. Hann kvaddi konung. Herraur spuri, hvat manna hann vri. Hann sagi til it sanna. Herraur spuri, hvrt hann hefi drepit berserkina. Hann kva at satt vera. "Hv frtu minn fund?" sagi hann. "Ek s minn engan betra," sagi smundr, "en ek ttumst drepa fleski kl itt. Fr ek v inn fund, at ek vissa, at mr mundi eigi tj at forast ik, ok vil ek n vita minn hlut, hverr vera skal. Mun ek verja mik, mean ek get, ef ek lfi at fora, en iggja betri kosti, ef bonir eru." - "Frtt hefi ek ummll ykkur rns," sagi Herraur, "ok tla ek vel fallit at taka ik brur sta, v at miklar meinvttir tti mr af rnar, er berserkirnir vru drepnir" San var smundr me Herraui, ok kom eim vel saman. v nst ba smundr hann f sr skip ok vill fara herna, ok Herraur ba hann velja bi skip ok menn sv marga sem ek vilda ok ba hann sitja hj sr eim stundum, sem hann vildi. smundr valdi rj tigu manna af lii hans ok hafi eitt skip. Skildu eir me vinttu ok lofuu, at eir skyldu brr hittast, hvar sem eir fyndust. Klluu eir hann n smund berserkjabana, ok endast ar n mn saga, at ek er essi sami smundr."

"Mikil ykki mr saga n," sagi kerling, "ea hvat lr n grautnum, genta?" - "N er komin vella," sagi Skinnnefja. "Langt mun , r en binn er," sagi drottning, "ea hvat segir til, Egill?"

IX. KAPTULI

"at er upphaf minnar sgu," sagi Egill, "at Hringr ht konungr. Hann r fyrir Smlndum. Ingibjrg ht kona hans. Hn var dttir Bjarkmars jarls af Gautlandi. au ttu tvau brn. Egill ht sonr eira, en sa dttir. Egill x upp me hir fur sns, ar til at hann var tlf vetra gamall. Hann var mikill fyrir sr ok striltr, kappsamr ok dll. Hann lagi lag sitt vi drengi ok lagist t skga at skjta dr ok fugla. Vatn mikit var skginum, ok vru ar eyjar margar. ar fru eir Egill sund jafnan, v at eir vndu sik mjk vi rttir.

Eitt sinn rddi Egill um vi , hverr lengst mundi geta lagist vatnit, v at sv var langr vegrinn ey, sem first var landi, at hana s eigi, utan eir gengi upp h tr til. N leggjast eir vatnit, ok vru saman rr tigir. Skyldi ar hverr eftir vera, sem hann treysti sr eigi lengra at fara. Leggjast eir n um vatnit, ok vru sum sundin brei mjk. Egill var fljtastr sundinu, ok gat engi fylgt honum. Ok er eir vru langt fr landi komnir, kom oka sv myrk, at engi s annan, ok geri vind kaldan. Villtust eir n sundinu, ok eigi vissi Egill, hvat af snum mnnum var. Hvarflai hann n um vatnit tvau dgr. Kom hann at landi ok var sv mttdreginn, at hann var at skra land, ok reytti hann sik mosa ok l ar um nttina, en at morgni var honum nokkut hitnat. Kom r mrkinni risi einn mikill. Hann tk Egil upp undir hnd sr ok mlti: "at er vel, Egill, at vit hfum hr fundist. Eru tveir kostir vi ik af minni hendi, annathvrt, at ek drep ik, elligar hitt, at geymir geita minna, sv lengi sem ek lifi, ok sverir mr ar at ei. "Egill dvaldi at eigi, v at var r vndu at ra.

Fru eir n margar dagleiir ok ar til, er eir kmu til hellis, er jtunninn tti fyrir at ra. Jtunninn tti hundra hafra ok margt geitf annat. Lt hann at standa nirlgum snum, at eir skyldu aldri fri vera. Egill tk vi fjrgeymslu, ok vru geitrnar spakar. Fr sv fram lengi. En er Egill hafi ar verit tlf mnui, hljp hann burt eitt sinn. En er jtunninn var varr ess, fr hann eftir honum, v at hann var sv margvss at hann rakti spor lka sj sem fnnu. Jtunninn fann hann helli einum. Hafi hann n fjra daga burt verit. Jtunninn sagi, at hann hafi verr gert en hann tti skilit. "Skaltu n," sagi hann, "hafa at, sem r er verra." San tk hann tv steina, ok vgu hlfvtt bir. ar vru fastar vi jrnhespur. Hann lsti r at ftum Agli ok sagi, at hann skyldi etta draga. etta erfii tti Egill sjau vetr, en jtunninn var sv varr um sik, at hann s aldri fri sitt at drepa hann.

