Sturlaugs saga starfsama.

I. KAPTULI.

ALLIR menn, eir sem sannfrir eru at um tendi, vita, at Tyrkir ok Asamenn byggu Norrlnd. Hfst tunga s, er san dreifist um ll lnd. Formar ess flks ht inn er menn rekja tt til.
ann tma r s konungr fyrir rndheimi Noregi er Haraldr gullmur ht. Hann tti drottningu. Ekki er getit barna eira. Jarl einn var rki hans, er Hringr ht. Hann sat fram vi sj Kaupangi. Hann tti dttur eina, er kllu var sa in fragra, v at hn bar af llum jmfrm henni samta sem raua gull af eiri blkku ea sem sl af himintunglum rum.
Inglfr ht rkr mar, er r fyrir Naumudlafylki. Hann tti ann son, er Sturlaugr ht. Hann var snemma mjk mikill vxt, ljss hr ok hrund, kurteisligr llum httum ok allr var hans lkami vel skapar, blr mli vi sna menn, hgr skapi ok rr af peningum; v var hann strum vinsll. Hann vandi sik vi skot ok sund ok alls kyns rttir. Inglfr, fair hans, hafi atsetr eim b, er heita Skartastair. Hann var inn mesti rausnarmar ok hafi fjlda flks me sr. Annat b tti hann sr ey eiri, er Njarey heitir, var ar ok fjlmenni mikit, ok enn tti hann nnur fjgur b.
Mar ht sgauti. Hann bj b eim, er Tunglaheimr heitir. Hann var mikils httar mar. Hann tti konu, er Grma ht. au ttu tv sonu. Ht annarr Jkull en annarr Guttormr. eir vru gildir menn ok vel menntir sem fair eira. Mar ht rgautr. Hann bj eyju eiri, er Loka heitir. Kona hans ht Helga. au ttu tv sonu. Ht annarr sonr eira Sti, en annarr Hrlfr nefja. eir vru miklir menn ok sterkir. Hrafn ht mar. Hann var bndi. Hann bj eyju eiri, er Urga heitir. Kona hans ht Helga. au ttu einn son, er Sighvatr ht. Hann var sterkr at afli ok menntr vel. Jrngerr ht kona. Hn bj eim b, er Bergi heitir, skammt fr Inglfi. Hn tti sr ann son, er ki ht. Hann var mikill mar at afli. Hann gekk nst Sturlaugi um allar rttir af eim mnnum, sem honum vru samta. eir lkust vi barnleikum ki ok Sturlaugr. essir menn lkust allir barnleikum, er n vru taldir, ok nmu alls kyns rttir, r sem mnnum vru tar at kenna sonum snum, ok srust eir fstbrralag. Vru allir saman me ferum snum gu melti.

II. KAPTULI.

Vfreyja ht kona, mikilhf ok auug, ok hafi bit eim b V. Sonu tti hn tv. Ht annarr Raur, en annarr Hrafn Bir vru eir miklir ok sterkir menn ok vel bnir at vpnum ok klum. Fstri Vfreyju ht Svipur. au vru bi margvs ok fr flestu. Hn tti b gan, ok vru tvennar dyrr . Sat hn ar hvern dag ok horfi sinn dag hverjar dyrr. Kom henni ftt vart. Jafnan spann hn ln. Hn sat stli. Hn gerist mjk raueyg af elli, en s hn, er nokkut fr at gari, hvat sem at fr, v at ftt kom henni vart. sa in fagra var ar fstri, mean hn var ung, ok nam ar kunnttu. Vfreyja unni henni mikit ok hvr annarri eira.

III. KAPTULI.

Einn tma talar Inglfr vi Sturlaug ok fstbrr: "Hversu lengi skal sv fram fara, at it fstbrr leikizt barnleikum vi sem meyjar til manna? Vri at heldr rskra drengja sir at fremja nokkut til frama ea bija sr kvenna at minnsta kosti ok setjast b ok stra rki ok f me fur snum." Sturlaugr sagi: "Hvert skal ek mr konu bija, er eggjar ess sv mjk?" Inglfr mlti: "Hringr jarl sr dttur, er heitir sa in fagra. Hn er vn kona ok vel viti borin." Sturlaugr segir: "Ek em enn eigi mjk gamall til kvnbna ok ltt rinn skapi, en mun ek essa leita, ok tla ek til ltils koma munu."
N ba eir fer sna ok eru saman sex tigir manna, vel bnir at vpnum ok klum ok hestum. Ra n lei sna ok koma at kveldi dags til Hrings jarls ok f ar vitkur gar. Geri jarl veizlu ga ok merkiliga mti eim. Stu eir ar rjr ntr. Ok einn dag gengu eir me jarli til skemmu su, ok hefir Sturlaugr frammi erendi sn ok bir su sr til handa. Jarl vkr til sjlfrar hennar. N segir jarl dttur sinni til eira ok mlti sv: "Bili ttu hr at svara, dttir." sa mlti: "Hvat heitir s?" - "Hann heitir Sturlaugr," segir jarl. sa segir: "Fyrir hv munda ek eiga ann mann, er jafnan vinnr heima bverk me mur sinni ok gerir ekkert til frama?" Vi essi or var Sturlaugr reir mjk ok rr brott ok heim.

IV. KAPTULI.

Um vrit ba eir fstbrr tu skip r landi ok herja um ustrlnd ok hafa jafnan sigr, hvar e eir koma. eir ltu fara frii kaupmenn, en brutu undir sik spellvirkja ok vru ti sumrum vking, en heima um vetrum me ferum snum. N fsir fr essari iju ok skipta n llum herfngum. Taka eir fstbrr lausaf ok fara me til fera sinna, en eir lta hernai me skip sn. Sitja eir Sturlaugr ok fstbrr n um kyrrt.

V. KAPTULI.

at er n hr nst at segja, at drottning Haralds konungs tk stt ok andaist. at tti konungi mikill skai, v at hann gerist n sv mjk gamall, ok var hann hryggr vi lflt hennar. Raneyti ok hirmenn konungs segja honum r at bija sr kvennu til drottningar, --"ok megi r af hyggja afgangi frinnar. en r hana eigi lengr." Konungr segir: "Hvar skal ek mr konu bija?" eir segja: "Hringr jarl sr dttur, er sa heitir. Hana mttu f, ef vilt, egar r ltz." Konungr segir sv vera skyldu, ba n fer sna ok hafa hundra manna.
N ra eir ar til, er eir koma fund Hrings jarls; hann var ti, ok vru menn leiki fyrir honum. Konungr rei at sv snart, at menn stukku fr tveggja vegna. Konungr geri tv kosti, at festa honum dttur sna elligar mundi hann ar drepinn sta. Jarl segir: "Frum vr til skemmu su ok tlum vi hana, sv at vr vitum, hver svr hennar eru. "Nei," segir konungr, "eigi vil ek vera vnbiill dttur innar, ok kjs skjtt annat hvrt." Jarl hugar n ok ykkist vita, at hann muni ofrlii borinn, rtti fram hndina ok festi konungi dttur sna. Skyldi hn sitja festum rj vetr. Snr konungr egar brott ok rr heim, unandi vel vi sna fer. Jarl er eptir ok unir heldr ltt vi sinn hlut, stendr upp ok gengr til skemmu su, settist nir ok bls miliga. sa mlti : "Hvat er r at meini, fair minn, er ert sv fltr, ea hefir nokkur n tendi oss at segja?" - "Tendi ykkja mr," segir jarl, "at ek hefi ik nauigr manni festa." - "Hverr er s", segir hn. "Haraldr konungr," segir hann, "hefir fest ik, ok skaltu sitja festum rj vetr." Hn svarar : "Eigi valdist s inn minnsti til, en eigi m vita, hvat er tenda. Kann vera rum s tlat, ok skipast m skemmri stundu, ok ver ktr, fair." Jarl mlti: "Betr tti mr gefin Sturlaugi." Hn svarar: "Eigi veit ek, hvat fyrir beztu m vera. N la stundir, ok er n kyrrt um hr.