X. KAPTULI

at var eitt sinn, at Egill fr at leita geita sinna. Hann fann einn ktt skginum. Egill gat nt kettinum ok hafi heim me sr. Kom hann n seint heim um kveldit. var fallinn flski eldinn. Jtunninn spuri, hv hann hefi sv seint heim komit, en Egill sagist eigi vera ltt binn til gangsins, en kva geitrnar va rsa. "Mik undrar," sagi jtunninn, "at finnr at, sem leitar at, myrkrinu." - "v valda gullaugu mn," sagi Egill. "ttu nnur augu en au, sem ek hefi st?" sagi jtunninn. " ek vst," sagi Egill. "Sn mr," sagi jtunninn, "gersimar essar." "Rntu mik eim eigi," sagi Egill. "Mr mun eigi gagn at eim," sagi jtunninn. "Engum gagnast au," sagi Egill, "nema ek bi um."

San fletti Egill upp stakkinum. S jtunninn glyrnur kettinum innar yfir eldinn, ok var sem stjrnur skini. "etta eru fagrir gripir," sagi jtunninn, "ea viltu selja mr augun?" - " er ek verr birgr eftir," segir Egill, "en ef vilt gefa mr frelsi ok leysa af mr fjtrana, mun ek selja r augun." - "Muntu koma eim sv til lags," sagi jtunninn, "at mr veri gagn at?" - "Vi at mun ek leita," sagi Egill, "en sinasrt mun r ykkja," sagi Egill, "at ola atgerirnar, v at spretta verr til htt hvrmunum ok ba ar um, sem au skulu liggja. Skaltu au vallt burt taka, er lsir, ok eigi inn setja, fyrr en dimmt er, ok mun ek binda ik hr vi sluna." - " muntu drepa mik," sagi jtunninn, "ok er at ningsverk." - "at skal ek eigi gera," sagi Egill. essu kaupa eir. Tekr jtunninn n af honum hespurnar. "N hefir vel gert," sagi Egill, "enda vil ek n v heita r, at ek skal r jna, mean lifir." San bindr Egill jtuninn ok tk einn tvangaan flein ok rekr bi augun jtninum, sv at au liggja t kinnarbeinunum. Vi at var jtninum sv illt, at hann br sv hart vi, at hann sleit af sr ll bndin ok flmai til Egils ok reif af honum alla yfirhfnina. "N ertu gfulauss," sagi Egill, "ar fellu gullaugun ofan eldinn, ok ntr eira n hvrrgi okkar." - "Illa hefir mik drat," sagi jtunninn. "Skaltu hr n inni svelta ok aldri t komast." Hljp jtunninn dyrnar ok ltr r aftr sterkliga. ykkist Egill n illa staddr. Er hann n sv fjrar ntr hellinum, at hann fr engan mat, v at jtunninn geymir at hellinum. at verr n hans r, at hann drepr inn strsta hafrinn ok flr af honum belg ok ferr sjlfr ok saumar at sr sem rngvast.

Inn fjra morgin rekr hann hafrana til dyranna. Jtunninn hafi sperrt umalfingrinum upp undir bergit, ok tk inn minnsti ofan reskldinn, ok ttu hafrarnir at renna greipr honum, ok hlammai mjk vi hellisglfinu. Jtunninn mlti: "Vind veit n , at brakar klaufum kjappa mnum." Renna n hafrarnir t milli handa honum. Egill fr seinast, ok heyri ekki klaufagang hans. "Hgt hokrar n, Hornskeggi," sagi jtunninn, "ok heldr ykkr um bguna." Tk hann lagana tveim hndum, en Egill br vi sv hart, at rifnai hafrstakan, ok var hann lauss. "Naustu n ess, at ek var blindr," sagi jtunninn, "ok er at illa, at vit skulum sv skilja, at hafir ess engar menjar, sv lengi, sem hefir mr jnat, ok igg hr n gullhring." at var mikil gersemi. Agli sndist fagr hringrinn ok seilist mti. En er jtunninn fann, at hann tk hringinn, kippti hann at sr ok hj til Egils ok af honum eyrat it hgra. Naut Egill ess, at jtunninn var blindr. Egill hj af jtninum hndina hgri ok ni hringnum. "N skal ek halda or mn," sagi Egill, "ok drepa ik ekki. Skaltu lifa vi harmkvli, ok s s inn dagr verstr, er sast kemr yfir ik."

Skildi ar me eim, ok fr Egill burtu. L hann ti skgum. En er hann kom fram r skginum, vru fyrir honum vkingaskip nokkur. Ht s Borgarr, er fyrir eim r. Egill gekk li me eim ok reyndist inn vaskasti mar. Vru eir hernai um sumarit. eir brust Svaskerjum vi berserk ann, er Glammar ht. Hann tti kjrvpn, einn brynvara, ok mtti kjsa mann fyrir, egar hann vissi nafn hans. En egar ndverum bardaganum hljp Glammar skip til Borgars ok lagi brynvaranum gegnum hann. Egill var nr staddr ok hafi brotit spjt sitt af skafti. Hann reiddi upp spjtskaftsbrotit ok rak vi eyra Glammai, sv at hann fauk tbyris, ok skk Glammar ok brynvarinn, ok kom hvrki upp san. Vkingar gfust n upp. Gera eir n Egil hfingja sinn, ok valdi hann af eim tlf menn ok tuttugu. Herjai Egill n ustrveg, ok bar margt til tenda hans hernai.

XI. KAPTULI

Eina ntt l Egill hfn nokkurri, ok gaf honum ekki at sigla. Hann gekk land einn saman. Hann kom eitt rjr skginum. Hann s ar hl einum jtum mikinn ok eina flagkonu. au drgust um einn gullhring, ok var hn orkuvana fyrir honum, ok fr hann hrakliga me hana, ok mtti ar sj virlitamikil skp, v at hn var stuttkldd. Hn loddi hringinum eftir megni. Egill hj til jtunsins, ok kom xlina. Jtunninn snaraist vi, ok renndi sverit ofan eftir handleggnum ok tk r aflvvann, ok var at sv mikit stykki, at einn mar mundi eigi meira lyfta. Jtunninn hj til Egils, ok kom hndina vi lfliinn ok tk af. Fell jr bi hndin ok sverit. Jtunninn bjst til at veita hgg annat. S Egill ekki annan sinn kost en at flja. Jtunninn elti hann at skginum, ok skildi ar me eim, ok komst Egill undan skginn. Kom hann n sv til sinna manna, at eftir var hnd hans. Sigldu eir burt aan.

Egill fekk mikinn verk hndina. En er tvr ntr vru linar, kom hann hfn eina, ok lgu ar um nttina. Gat Egill ekki borit af sr verkinn. St hann upp r snginni, ok gekk Egill upp skginn. Kom hann at bekk einum. tti honum at helst fri at hafa hndina niri lknum ok lta strauminn leika um sarit. v nst s Egill, t r einum steini hvar kom eitt dvergsbarn. at stti vatn skjlu. Egill tk fingrgull af hendi sr me tnnunum ok lt reka skjluna fyrir barnit, en at hljp inn steininn. Litlu sar kom dvergrinn t ok spuri, hvar mar vri, er glatt hefi barn sitt. Egill sagi til sn ok sagi sr ltit skulu gull, mean hann vri anninn farandi. "at er illt at vita," sagi dvergrinn, "ok far me mr inn steininn."

Egill geri sv. Tk dvergrinn at binda um stfinn, ok tk r verk allan, ok var grinn um morguninn. Tk dvergrinn at sma honum eitt sver, en upp fr hjltunum geri hann fal sv langan, at upp tk yfir olbogann, ok mtti ar spenna at, ok var Agli sv hgt at hggva me v sveri sem heil vri hndin. Dvergrinn gaf honum marga ga gripi, ok skildu eir me vinttu. Fr Egill til sinna manna. Ok er n lokit sv sgu minni at sinni," sagi Egill, "at ek var essi inn sami Egill sem n hefi ek fr sagt um stund."

" miklar rautir ykki mr komit hafa," sagi drottning, "ea hvat lr n grautnum, genta?" - "Ek tla, at hann s fullvelldr," sagi hn, "en er hann sv heitr, at hann er engum manni tr, mean hann er slkr." - "at mun nri hafa," sagi drottning, "at hann s klnar, er ek hafi sagt mitt vintr, vi at ekki hefir margt yfir mik drifit."
 

XII. KAPTULI

"skrur ht jtunn," sagi hn. "Hann var kominn r Jtunheimum. Kla ht drottning hans. Brr hans vru eir Gautr ok Hildir. Fair minn, skrur, ok mir ttu tjn dtr, ok var ek yngst af eim, ok var at allra manna ml, at ek vri vnst af eim. Fair minn ok mir tku stt ok du bi, ok vru au tyrf ok trllum gefin, en vr systr tkum allt lausaf ll, en eir Gautr ok Hildir ttu landit, ok uru eir ltt sttir. Fair minn hafi tt rj kostgripi. at var horn ok tafl ok gullhringr. eir brr tku hornit ok taflit af oss systrum, en hringinum gtum vit haldit, ok er at gr gripr. Systr mnar vildu bja yfir mik, ok var ek ein at jna allt, en ef ek mlti mti, bru r mr. ttumst ek eigi mega vi vera. Ht ek r at gefa honum hafr ann, sem hann vildi velja, en hann skyldi jafna me oss systrum.

rr kom til vr. Hann lagist me systur minni inni elstu ok l hj henni um nttina, en r systr funduu hana ok drpu hana um morguninn. Sv geri rr vi allar systr minar, at hann l r allar, ok vru allar drepnar, en at kunni hver eira at mla vi ara, ef nokkurri yri ess auit at eiga barn vi r, at at skyldi hvrki vaxa n vel dafna. San l rr hj mr ok geri mr stlku essa, sem n megi it hr sj, ok hefir at hrinit henni, sem r bu, v at hn er n alin minni en er hn kom til. rr gaf mr allan arfinn eftir r systr. Hefir hann vallt verit mr lisinni san. Tk ek undir mik alla peningana. Stti mik n sv mikil ergi, at ek ttumst eigi mannlaus lifa mega.