VI. KAPTULI.

Einn dag er ess getit, at Hringr jarl var ti leikvelli ok hirmenn hans me honum. eir su koma randi mann af mrkinni fram, mikinn vexti. Hestr hans var allr brynjar ok sv sjlfr hann, svartr skjldr hli, hggspjt hendi. Hann rei sv snart, at menn stukku undan tveggja vegna. Hann rei sv fram ok sat hesti snum ok lagi spjtit fram milli eyrna hestinum ok mlti: "Heill, herra." Jarl tk kveju hans ok spyrr, hverr hann vri. Hann segir: "Ek heiti Kolr krappi, en at er erendi mitt hingat at bija su, dttur innar, mr til handa." Jarl mlti: "Veiztu at eigi, at hn er festarkona Haralds konungs?" Kolr segir: "Eigi ykkir mr verr at eiga hana, ok ger n annat hvart, at gef fram festarnar, elligar rek ek spjtit gegnum ik." Jarl hugar n etta ok ykkist n vita, at eigi muni kostrinn gr, kss at af at lifa, tti einskis utan ills aan af vn. tti honum eigi undir, hversu illt eir tti til samans Haraldr konungr ok Kolr, ok selr n fram festarnar. Kolr mlti: "Seg Haraldi konungi, at ek skora honum hlmgngu austr vi Gautelfi, er lr hvetrinn. Hafi s meyna, er sigr fr, en komi hann eigi n vogi at berjast, beri hann ningsor fyrir hverjum manni sv lengi sem hann lifir. Siti heilir, herra." San snr Kolr hesti snum ok rei brott ok ttist vel hafa fram gengit.
Jarl unir illa vi sinn hlut ok sitr eptir nokkura stund, stendr san upp ok gengr til skemmu dttur sinnar ok settist nir hj henni ok m varla mla. sa mlti: "Ertu sjkr, fair minn?" Jarl mlti: "Betr vri stt ok brr daui en f slka skmm, at gefa nauigr dttur sna." sa mlti: "Hverjum er ek n gift?" Jarl mlti: "Hann heitir Kolr krappi." Hn segir: "Bregast m til betra en eiga inn versta mann, ok vera mun betri vrr hagr en sv sem n er tlat, ok einn mun hljta enna kost, en eigi tveir. M ok sv vera, at hvrrgi eira hljti, ef vel vill, ok ver ktr, fair," segir hn. Jarl mlti: "Vri vel ef enn vri sem mlir, en at uggir mik, at eigi hljtist at af, ef eir drepast sjlfir, en yri sem ek vildi." N skilja au at sinni.

VII. KAPTULI.

Haraldr konungr fregnar n essi tendi ok tti eigi betr en r fyrri, leitai n rs hr um vi sna vini. at kemr upp, at konungr sendi menn sna fund Hemings at bja honum til jlaveizlu ok at me, at hann mundi eigi gjafalauss brott fara. Hann fekk ann mann, er Kolli ht, at fara essa sendifr. N fara eir norr Naumudal fund Hemings ok kvddu hann ok bera fram erendi konungs. Hemingr hafi verit inn mesti hlmgngumar, en gerist n hniginn vi aldr ok hafi verit misstti nokkura stund vi Harald konung. N segir sendimarinn fram erendi sn. svarar Hemingr: "Eigi man ek, at konungr hafi mr fyrr heim boit. N eru tveir kostir fyrir hendi, at sitja heima ok vanrkja konungs bo ea htta , hvat undir br, ok v, at n er eigi httu um gamlan mann, fari sem m. Er eigi engi eptir, mean Sighvatr, sonr minn, lifir."
N br Hemingr fer sna hans fund vi tlfta mann, ok koma eir jlaaptan inn fyrsta ok gengu hll fyrir konung ok kvddu hann vel. Konungr tk vel kveju eira ok ruddi ndvegi ok setti Heming it nsta sr, ok drukku glaliga af jlin gu yfirlti. En afgngudag jlanna gekk konungr mlstefnu ok Hemingr. Konungr mlti: "Hlmstefna er hendi mr, ok s ek ar til at munir leysa mik undan vi Kol krappa." Hemingr segir: "Eigi veit ek at, at hafir veitt mr sv mikit, at ek muni leggja lf mitt httu fyrir ik. ykki mr eigi rvnt vi hraustan mann at eiga, heldr vi troll." Konungr mlti.: "v leitaa ek ess vi ik, at mr ykkir mesta kempa verit hafa nr allra hr landi. ykki mr ess vn, at engi veri til, ef ik brestr, sem ert. En ef kemr aptr r essari fer, skal ek r vel launa m gulli ea si1fri." Hemingr segir: "at er sannast, at hr er ltit httu um gamlan mann. Er falls vn at fornu tr, ok mun ek fara sendifr essa. Konungr segir: "Allra drengja hraustastr, sj ok landi, var ess vn, at r mundi vel fara."
N br Hemingr fer sna ok rr burtu leiar sinnar ok lttir eigi fyrr en hann kemr til Gautelfar austr. Var ar Kolr fyrir. En er eir fundust, spuri Kolr, hvat Hemingr skyldi. Hemingr segir: "Ek tla at ganga hlm vi ik." Kolr mlti: "Ltit leggst fyrir mik, ef leggr mik at velli. Fellda hefi ek , sem sterkari eru ok hafa verit lkari til frama en ert, ok far heim aptr, en f mr vpn n ok segst yfirstiginn ok at at orir eigi at berjast vi mik." Hemingr segir: "Heldr vil ek deyja en bera ningsor fyrir hverjum manni." Kolr mlti: "Eigi skal ek inn hund spara at drepa, er vilt at eina." Um kveldit tjlduu eir sr bir ok sofa af um nttina. Um morgininn stendr Hemingr upp ok sr, at Kolr er kominn til hlmsins. Ferr hann n til hlmsins me sna menn. N kasta eir feldi undir ftr sr, ok segir Kolr upp hlmgngulg. San ganga eir saman ok brust, en sv lauk, at ar fell Hemingr fyrir Koli. Kolr mlti vi menn Hemings: "N skulu r aptr farra konungs fund ok segja honum, at hann geri annat hvrt, komi sjlfr til bardaga vi mik ea fi ann mann fyrir sik, at nokkur rttr s , ef hann tlar sr konuna, ea mun hann af henni sitja." Menn eir, sem hfu heiman farit, sneru aptr hvatliga ok fru norr Naumudal fund Haralds konungs ok segja honum essi tendi ll ok ummli Kols krappa.