Hringr ht sonr konungs af Smlndum. Hann einn s ek sv af mnnum, at mr leist vel . Gera ek fer mna til mts vi hann, en hann var farinn til Gautlands at bija Ingibjargar, dttur Bjarkmars jarls. Fltta ek ferinni, ok kom ek til Gautlands. Var Hringr konungsson at drekka sitt brullaup, ok kom ek, er brina skyldi inn leia. Lgumst ek nir strtit, ok tlaa ek gera henni nokkur vlendi, en hn s mik fyrri ok spyrndi snum ftum vi mr ok braut mr ba lrleggina. Var hn san leidd hll ok sett sti sitt. Ek kom inn hllina, ok var ek at einni flugu, ok fr ek upp undir hennar kli, ok tlaa ek at rfa hana hol nranum. Hn ekkti mik egar ok keyrir knfskaft sitt su mr ok braut mr rj rifin, ok var mr til ess annast at fara burtu. Lr n daginn, ok var brrin til sngr leidd, en v nst var brguminn t leiddr. Tk ek hann fang mr, ok ttumst ek hlaupa fram a sjvarhamra, ok tlaa ek at drekkja honum, sv at engi skyldi mega njta hans. En er ek ttumst sleppa honum ofan fyrir hamrana, var eigi betr en sv, at ek kasta honum upp yfir fortjaldit, ok kom hann nir sngina hj brinni, en ek var fangin grialaus, ok mtta ek hvergi undan komast. Skylda ek leysa lf mitt, ok skylda ek fara undirheima ok skja rj kostgripi: skikkju , sem eigi mtti eldi brenna, ok horn at, er aldrigi yri allt af drukkit, ok tafl at, sem sjlft lki sr, egar nokkurr lki annars vegar.

XIII. KAPTULI

N fr ek undirheima, ok fann ek Snj konung, ok gaf ek honum sex tigi hafra ok pund gulls ok keypta ek sv hornit, en drottningu hans var binn eitrdrykk tlf tunna bikar, ok drakk ek at fyrir hennar skyld, ok hefi ek san haft nokkurn ltinn brjstsvia. aan fr ek Lknusfjall. ar fann ek rjr konur, ef sv skyldi kalla, v at ek var barn hj eim at vexti. r hfu taflit at geyma. Ek gat nt v hlfu fr eim, en r sknuu ok fundu mik ok bu mik leggja aftr taflit, en ek sgumst at eigi gera, ok ba ek eina eira af mr taka ok leggja ar undir taflit, en ek byri mna af gulli. tti eim at ekki ofrefli. Hljp ein mik ok greip mitt hr ok reif af mr rum megin reikar ok ar me alla vangafilluna ok eyrat it vinstra. Var hn mr hartk. Ek st eigi fyrir, ok rak ek fingrna augun henni, ok krkti ek au bi r enni. Snera ek henni til sveiflu, ok festi hn ftinn bjargrifu, ok sleit ek hana r augakrlunum, ok skildi sv me okkr. nnu r hljp n at mr ok rak hnefann nasir mr ok braut mr nefit, ok ykkir at nokkur ltil lti mr san, ok ar fylgdu me rjr tennrnar, en ek greip brjstin henni, ok reif ek au bi af henni nir at bringuteinum. ar fylgdi ok me magllinn ok irin. hljp at mr in rija, ok var s minnst fyrir sr. tlaa ek at stinga r henni augun sem inni fyrri, en hn beit af mr tv fingrna. Lk ek henni hlkrk, ok fellr hn bak aftr. Hn ba mik miskunnar, en ek saga, at hn fengi ekki lf, utan hn fengi mr allt taflit, en hn dvaldi at ekki. Lt ek hana upp standa, ok gaf hn mr at skilnai eitt gler, ok er at me eiri nttru, at hverr, sem at ltr, m vera eim lkr, sem ek vil, en ef mik lystir, m ek ann vera lta blindan, sem litr.

Fr ek n nir undirdjp at skja skikkjuna. Fann ek hfingja myrkranna. En er hann s mik, mlti hann til samfara vi mik. tti mr sem at mundi inn vera, v at hann var einsnn. Ba hann mik eiga skikkjuna, ef ek vilda at til vinna at skja hana angat, sem hn vri. Var angat at hlaupa yfir eitt mikit bl. L ek fyrst hj ni, ok hljp ek san yfir blit, ok fekk ek skikkjuna, ok er ek san skinnlaus um allan kroppinn. Fr ek vi sv bit heim aftr. Fann ek au Hring ok Ingibjrgu, ok fra ek eim gripina, ok skildu vr eigi fyrr en ek sr at hefna essa aldri. Fr ek heim eigi erendi fegin, ok skal ek muna ina gausku mey, mean ek m lifa, en fr smleikum eim, sem ek hefi tt vi brr mna, mun ek sar segja, ea hvat lr n grautnum, genta?" - "Ek tla, at hann s n hfliga heitr," sagi hn. "Ber hann hingat ," sagi kerling. San luku au mlt sinni, ok var eim fstbrrum fengin sng, ok svfu af um nttina.

XIV. KAPTULI

Um morguninn vknuu eir brr snemma. Kom kerling til eira, ok spuru eir, hversu framorit vri, en hn sagi, at eir mttu ar dveljast um daginn. Stu eir upp ok klddu sik, ok var kerling n beinasta llu. Fru eir til bora. Hafi kerling n mungt ok ga matger. Spuri kerling n, hvert eir tluu at fara ea hver erendi eir tti. eir sgu henni n ll sn erendi ok spuru hana, hvrt hn kynni enga grein at gera, hvat orit vri af dtrum Tryggva konungs. "Eigi veit ek," sagi hn, "hvers ykkr verr um auit at n eim, en at mun ek fyrst segja ykkr, at eftir andlt skrus jtuns uru eir brr ekki sttir, hvrr konungr skyldi vera. ttust bir til komnir. Kom at samt me eim, at s skyldi konungr vera, sem gtari konungsdttur gti fengit ok hagari, ok fr Gautr heiman fyrri ok tk Hildi ina eldri, dttur Tryggva konungs, en Hildir fr seinna ok tk Bekkhildi, ok eru r n bar hr Jtunheimum, en eigi ykki mr vst um, hvrt r liggja lausar fyrir, en n vetr at jlum at vera brullaup eira, ok eiga ll trll saman at koma ok dma, hvr eira systra hagari er." - "Mikit batnar n um," sagi smundr, "egar vit vitum, hvar r eru nir komnar, ok vri mikit undir um, ef vrir lisinni me okkr." - "Sv at eins er frndsemi vr g," sagi hn, "at ek eim ltit gott upp at inna, ef eigi nyti meir manndyggar minnar en tilverknaar eira, en hr munu it hvlast dag, ok mun ek sna ykkr fhirslur mnar." eir ltu vel yfir v. En bor vru ofan tekin, leiddi kerling afhelli mikinn. Vru ar inni margar kistur, ok lauk hn eim upp, ok vru ar margir gir gripir ok fsnir. tti eim at gott at lta. Sast tk kerling upp eitt eski. Hn lauk v upp, ok kenndi ar gan ilm at. ar ekkti Egill hnd sn ok at gull, sem henni tti at vera. Sndist honum hndin heit, ok rauk af, ok fta arnar. Kerling mlti: "ykkist nokkut, Egill, ekkja hndina?" - "At vsu," sagi Egill, "ok kenni ek gull etta, er mir mn gaf mr, ea hversu komstu at hendinni?" - "Segja m ek r at," sagi kerling. "Gautr, brir minn, kom til mn ok falai at mr gullhringinn inn ga, sem ek vilda eigi selja honum. En nokkuru sar, er dttir mn fr til geita, kom hann at henni ok gaf henni ann drykk, at hn pti einart ok skyldi aldri huggast mega, fyrr en ek fra henni hringinn angat hlinn, sem hn l. En ek kom me hringinn, kom Gautr ar ok vildi taka af mr hringinn, en ek spornaa vi, ok uru me okkr sviptingar miklar. En er vi l, at ek munda missa hringinn, kom mar r skginum, ok sndist mr r lkr, Egill. Hann hj jtuninn mikit hgg, en jtunninn hj af honum hndina, en san hlupu eir til skgar, en ek tk upp hndina, ok hefi ek geymt hana san, ok laga ek hj lfsgrs, sv at hun mtti ekki deyja. ykki mr bera saman me okkr, Egill, at munir essi mar verit hafa, ea muntu voga, at ek vekja upp undina ok bera ek mik at gra vi hndina?" - "Mr ykkir litlu til tna," sagi Egill.

Sian tk hn falinn af Agli ok deyfi hndina, ok var Agli ekki srt vi, at hn skar af framan. San lagi hn yfir lfsgrs ok sveipai um silki ok helt at allan daginns. Fann Egill , at lf frist . San lagi kerlinn hann sng ok sagi, at eir skyldu ar dveljast, ar at hann vri grinn. En at linum remr nttum var Egill grinn, ok var honum eigi mjkari hndin en hn var heil, en sv var sem raur rr lgi um. Spuru eir kerlingu, hver r hn legi til me eim, en hn sagi, at eir skyldu ar ba brullaups, - "er han skammt fylgjumar minn, er Skrggr heitir, ok ef vr ynnum nokkut vi brr, tti mr vel til standa, at vit nytum ess." Lr n til jla.

XV. KAPTULI

ar er n til at taka, at eir brr, Gautr ok Hildir, lta ing stefna. Kom ar til flk um alla Jtunheima. ar var ok Skrggr, v at hann var lgmar trllanna, ok vru n angat leiddar konungsdtrnar ok gersimar r, sem r hfu gervar. Brynhildr hafi gert eitt kli. at var me eiri nttru, at at mtti la lofti ok ar nir koma, sem vildi. Mtti ar fra mikla byri. Bekkhildr hafi gert eina skyrtu, ok festi ekki vpn , ok eigi mtti s sundi mast, er henni var.