VIII. KAPTULI.

tti konungi etta ill tendi ok leitar sr enn rs, ok at tekr hann enn til rs, at hann sendir Kolla sendimann til Sturlaugs ok fur hans, ok bja eim til hlfsmanaar veizlu til sn me sv margan mann sem eir vildu me sr hafa. essi or fara millum eira fega. spyrr Sturlaugr fur sinn, hvrt eir skulu iggja veizluna. Fair hans segir: "at vilda ek, at vit stim heima ok frum hvergi." Sturlaugr segir: "Eigi nenni ek at vanrkja konungsboit, en veit ek, at nokkut muni undir ba, en vil ek fara. Mun ltil saga fr oss vera, ef vr skulum eigi koma til annarra manna, vit erum bonir. M at eigi vita, hvt verr vrri fer, at at oss veri til smdar." Inglfr segir: "r munu ra vilja ferum yrum, hvrt sem ferst vel ea illa."
Eptir at ba eir fer sna ok eru saman sex tigir manna, vel bnir allir at vpnum ok klum. eir ra n fund Hralds konungs ok koma ar jlaaptan inn fyrsta. Konungr tk blliga vi eim ok setti hsti hj sr, ok var bin in fegrsta veizla. En at linum jlum gekk konungr mlstefnu ok eir fegar, Inglfr ok Sturlaugr. Sturlaugr mlti vi menn sna: "Bi r hesta vra, mean vit tlum." eir geru sv. Konungr mlti: "Hlmstefna er hendi mr, ok s ek ar til, Sturlaugr, sem ert, at munir leysa mik undan, v at ek em gamall mar, at ganga hlm vi Kol inn krappa." Sturlaugr mlti: "Sel mr hendr festar r, er tkst af Hringi jarli, v at at mun eigi kauplaust," segir Sturlaugr. "Mikit ykkir mr til kaups mlt," segir konungr. " mun ek til htta," segir Sturlaugr, "hversu sem ferr me okkr Kol." Konungr segir: "Eigi vari mik, at mundir etta til mla, er mr er mesta svviring at jta." Sturlaugr segir: "Hr er um at kjsa, hvrt yr ykkir betra." Konungr mlti: "at mun ek kjsa, at gangir hlm vi Kol. at ferr me okkr sem aunar." Sturlaugr svarar: "Sel fram festarnar r." Konungr geri n sv, at nauigr vri, v at honum sndist auligr flokkr eira fstbrra.
Ra eir burt ok fund Hrings jarls. Hann tekr vel vi eim ok br eim iggja ar veizlu. eir segja, hvar n var komit eira mli ok hversu farit hafi me eim Haraldi konungi. Jarl var n glar vi etta, bir ganga til skemmu su, ok sv gera eir. En er eir koma ar, fagnar sa eim vel. Hringr mlti: "Bili ttu hr at fagna ok svara, dttir." - "Hverr er s mar?" segir hn. "Hann heitir Sturlaugr." sa mlti: "Eigi mun mr n manna skortr," segir hn. Sturlaugr mlti: "Sv hefir n verit til tlat, at ek mundi eigi vera vnbiill inn lengr. sa segir sv vera skyldu sem eir vildu. N er bizt vi gtri veizlu ok eigi til sparat at hafa urfti. Gengr Sturlaugr at eiga su ina fgru, ok er egar leidd smu sng. Veizlan fr vel fram, ok vru menn me gum gjfum t leystir. Ra eir Inglfr heim, en au sa ok Sturlaugr eru eptir ok undu allvel snu ri.

IX. KAPTULI.

Einn morgin, er au sa lgu sng sinni, mlti sa vi Sturlaug: "Er hlmstefna hendi r, Sturlaugr?. "Satt er at," segir hann. "Vi hvern?" segir hn. "Vi Kol krappa," segir hann, "ea hvat kanntu ar til leggj?" Hn svarar: "Far ok finn Vfreyju, fstru mna. Haf hennar r, ok mun r vel duga. Hr er fingrgull, er skalt henni fra til jarteikna, ok seg, at mr ykkir mikit undir, at hn taki vel vi r."
Sturlaugr ferr n ok eir tlf saman fstbrr, ra n til ess, er eir koma at b kerlingar. Sturlaugr hleypr af baki ok inn dyrrnar at kerlu ok leggr hendrnar um hls henni ok kyssti hana sv mlandi: "Heil ok sl, kerling mn." Hn snarast vi honum fast ok rekr upp hann augun: "Hverr er essi hundsins sonrinn, er mik leikr sv huliga, ok engi hefir slkt orat at gera fyrri, ok skal ek etta grimmliga gjalda." Sturlaugr mlti: "Vertu eigi sv rei, kerling mn, v at sa sendi mik hingat til n." - "Hvat er r at su" segir kerling. "Hn er kona mn," segir hann. Hn mlti: "Er lokit boinu?" - "Sv er at," segir hann. "N eru brg " segir kerling, "er mr var eigi boit til bosins. skal gera sem sa bir. Far af klum, ok vil ek sj bolvxt inn." Hann gerir sv. Hn strkr hann allan, ok ykkist hann mikit styrkna vi. San gefr hn honum ker at drekka r, ganga san til stofu. Kerling var in bezta til beina um kveldit. Hn spyrr, hvrt Sturlaugr vill liggja einn um nttina ea hj ser, --"en eigi skal ek at heldr svkja su mna." Sturlaugr segir: "ess etr ykki mr, kerling, sem ek er nr r." lt kerling einn stokk milli eira, en au lgu einu hgendi bi saman ok ttu tal saman um nttina. Sturlaugr mlti: ,Hvat leggr mr til rs, v at hlmstefna er hendi mr vi Kol inn krappa?" - "vnliga ykki mr at horfa," segir kerling, "v at, hann bta engi jrn, ok kann ek hr varla r til at leggja."
Um morgininn bjuggust eir fstbrr til ferar, ok er eir vru bnir, mlti kerling vi Sturlaug: "Tak hr vi lokpu einni, er langfegar mnir hafa tt, ok saxi, ok hefir jafnan gfa fylgt, ok reyn, hvrt nokkurr rttr er r. Sturlaugr tok vi ok hj einn stein, er st hlainu, ok tk af steininum hyrnuna. Ry fell af sverinu, ok var bjart eptir sem silfr. mlti kerling: "etta sver skaltu bera hlm vi Kol krappa, en eigi mttu sna honum etta sver, ef hann bist at sj at, er tt at hggva me." mlti kerling: "Far n vel, Sturlaugr minn, ok gangi r allt til sigrs ok tma, mean lifir, ok alla gfu, er vrir frndr hafa haft, legg ek til n, sem ek m framast. er ek hrdd, hverninn ferr me ykkr Kol krappa. En tv sonu ek, er ek vilda tkir fstbrralag. "Sv skal vera," segir Sturlaugr. N sverjast eir fstbrralag. San sna eir brott. En er eir vru skammt farnir, kallar kerling eptir eim ok mlti: "Viltu, Sturlaugr minn, at Svipur, fstri minn, fari me r; hann er frr fti." "at vil ek," segir Sturlaugr. Kerling seldi Svipui hendr pung ltinn. Hann stakk honum nst sr, ok san hljp hann fyrir hestum eira. Ra n leiar sinnar ok ltt eigi fyrr en eir koma austr til Gautelfar, ok er Kolr eigi kominn. Sturlaugr tjaldar b , er Kolr var vanr at tjalda.

X. KAPTULI.

Litlu sar kom Kolr. Sturlaugr gekk mti honum ok heilsar hann. Kolr mlti: "Hverr er essi inn vndi bikkjusonrinn, er orir at tjalda b , er ek er vanr at tjalda, ok hann er sv djarfr?" Sturlaugr mlti: " munt vita glggvast, hverr bikkjusonrinn er, v at hann var hr engi, r komst hr, en ef spyrr at nafni mnu heiti ek Sturlaugr," Kolr mlti: "Hvat tlar r, er ert hr kominn?" Sturlaugr mlti: "Ek tla at berjast vi ik." Kolr m1ti: "N eru brg tafli, ok of djarfr ertu, at tlar r ann mikla dul, ar sem ek hefi sv margan dreng felldan, er vi mik hefir barizt, ea hvat dregr ik til ess?" Sturlaugr segir: "at helzt, at sa in fagra er eiginkona mn. Skaltu ar eigi vi meyju taka, at ek falli fyrir r." Kolr mlti: "Heyr hr fdmi, hvat num herjans syni hefir hug komit at gera, ok fyrir etta it sama skal ek r eigi yrma, ok skjtt skaltu itt lf lta, ok er of seint. En er at skai um slkan mann sem ert." Sturlaugr segir: "Hvergi skal ek hl fyrir r hopa.''
N tjaldar Kolr sr ara b um kveldit, en er Kolr var kominn til matar, kemr Svipur b hans ok tekr punginn kerlingar r skikkju sr ok skekr binni, ok var af essu reykr mikill. Kolr rekr upp augun ok mlti: "Far burt, inn vndi hundr, ok kom hr eigi san, v at munt nokkut illt gera." Svipur snr burt, sv at engi vissi, hvat af honum var. Sofa eir af um nttina.
Um morgininn stendr Sturlaugr upp snemma ok eir fstbrr, fra til eyjarinnar, setjast nir ok ba Kols. Hrlfr nefja stendr upp ok gengr skginn ok hggr sr kylfu eina stra ok mikla ok hefir hendi sr ok gengr til flaga sinna aptr. Kolr stendr upp um morgininn, ok skein sl um alla vllu. Hann mlti : "at tla ek s inn vndi rll, er hr kom grkveld, hafi nokkura tfra haft, er oss hafa ltill fgnur at verit, ok etta m sannliga heita dauasvefn, er vr hfum sofit, ok frum til hlmins."
eir fara til hlmsins ok kasta feldi undir ftr sr. Kolr segir upp hlmgngulg millum eira, ok skyldi hvrr vi leggja tuttugu merkr silfrs. Skyldi etta hvrr eiga, sem sigr fengi.
En er eir vru bnir, tekr Kolr til ora: "Sturlaugr sveinn, sn mr sver itt, at er hefir." Hann gerir sv. Kolr ltr eggina ok rak vi augun ok mlti: "Eigi muntu mik me essu sveri sigra. Far heldr heim, segst yfirkominn, en f mr vpn n ok send mr su ina fgru ok seg henni, at orir eigi at berjast vi mik ea halda henni fyrir mr." Sturlaugr segir: "Eigi sigrar mik me orum einum, v at ert yfirkominn af hrslu, ok mun r skammt til ills daua." Kolr var reir vi or hans ok mlti: "at skaltu finna, inn vndi hundr, at ek skal r eigi yrma." kastar Sturlaugr v sveri, er hann hafi Kol snt, en tk Vfreyjunaut undan feldi snum ok br. Kolr mlti: "Hvaan kom r Vfreyjunautr, ok eigi munda ek hlm vi ik hafa gengit, hefa ek at vitat." Sturlaugr svarar: "at skiptir ik engu, ok er r illa farit, at hrist fyrr en rf gerist." hj Sturlaugr til Kols ok klauf skjldinn allan. Kolr hj mt ok klauf hans skjld sama mta. hj Sturlaugr annat sinn til Kols utan hjlminn, klauf hann allan ok af vangafilluna ok sv xlina, at herarblainu nam staar. Kolr st rttr ok gaf sik eigi at. hljp at Hrlfr nefja me kylfuna ok rak blrefilinn, sv at sverit gekk nir bkinn, ok fell ar Kolr, en Sturlaugr fekk sigr ok var frgr af essu verki. Rei Sturlaugr til Vfreyju, ok var kerling ti ok fagnai vel Sturlaugi. ar var fyrir Svipur. ar vru eir um nttina, ok lt kerling vel yfir essu verki, "ok er at satt," segir kerling, "at sl er sa mn, at hn slkan mann sem ert, ok mun r hean af hefjast allhyggiligt r, ef kannt til at gta, en ar er ek hrdd um, hversu ferr, en vilda ek, at r gengi vel, en eigi skal r kerling essi verri en engi."
N rr Sturlaugr burt til mts vi Hring jarl. Tk hann blliga vi eim llum, ok var sa fegin bnda snum. essi tendi koma fyrir Harald konung. Konungr var svipligr vi enna atbur, sem sar berr raunir , en allir frndr Sturlaugs ttust hann r helju heimtan hafa.