N er or lagit, hvr eira systra hagari vri. Var lagit dm allra trlla, en au uru eigi stt ok dmdu undir Skrgg lgmann, en hann lagi sinn rskur , at Brynhildr vri frari ok klinu vri meiri hagleikr, -"ok v skal Gautr konungr vera ok eiga Brynhildi, en hlfu landi skyldi stra hvrr." Sleit n me v inginu. Buu eir brr hfingjunum brullaup sn ok eim, sem mest mark var at.

Kemr Skrggr n heim ok sagi kerlingu, hvat dmt hafi verit inginu ok nr brullaupin eiga at vera. San vru au lengi tali, ok sagi hn honum, at hn vill veita eim brrum, bir hann sv bast vi um fjmenni ok ara hluti, en Skrggr kva sv vera skyldu.

En mti v brullaupin skyldu vera bsst kerling heiman ok eir fstbrr me henni. Skal annarr heita Fjalarr, en annarr Frosti. Kerling lt lta glerit, ok sndust eir sv strir, at eir vru trllum lkir, en miklu vru eir frari en arir menn. Hn fekk eim smilig kli, ok fara au n ok koma ar, sem eir brr ru fyrir. at ht Gjallandibr. Stu eir vi drykkju. Kerling gekk hellinn, en hverr leit til annars. Hn gekk fyrir Gaut ok kvaddi hann vel. Hann tk kveju hennar ok mlti: "Hr er ntt at komit, at gengr hingat vrar nir. "Hn svarar. at stendr eigi sv af sr sem vant er. Me oss hefir verit f nokkur hr til, ok dyl ek eigi, at ek s ess valdandi. S ek n, Gautr frndi, at gfan styr ik, ok hefir n fengit gtt kvnfang, ok n vil ek til leggja af mnum mun at, sem vr hefir r millum farit. Vil ek n gefa r hringinn ga, smir hann vel konu inni i bekkjargjf, ok me vinattu mna. Heyrir at okkarri frndsemi, at vit skiptumst gu vi." Gautr sagist ess akkir kunna, - "ea hvar hefir fengit menn essa ina vnu?" Hn sagi, at eir vru synir Dumbs konungs r Dumbshafi, - "ok munu slkir menn varla finnast Junheimum, ef hversku arf at reyna. Hefi ek tlat til at jna brullaupi nu." Tekr hn n hringinn ok fekk Gauti, en hann akkai henni, ok skal hn jna brullaupinu, ok llu skyldi sv haga sem eir Fjalarr ok Frosti vildi vera lta, ok vru eim fengnir lyklar at llum fhirslum. v nst koma bosmenn, ok verr ar fjlmenni mikit. Skipai kerling fyrir, ok var at at standa, sem hn talai. Skrggr lgmar var ar fremstr viringarmanna. Kerling sagi eim systrum hlji, hverir eir menn vru, er me henni fru, - "megi it vera glaar." Uru r n ktar, v at r hugu illt til rahagsins, en jtnunum tti mikit batna, egar r vru ktar, ok kkuu frndkonu sinni umgang. En er flki var nir skipat ok brgumarnir nir settir, vru brirnar inn leiddar. Skorti eigi skjarkala ok glaskap, er flgin hfu. Skrggr lgmar sat annan bekk ok bndasveitin me honum, en Gautr ok Hildir annan ok eira menn. Arinnefja sat hj brum ok hafi allan setning eira httum ok margar arar strskornar konur. Fjalarr ok Frosti skenktu brunum, ok skorti eigi fengan drykk.

Lr n kveldit, ok gerast menn drukknir. stendr Arinnefja upp ok kallar til sn lgmanninn ok fstbrr ok segir, at eir skulu bera inn bekkjargjafir. Var inn borit klit ok skyrtan, tafl at it ga. er eir brr hfu tt, ok hringrinn inn gi, er kerling hafi tt, ok margar gersimar arar. Skrggr lgmar afhenti bekkjargjafirnar, en kerling tk vi ok geymdi. Tk hn klit ok breiddi nir vllinn ok lt ar upp ggripina. Setti hn ar til Skinnnefju, dttur sna, at bera angat gull ok silfr, en hn gekk hellinn ok bir Frosta ganga me sr. Koma au n ar, sem au skyldu liggja Gautr ok Brynhildr. Segir hn honum, at ar me hans sngarstokki skal hann finna sver at it ga, er Gautr tti, segir, at ekki vpn beit hann annat, en Fjalarr ok Hildir munu fara annan sta, ok segir, at eir munu sv vi mega bast sem eir komi mannraun mikla. San ferr kerling inn hellinn ok kallar at brunum vri ml til sngr. Taka eir Fjalarr ok Frosti hendr brunum ok leia r t ok setja r nir klit. San less kerling upp klit, en fr dttur sinni glerit ok bir hana ganga til hellisdyra ok bera glerit yfir hvern mann, sem t gengr, en r la upp loft me klit ok allt at, sem var. N kemr mikill dansleikr hellinn, er brgumana skal t leia.