XI. KAPTULI.

Einn dag sem Hringr jarl var leiki me menn sna, er lku fyrir eim Hring ok Sturlaugi, su eir ra mann af mrkinni rauum hesti at eim, brynjar allr. Hann var mikill vexti, hjlm hfi, en gyrr sveri, gullsmeltan skjld hli ok spjt hendi. Hann rei fyrir jarl ok kvaddi hann vel. Hann tk ok honum sama mta, spuri, hverr hann vri. Hann segir: "vant er nafn mitt, ek heiti Framarr, en vit erum hlfbrr, Kolr inn krappi ok ek, en at er mitt erendi hingat, at ek vil bja r hlmgngu, Sturlaugr, v at ek vil eigi bera brur minn sji Sturlaugr segir: "Til hlmgngu em ek albinn egar vilt, ok eptir illan ttu at mla, ar sem Kolr var." - "Sv var at," segir Framarr, "en var hann mr skyldr, ok vil ek v berjast vi ik, ar e Kolr fell austr vi Gautelfi, egar lr hvetrinn." Sv skal vera," segir Sturlaugr. N ferr Framarr leiar sinnar, en eir eru eptir, ok lei af sumarit.
Eina ntt, er au lgu bi hvlu sinni, Sturlaugr ok sa, mlti sa: "Er hlmganga hendi r, Sturlaugr?" segir hn. "Sv er vst," segir hann, "ea hvert r leggr me mr um etta?" sa segir:, Far ok finn Vfreyju, fstru mna, ok haf hennar r um etta." - "Sv skal vera," segir Sturlaugr. Hann ferr n fund Vfreyju. Var kerling ti ok fagnai eim vel, ok eru eir ar um nttina. Um morgininn spyrr Sturlaugr kerlingu rs um etta. Kerling mlti: "Vi hvern skaltu n hlm ganga?" - "Framarr heitir hann," segir Sturlaugr, "brir Kols krappa." Kerling segir: "lkir menn," sagi hn, "ok er at illt, at it skulu bera banaspjt hvrr mti rum, v at Framarr er inn vaskasti mar ok af inum beztu ttum, en Kolr var inn versti mar ok rla ttar, ok sll vri s, er v kmi til leiar, at it vru heldr vinir en fjandmenn, ok kann ek eigi til at leggja, ok mun fara at aunu me ykkr, en fara skal Svipur, fstri minn, me r."
N fara eir leiar sinnar ok ltta eigi fyrr en eir koma austr til Elfar, ok rei Framarr at rum megin. Hittast eir ok frttast almltra tenda, stga af baki, tjalda hvrir b me rum ok sofa af nttina.

XII. KAPTULI.

En um morgininn standa eir upp snemma ok fara til hlmsins ok setjast nir lg eina. Framarr mlti: "Hvrt viltu, at vit reynum me okkr fyrr en menn okkar?" Sturlaugr mlti: "Gott ykki mr at hafa gaman af mnnum mnum." Hr1fr nefja st upp ok mlti: "Ek skal r mt, blmar." Hrlfr bj sik til glmu alllttiliga. San rast eir ok takast fangbrgum allsterkliga, ok var eira atganga bi hr ok lng. Mikill var aflsmunr me eim, v at blmarinn mtti bera Hrlf fangi sr, hvert er hann vildi. Berserkrinn vildi fra Hrlf nir. Hann kom jafnan ftum undir sik. essi blmar var mikill sem risi, en digr sem naut, blr sem hel. Klr hafi hann sv miklar, at r vru lkari gammsklm en mannanglum. N bar hann Hrlf at lginni, ok vildi blmarinn fra hann nir kylfuna, en Hrlfr stakk ftum vi sv fast, at eir hrukku fr burt bir, ok fell blmarinn bak aptr, ok var undir honum steinn, ok brotnai hryggr hans, en Hrlfr hljp skjtt ftr ok reif kylfuna ok lamdi blmanninn skjtt til heljar, en Hrlfr var allr blr ok blugr ok rifit hold af beinum hans. Sturlaugr akkai honum vel sna framagngu.
San var s mar me Framari austan af Svj, er rr ht, mikill mar ok sterkr. Honum mt gekk Hrafn inn hvi, ok hfu eir sitt einvgi me strum hggum, en sv lauk, at Hrafn fell fyrir ri. N gekk fram Jkull ok mlti: "Hverr skal mr mti?" Mar st upp, er Frosti ht, ok mlti: "Mun eigi at makligast, at ek gangi r mti, v at frostit herir jkulinn?" eir berjast lengi ar til at Jkull fell fyrir Frosta, ok tti Sturlaugi mikill skai at um fstbrr sna, en at var til skilit, at engi skyldi rum li veita. Finnr einn var me Framari, ok var honum skipat mt Svipu. eir gangast n mti ok berjast hart ok ttt, sv at eigi fekk auga fest, ok hvrrgi kom sri annan. En er eir litu bar til annat sinn, vru eir egar horfnir, en ar vru komnir hundar tveir ok bitust kafliga. Ok er minnst vari, vru hundarnir horfnir, en menn heyru loftit upp lti nokkur, ok lta menn vi ok su, at ernir tveir flugust loftinu ok rifu af hvrr annars fjarir me klm ok nefjum, sv at blit fell jr En sv lauk me eim, at annarr fell daur nir jr, en annarr fl braut, ok vissu menn eigi, hvrr s var.

XIII. KAPTULI.

Framarr m1ti: "N er r, at vit reynum me okkr." Binn em ek ess," segir Sturlaugr. N kasta eir feldi undir ftr sr. Sturlaugr bregr Vfreyjunaut, en er Framarr s etta, mlti hann: "Hvaan kom r Vfreyjunautr?" Sturlaugr segir: "Hirtu aldri, hvaan hann kom." Framarr mlti: "Eigi munda ek hafa gengit hlm vi ik, ef ek hefa etta vitat, en fekk ek eigi fyrr ru mitt brjst." Framarr segir upp hlmgngulg, ok Sturlaugr at hggva fyrri. Hann hj til Framars ok hjlm hans ok af hjlminum, at er nam, ok sv skjldinn ok klauf hann allan nir spor, sv at jru nam staar, en blrefillinn nam bringuna gegnum brynjuna ok brnina ok hljp beinit, ok rann egar bl augun, sv at hann s eigi, ok ar me blstr mikill. Framarr hj til Sturlaugs ok klauf skjld hans allan. Sturlaugr hj til Frainars annat sinn, ok fr smu lei, ok var Framarr vgr. Hann setr sik nir ok mlti: " hefir helzta lagi vin hendi r, v at sver itt er fullt af eitri ok illsku, ok hgg af mr hfuit sem fyrst, v at ek vil eigi lifa vi harmkvli." Sturlaugr mlti: "Viltu iggja lf af mr?" Framarr segir: "Gott ykki mr at iggja lf af r, en fyrirkomit gerist n lf mitt." eir flytja hann utan r eyjunni ok inn b sna, ok er minni vn manns. Ok er sv var komit, heyrir t dunur miklar, en er t var komit, var ar komin Vfreyja vagni ok spuri, hversu eim fri at. eir svara, at Framarr var kominn at daua. Kerling segir: "Beri hann t hingat, eigi er undir v, hvar hann deyr." Sv var gert sem hn ba. Sturlaugr mlti: "Viltu lta fara me r fleiri menn? "Eigi vil ek at," segir kerling, "ek er vel fr ein," segir hn. Ekr kerling Framari af sta, en eir sitja eptir. Lr nttin, en um morgininn br Sturlaugr fer sna. Frosti gengr at Sturlaugi ok mlti: "Gjarna vilda ek vera fer me r ok num fstbrrum." Sturlaugr mlti: "Ek tla vel goldit fyrir Jkul, ar kemr stainn." N gerist hann fstbrir Sturlaugs, ra san burtu ok lttu eigi fyrr en eir kmu til Vfreyju. Ok er eir konia ar, eru eir Svipur ok Framarr alheilir bir. Vru eir ar um nttina gu yfirlti. Um morgininn tk Vfreyja til ora: "at vilda ek, Sturlaugr minn, at it Framarr svrust fstbrralag, v at hann er inn frknasti mar fyrir allra hluta sakir." Sturlaugr svarar: " skalt ra, kerling, at mun mr beztu gegna." N sverjast eir fstbrralag Sturlaugr ok Framarr, ok skal hvrr hefna annars, sem eir su skilbornir brr.

XIV. KAPTULI.

Eptir at ra eir burt, til ess er eir koma nr byggum Hrings jarls. ykkir eim kynliga vi vinda, hllin er ll akin mnnum. ar var kominn Haraldr konungr vi fjgur hundru manna ok tlai at brenna inni Hring jarl ok su ina fgru, dttur hans, sj n, at logi leikr um allt, ok brennir Haraldr konungr binn allan. , su eir Sturlaugr hvar menn ganga nean r jru rjri einu, ok angat sna eir, kenna, at ar er kominn Hringr jarl me alla sna hir, ok ar var sa in fagra me honum. Var ar fagnaarfundr me eim llum.
Ok eptir etta ra eir allir fund konungs, ar er hann var at brennunni. eir vru alvpnair ok hestar eira brynjair. Sturlaugr segir : "Heldr finnumst vit n hr, konungr, enn hafinu, en illa ferr r, v at ert bi huglauss ok lymskr." Konungr svarar: "Eigi hiri ek um illmli n, en at er r at segja, Sturlaugr, at skalt aldri hrddr vera hr landi, nema frir mr rarhorn at, er ek tnda forum. En nafn mun ek gefa r me sendifrinni. Skaltu heita Sturlaugr inn starfsami. at mun vi ik festast, v at hr ofan mun yr starfs auit fstbrrum vera, mean r lifi, ef r komi aptr r essari fr, sem eigi skyldi vera.'' Sturlaugr segir: "Hvert skal ek eptir v leita?" Konungr segir: "Hygg sjlfr fyrir v." Sturlaugr segir: "fallit er, at ek fari sendifr na," segir hann",en allt, hvat ykkist ungt fyrir mik leggja, skal ek lfinu voga. R konungr eigi v til bardaga vi , at honum tti flokkr eira fstbrra harsninn bi afli ok herklum. Bu hvrigir ara vel lifa, ok skildu vi sv bit. Sturlaugr ok au ll saman riu norr til Naumudala ok stu ar um vetrinn.

XV. KAPTULI.

Ok einn dag kom sa at mli vi Sturlaug ok mlti:. "Er sendifr hendi r?" - "Satt er at," segir hann, "ea hvert r leggr me mr, hvert ek skal leita at essu horni." sa segir: "Finn Vfreyju, fstru mna, ok haf hennar r."
Ok egar eptir annan dag bjuggust eir heiman ok riu til Vfreyju, ok er hn ti ok fagnar eim vel, ok eru eir ar um nttina. En um morgininn mlti Sturlaugr til Vfreyju: "Hvat kanntu at segja mr af horni v, er rarhorn heitir?" Kerling mlti: "at er bi ek kann ar eigi fr segja, enda vil ek eigi." Sturlaugr mlti: "Veiztu nokkurn ann, er ar kunni fr at segja, v at ek vildi at gjarna vita." Vfreyja segir: "Jrngerr heitir kona ok er systir mn. Far til hennar ok vit, hvat hn hefir at segja." eir ra n brott ok ltta eigi fyrr sinni fer en eir koma ar, sem Jrngerr fyrir at ra, eru ar um nttina. Sturlaugr spuri Jrngeri, hvrt hn kynni at segja fr rarhorni. Hn segir. ar kann ek eigi fr at segja, en veit ek konu , er vita mun. Sturlaugr spuri, hver s vri. "Snlaug heitir systir mn. Hana Hrlfr konungr Hundingjalandi, en yr er eigi frt at fara angat, v at til mikils mun vera s fer um at, er r komi aptr." Ra eir fstbrr heim at sv fregnuu.