XVI. KAPTULI

rjr vru dyrr hellinum, ok var Skrggr lgmar fyrir einum me sna sveit, en Skinnnefja var fyrir eim dyrum, sem almginn skyldi t ganga. Brgumarnir vru leiddir um inar riju. ar ti fyrir var sinn afhellir til hvrrar handar, ok skyldu eir ar hvla. Vru eir vel tjaldair. N er eir skyldu t ganga, fr sinn helli hvrr. Ganga eir Egill ok Hildir annan. Egill gekk fyrir. En er Hildir gekk inn, snerist Egill aftr mt honum ok greip hr honum ok reiddi upp saxit, er hann hafi vi sik, ok tlar at hggva hlsinn, en Hildir kippir honum sv snart, at hann hrapar hellisbergit, ok sprakk honum ennit, ok var at sr mikit ok blddi mjk. Saxit kom nef jtuns ok tk af nefit, ok var at sv mikit stykki, at at var ng klyf. Komst Hildir n t ok sagist vera svikinn. Heyra etta trllin, au sem hellinum vru, ok hlaupa t, ok var eim eigi greifrt um r dyrr, sem Skrggr lgmar var fyrir, v at hann drap hvern, sem t vildi. En Skinnnefja var fyrir rum dyrunum me glerit ok setti hvern blindan, sem at leit. Hvarfla eir aftr ok fram ok ftu hvergi, ok var at heyra p mikit ok gn. Heyrir Gautr n at ok ykkist vita, hvat um er. En er hann kemr sitt hs, sr hann, at brrin er eigi ar. Hleypr hann at snginni ok vill taka sver sitt, ok missti hann ess. smundr reiir upp sverit ok hj til Gauts ok gi eigi, at hellirinn var lgr, ok kom sverit hellisbergit, ok beit at bjargit, en blrefillinn kom brn Gauts, reist nir augat ok nir allt kinnbeinit ok vibeinit ok reist nir alla bringuna ok tk sundr rifin. Gautr komst t ok fekk einn stein stran ok kastai til smundar, ok kom fyrir brjst honum, sv at hann fell. Gautr vildi hlaupa at honum, en irin flktust um ftr honum, ok fell hann daur nir. smundr st upp ok leitar at Agli. Kom hann ar, sem eir gengust at. Bl rann augu Agli af sri v, sem hann hafi fengit, ok var hann snt orkuvana. smundr greip undan Hildi ba ftrna, en Egill helt hfuit, ok brutu eir hann r hlsliunum, ok uru at hans vilok.

En san fara eir angat, sem Skrggr lgmar var. Hafi hann drepit nutigi trlla, en au bu gria, sem eftir vru, en au, sem eftir vru ok ar vildu t ganga, sem Skinnnefja var fyrir, gengu fyrir hamra ok drpu sik. Vru eir ar um nttina, ok kom Arinnefja til eira. Um morguninn tku eir f r hellin um ok rntu llu ok fru san heim me kerlingu, ok vru r systr ar fyrir, ok uru r fegnar eim. Stu eir ar um vetrinn gu yfirlti.

En um vrit bjuggust eir burt at finna menn sna, en at skilnai gfu eir Arinnefju ok Skrggi lgmanni Jtunheima, ok skildu au me vinttu. Hfu eir burtu r gersimar allar, sem r vru greindar. San fru eir mts vi menn sna ok kmu til eira sustu viku vetrar, ok uru me eim fagnafundir miklir, en egar byr gaf, sigldu eir haf ok lettu eigi fyrr en eir fundu Tryggva konung.

XVII. KAPTULI

Tryggvi konungr fagnai eim vel ok dtrum snum. eir fru konungi margar gersimar ok sgu honum allt it sannasta af ferum snum. akkai konungr eim margfaldliga sna fer. Litlu sar lt konungr stefna ing, ok v ingi lsti konungr fyrir mnnum eim einkamlum, sem hann hafi lofat eim, sem fyndi dtr hans, nema eir vildu annat heldr, vill hann launa eim gulli ok silfri, en eir svruu bir senn, at eir vildu r eiga, ef at vri eira vili, en r ttust eim lfgjf launa eiga ok sgu, at eigi mundu r ara menn kjsa, ef eira vri kostr, ok uru r endalyktir, at Egill fekk Bekkhildi, en smundr Brynhildi. Lt konungr n bast vi brullaupi, en Egill kvest fyrst vilja finna fur sinn, ef hann lifi, ok vita, til hvers hann mtti tla um rki at, sem hann ttist eiga, en smundr sagist vilja fara austr Tattar at bja Herraui, fstbrur snum, sitt brullaup. Var n kvein brullaupsstefna ok nr eir skulu aftr koma. Er eigi annars getit e n eim tkist essi fer vel. En er Egill kom til Gautlands, fr hann fund fur sns, ok brst hann kunnigr vi, v at hann hugi hann lngu dauan. Sagi hann n fur snum allt, hv farit hafi ok r hefir sagt verit, ok sndi honum rit hendi sinni, ar sem hn hafi verit af hggvin, ok sv sver at, sem dvergrinn hafi gert honum ok falrinn var . Ltu eir Regin dverg gera n at mealkafla, ok var at gr gripr. Egill bau n fur snum til brullaupsins, ok fru eir ok mir Egils ok systir. En er au kmu fund Tryggva konungs, vru eir Herraur ok smundr ar komnir. Konungr fagnar eim n llum vel, ok var eigi langt at ba, r ar reis upp smilig veisla. Mtti ar heyra margs konar hljfri ok sj margan Hofmann. Var ar ok engi hlutr sparar af eim bestum fngum, sem fst mttu eim lndum.