XVI. KAPTULI.

at er essu nst at segja, at Sturlaugr br fer sna litlu sar ok eir allir fstbrr ok hafa hundra manna ok eitt skip. Sturlaugr mlti vi Hring jarl ok sv fur sinn, bir sj fyrir ri su, mean hann er burt, ok gzi hans llu, v sem eptir var.
N sigla eir norr fyrir Hlogaland ok Finnmrk ok Vatnsnes ok inn Austrvk ok kasta akkerum ok liggja ar um nttina ok bjuggust um. Eptir at hluta eir um vku, ok hlaut ki at vaka inn fyrsta rijung ntr en Framarr annan, en Sturlaugr inn ssta.
Ok er menn vru sofnair skipinu allir nema ki, tk hann bt ok rr me landi fram t me nesinu. Hann heyrir, at gengit er uppi grjtinu. ki tk til ora ok mlti: "Hvrt skal ek hr heilsa karlmanni ea konu?" var honum svarat: "Vst er etta kona." - "Hvat heitir , drs?" segir ki. "Ek heiti Torfa," segir hn, "ea hverr er btnum?" segir hn. "ki heitir s," segir hann. "Eigi mun ki Jrngerarson hr kominn?" segir hn. "S er marinn sami, segir hann. "Viltu eiga kaup vi mik, ki minn?" segir hn. "Hvert er kaup at?" segir hann. "at, at flytir mik til eyjar eirar, er hr er skammt fr landi. ar hefir ltizt fair minn fr miklu f, en vr erum rjr systr ok eigum arfi at skipta me oss. Vilda ek fyrri koma en r. Mun ek gefa r tveggja dgra byr, er bezt kemr vi." - "Sv skal vera, segir ki. N stigr hn t btinn, en hann reri t, sundit, ok er hann hefir skammt rit, tk hn til ora: "N m ek vel vaa til lands, en far heill ok happadrjgr, ok skal ek vel efna vi ik." N styttir hn upp skinnkyrtilinn ok stgr fyrir bor. ki reri eptir at til skips ok vekr upp Framar, en leggst nir sjlfr ok sofnar skjtt.
Framarr stgr btinn ok rr t me nesinu. Hann heyrir grtinu, at gengit er fjrunni. Framarr mlti: "Hvrt er karlmar ea kona landi?" var svarat: "Eflaust er etta kona." - "Hvat heitir , in fagra ok fsla?" segir hann. "Hildr heiti ek." segir hn, ,ok hvat heitir , piltr minn?" kva hn. "Framarr heiti ek," segir hann. "Eigi mun hr kominn Framarr, brir Kols ins krappa," segir hn. "S er marinn," segir hann. "lkir tveir," segir hn; "ek vilda eiga kaup vi ik," segir hn. "Hverninn er kaupi v httat?" segir Framarr. Hn segir: " skalt flytja mik til eyjarinnar hr er nst landi. ar hefir andazt fair minn fr miklu f, en vr erum systr rjr t taka arf, en ek mun afskipt, ef ek kem sar," segir hn. Framarr segir: "Viltu gefa mr tveggja dgra byr?" - "at skal vera," segir hn. N ferr hn btinn, ok tti honum rit mjk sga btrinn, er hn kom t . Hn mlti: "Viltu, at ek ri me r?" - "Eigi eru au efni ," segir Framarr. En er eptir var rijungr sunds, tk hn til ora: "Eigi arftu n lengra t at flytja mik, eru n eir einir lar til lands, at ek get vel vait." Hn st fyrir bor uk sv til eyjarinnar. En Framarr fr aptr til skips ok vekr upp Sturlaug. Hann sprettr skjtt ftr, en Framarr leggst til svefns. Sturlaugr stgr btinn ok rr fram me nesinu. Ok er hann kemr norr um nesit, heyrir hann, at gengit er uppi grjtinu, ok ser, at eldr hrtr or grjtinu undan essu kvikendi. at hefir hendi atgeir einn; at tti honum sem at mundi eigi alu vpn vera, er etta skrpi berr. Sturlaugr spyrr: "Hvrt ek hr at heilsa konu ea karlmanni?" Hn segir: "Veiztu eigi, hvat sr? Kona er etta," segir hn, "ea hvat heitir ?" - "Sturlaugr heiti ek," segir hann."Hvaan ertu kominn ea hvert tlar , Sturlaugr inn starfsami?" segir hn, "en Hornnefja heiti ek," segir hn. "Hvat er manna me r? kva hn, "ea er Hrlfr nefja nokkut me r? Sv er mr sagt," sagi hn, "at hann s mikit mannval ok hverju kvikendi fljtari." - "Mikit er til ess hft," segir hann. " eru brg ," segir hn, "viltu eiga kaup vi mik?" - "Hverju viltu kaupa?" segir hann. "Ek vil, at komir Hrlfi nefju til mn, sv at ek megi sj bolvxt hans ok yfirliti, v at mr er mikit sagt af hans andlits fegr. Mun ek gefa r til grip enna, er ek hefi hendi mr, en at er einn atgeirr." Sturlaugr segir: "Hvat prir grip enna, er br mr?" Hn mlti: "Hann btr allt at honum er hggvit til. Hann m vera sv ltill, at mtt nista honum kli nu sem dragnl. ar muntu hvergi koma, at r mun eigi hgt veita at vinna me honum, hvat ik girnir ok rf gerist." Sturlaugr segir: " munu vit kaupast vi."
Sturlaugr fr n til fstbrra sinna ok vekr upp Hrlf nefju ok bir hann fara me sr. eir fara n burt bergit, ar sem kerla var undir niri. Hrlfr sezt framanvert bergit ok ltr sga ftr fram. Hann var sv binn, at hann var geitbjlfa lonum ok digr klfsbelgr hfi honum, ok st upp rfan r miju hfi, en ketilhrm var nit um andlit hans allt ok skotit kefli munninn, sv t strar klur vru t af kinnunum; uxahorn eitt hafi hann hendi sinni; svnsbelg hafi hann hvrum fti, ok er hann var sv binn, tti hann eigi at llu sjligr, ar er hann sat berginu ok gapti vi tunglinu, v at at skein glatt. Eptir etta fr Sturlaugr til fundar vi Hornnefju. Hn fagnar honum vel ok mlti: "Hvar er Hrlfr nefja?" Sturlaugr mlti: "Lttu hr upp bergit ok sj, hvar hann sitr." Hn snarast vi fast ok sr, hvar hann er kominn. Hn heldr hendi fyrir augat ok hyggr at vandliga ok mlti: "at er satt at segja," segir hn, "at allgerviligr er marinn, ok hefir eigi ofsgum verit fr sagt essum manni, er sv er tguligr." N rtnar hn vexti mjk. San teygir kerla sik upp bergit ok ttist aldri geta hann fullkomliga st, ar er hann var. "Eigi kann ek hr nnur ummli at hafa en mr tti s kona sl, er enna mann hlyti." sr Sturlaugr, at hn muni f rifit ftr honum, ok vill eigi ess ba ok hleypr r btinum utan ok einn stein ok leggr at henni me atgeirnum, sv at st gegnum hana. Hn lt fallast hann ofan, ok fr hann egar kaf ok kafai t undan henni, en btnum hvolfdi. Hn lt ar lf sitt, en hann rttir btinn. Fara eir aptr vi sv bit til flaga sinna ok segja eim, hversu farit hefir. eir lta vel yfir.

XVII. KAPTULI.

Eptir etta rennr blsandi byrr fyrir eim, ok sigla , ar til er eir sj land. at var mjk skgi vaxit. ar var einn leynifjrr er eir kmu at, ok sigldu eir inn eptir firinum ok lgu einn leynivg ok kasta atkerum. vr sl suri, ok gengu eir land. Sturlaugr spuri: "Hvert land tli r etta, er vr erum vi komnir?" Framrr segir: "Hundingjaland at frsgn Kols, brur mns, ok munum vr land ganga rr, Sturlaugr, ki ok ek, en r skulu ba vr hr ar til er rija sl er af himni. En ef ver komum eigi aptr, hljti r at sj r fyrir yr."
eir ganga n land ok einn skg ykkvan ok merkja eikum, hvar eir fara, ok um sir koma eir fram r skginum ok sj mrg ok str heru, borgir ok kastala. eir sj eina borg ok hll miklu meiri en ara. angat fru eir, ok stu menn dyrum, ok var haka eira grin bringuna. eir gjltu sem hundar. ttust eir n vita, hvar eir vru komnir. eir bnnuu eim inngngu Sturlaugr br Hornnefjunaut ok hggr duravrinn tvennt, en fstbrr hans drepa annan.
Eptir at gengu eir hllina ok standa utanveru hallarg1fi. ki sr, hvar konur sitja palli. Ein af eim var aukennd, v at hn var miklu fegri en rar. ki kennir essa konu at frsgn mur sinnar, gengr at pallinum ok upp skrina ok leggr bar hendr uni hls henni ok mlti: "Sl, frndkona," segir hann. Hn tk kveju hans ok hvarf til hans. Hundlfr konungr sr etta ok bregr eigi vel vi, v at hann mtti eigi sj, at menn horfu drottningu hans. N m tla, hversu grimmt honum mundi hug, er einn tlendr mar hljp hls henni ok kyssti hana fyrir augum honum ok geri slkt dmi. Hratt hann n fram borum ok kallar t hirsveina, ok kvu vi lrar um ll strti. ki mlti: "Hr er ek kominn inn fund, frndkona. Vilda ek, at segir mr af rarhorni ea hvert at er at skja." Hn mlti: "Hverir eru essir menn? eir sgu nfn sn. Hn mlti: "Illa er at, at r eru hr komnir, v at llum yr er tlar daui, ok arf v eigi at segja yr fr rarhorni." ki mlti: " at vr sim egar drepnir, ykkir oss betr at vita it sanna, hvat kannt at segja oss fr horninu." Hn segir: "at er til mls at taka, at hof eitt stendr Bjarmalandi. at er helgat r ok ni, Frigg ok Freyju, gert me hagleik af drstum vii. Dyrr eru arar hofinu r tnorri, en arar r tsuri. ar inni er rr einn. ar er rarhorn bori fyrir honum fagrt at sj sem gull. En Sturlaugr einn skal hofit ganga, v at honum einum mun gfa til endast, ok skal hann eigi berum hndum horninu taka, v at at er fullt af eitri ok fjlkynngi. En til ltils mun yr koma, af v at r eru llir rnir til daua, ok er mikill skai at um slka menn, sv vaskir sem er eru fstbrdr. Sturlaugr mlti: "at skulu eir finna Hundingjar, um at er vr erum allir fallnir, tt vr sum fir, at eir skulu nokkurir rauu snta."
Ok v drfa eir inn hllina Hundingjar allir alvpnair ok skja at eim karskliga, en eir verjast vel ok drengiliga ok drepa rj tigi manna, r eir vru handteknir, ok vru eir flettir klum llum nema lnbrkum einum ok reknir t af hllinni me svipum ok stangair me spjtsoddum ok keyrir t til skgar. eir kmu rjr eitt. ar vru tveir steinar holir innan. eir vru ltnir inn minna steinin, en hvelft yfir inum meira, ok var eim tlat at svelta ar til bana. Steinar eir, er ar vru, stu hl einum. N ganga Hundingjar burtu ok ttust vel hafa hefnt sinnar svviringar.
N er ar til mls at taka, at eir Sturlaugr vru steininum. Sturlaugr mlti: "Hversu ykkir yr n komit vera?" eir ltu vel yfir, mean eir vri allir heilir vel. Sturlaugr mlti: " hverju stakkst ek an ar aptan klfann, vr vrum flettir klum?" Hann tk til hendi sinni ok finnr ar jrn ltit, sem dragnl vri, ok var etta atgeirr hans. Hann mlti , at hann skyldi vera sv mikill, at honum vri hgt at vinna me at, er hann urfti, ok brtt var hann sv mikill, at hann hggr steininn, ar til er hann komst t ok eir allir, ok hlupu n til flaga sinna, ok var fagnaarfundr me eim.