At essari veislu hfu menn at til skemmtunar, at eir Egill ok smundr sgu fr ferum snum, ok til sannenda um sgu eira segir sv, at r vru ar bar Skinnnefja ok Arinnefja ok snnuu sgu eira, ok ekkti Ingibjrg drottning Arinnefju, ok sttust r heilum sttum. St veislan yfir fullan mnu. En at liinni veislunni fr hverr til sns heimilis, ok vru mnnum valdar smiligar gjafir. Egill gaf Herraui skyrtuna, sem Bekkhildr hafi gert, en smundr gaf honum hringinn Kerlingarnaut ok sver at, sem Gautr hafi tt. Tryggvi konungr var mar gamall, ok ba hann Egil ar sitja. Kvest hann ekki lengi mundu lifa aana af. Egill kvest fyrst vera at fara heim til Gautlands, en koma aftr innan tlf mnaa. Lofai konungr honum at. smundr ba Herrau fara me sr til Hlogalands, ok veitti Herraur honum at. Arinnefja fr heim aftr Jtunheima, ok gaf Ingibjrg drottning henni smjrtrog sv mikit sem hn gat lyft, ok sagi hn, at s gripr mundi torgtr ykkja Jtunheimum, en smundr gaf henni tv galtarflikki, ok vru au sv ung, at au vgu skippund. tti kerlingu essir gripir betri en tt eir hefi gefit henni byri sna af gulli. Skildu au me vinttu.

XVIII. KAPTULI

v nst fru eir smundr ok Herraur skip, ok hfu eir dreka ina gu, sem eir hfu tt, Vsinn ok Bolabjrn. Er eigi getit um eira fer, fyrr en eir koma norr Hlogaland. Ok er landsmenn s dreka eira, sagist ttarr konungr vita, at essir menn mundu langt at komnir. En egar eir vru landfastir, slgu eir tjldum. smundr gekk fund fur sns vi tlfta mann. Hann kvaddi konung viruliga. Konungr ekkti hann eigi, en mir hans ekkti hann, egar hn s hann, ok hvarf til hans. ttarr spuri, hverr s mar vri, er hn lti sv lkliga vi, en smundr sagi til it sanna. Reis ar n upp gt veisla, ok stu ar mnu miklum fagnai ok sgu konungi fr ferum snum, ok tti konungi vel hafa til tekist ok gfusamliga. Sagi Herraur smundi, at hann vildi, at eir sigldi austr til Gautlands at bija su, dttur Hrings konungs. smundi tti at vel stofnat. En egar eim gaf byr, sigldu eir austr Gautland, ok fagnar Egill eim vel ok eir Hringr konungr. Hafi Herraur uppi or sn ok ba su, ok var eim mlum vel svarat, ok var hn honum gift me smiligri heimanfylgju. Var egar drukkit brullaup eira, ok fr at vel fram.

En at eiri veislu liinni, sigldu eir Egill ok Herraur Austrveg, en smundr skyldi hafa vald yfir Gautlandi, egar Hrings konungs missti vi. En eir kmu Tattar, var Tryggvi konungr andar, ok var Egill ar til konungs tekinn, ok bjuggu au Bekkhildr ar san, en Herraur settist at rki snu san, ok kmu eir ekki norr hingat san. smundr fr heim til Hlogalands, ok stri hann ar lengi. rmr ht sonr hans. Hann tti Enju, dttur Hkonar konungs Hmundarsonar r Danmrk, ok er aan mikil tt komin. enna rm drap Starkar inn gamli laugu, ok var at it sasta skapaverk hans. Brynhildr lifi ekki lengi, ok giftist smundr san ok fekk dttur Soddns konungs af Serklandi ok tti at skja brullaup sitt einu skipi, v at eir vildu svkja hann, ok lt smundr gera skip at, er Gno ht, ok hefir at skip strst gert verit, sv at menn viti, fyrir noran Grikklandshaf. Af v skipi tk smundr nafn ok var kallar Gnoar-smundr, ok ykkir hann hafa verit mestr af fornkonungum eim, sem ekki stru jlndum. Hann tapaist vi Hlsey ok me honum meir en rjr sundir manna, ok segja menn, at inn legi hann me geiri gegnum, hann hljp fyrir bor, en Gno skk til grunna me llum farmi snum, ok hefir san engi hlutr fundist af henni ok engu v, sem ar var , ok lkum vr ar essi sgu.