XVIII. KAPTULI.

Bast eir n burt ok flytjast t eptir firinum. ki mlti: "at tla ek, at mr vri eigi meiri rf byrjar en n." rennr egar blsandi byrr, ok sigla eir, ar til er eir koma vi Bjarmaland ok framan at nni Vnu. eir sj landit upp fyrir vestan na, at ar vru slttir vellir ok ar var hof allglsiligt, sv at ljma tti um alla vlluna, v at at var me gulli bit ok steinum. Sturlaugr mlti: "N skulum vr sna skipinu, ok skal skutstafn horf at landi ok einn strengr landi, ef vr urfum skjtt til at taka, ok hafa forka ti, ok verum bnir at llu, en vr skulum ganga land, Framarr ok ek."
N ganga eir land upp ok Hrlfr nefja ok fru til hofsins. Ok er eir kmu at hofinu, var ar sv httat dyrum sem eim var sagt. Ganga eir at dyrum eim, sem r tnorri hofinu vru, v at r einar vru opnar. su at fyrir innan rskuldinn var grf full af eitri ok ar nst ein sl str ok felld ofan fyrir innganginn, en dyrunum var mrat umhverfis grfina, sv at eigi skyldi spillast umbnar af ofgangi eitrsins. Ok sv sem eir vru komnir at dyrum hofsins, kemr Hrlfr nefja ar. Sturlaugr spuri, hv hann vri ar kominn. Hann sagi: "Ek vilda eigi fyrirmuna mr frg at ganga hofit me r." - "ess er eigi vn," segir Sturlaugr; "einn skal ek hofit ganga." - "Fyrirmuna viltu mr frgina," segir Hrlfr. "Eigi gengr mr at til," segir Sturlaugr. Hann ltr n inn hofit ok sr, hvar rr sitr allvxtuligr ndvegi. Frammi fyrir honum var eitt frbrt bor me silfri laugat. ar sr hann, at stendr rarhornit frammi fyrir r borinu. at var sv fagrt sem gull si ok fullt af eitri. Taflbor ok tafl s hann ar standa, hvrttveggja af lsigulli gert. Sknandi kli ok gullhringar vru festir upp stengr. Sex tigir kvenna vru inni hofinu, ok var s ein, er af bar llum. H var sv str sem risi ok bl sem hel, en digr sem meri, svarteyg ok svipu illa. var s kona vel bin. Hn jnai fyrir bori kvu r kveling enna, er r su Sturlaug:

"Kominn er hr Sturlaugr
inn starfsami
horn at skja
ok hringa fjlda;
hr er horni
ok at hofblti
gull ok gersimar,
grimmt er oss hug."

svarai hofgyjan ok sagi: "Hann skal aldri me lfi brott komast, ef ek m ra ea minni tr ea fyrirbnum fyrir koma," ok kva:

"Hann skal helju
hvldar njta
ok margs konar
meina ba;
mun Sturlaugr
inn starfsami
me gma knfum
grafinn stykki."

Eptir etta br Sturlaugr sik til inngngu, fyrirbjandi snum fstbrrum sr at fylgja. En hofinu stu hellur rjr sv hvar, at tku undir bringspalir, ok djpar grafir fyrir innan milli, fullar af eitri, ok ar var at hlaupa inn yfir, r en hann komst angat, sem rarhorn st. N hefr Sturlaugr sik upp ok stkkr inn yfir allar hellurnar vel ok frkiliga, grpandi hornit af borinu me skyndi n nokkurs tlma, hafi sik burt aptr veginn. Hofgyjan stendr hj blgin ok heldr saxi tveggjuu. Honum ykkir eldr brenna r eggjum ess. Hn grenjar illa hann ok nstir tnnum hann allgrimmliga, en verr bilt til hans at ra. Ok er Sturlaugr kemr at hellunum, sr hann, at Hrlfr nefja hleypr inn yfir hellurnar. Snr hann angat at, er eir rr ok inn vru fyrir, greip taflit ok steypir kjltu sr ok hleypr fram eptir hofinu. Ok sr hann n, hvar hofgyjan hleypr eptir sr gnstandi. Hann hleypr n hellurnar ok tlar t yfir, en hofgyjan rfr kyrtil hans ok bregr honum lopt ok rekr nir vi hellurnar, sv at egar brotnar honum hryggrinn. Lt Hrlfr nefja ar lf sitt me mikilli hreysti.
Eptir etta hleypr hofgyjan t ok pir me sv miklum rum ok rslum ok gn, at dvergmla kva hverjum hamri ok fu, er nnd var. Hn sr n, hvar Sturlaugr ferr, ok skir eptir honum ok leggr at honum. Hann verst vel me strri hreysti ok knsku. Ok ar nst sr Sturlaugr, hvar mar ferr r skginum, annarr ok inn rii, ok v nst koma menn r llum ttum. Sturlaugr hopar undan, en hn skir at me v meiri illsku sem hn sr mennina fleiri at drfa. Hann hleypr n at henni me Hornnefjunaut ok rekr hana mija, sv at oddrinn st t um herarnar. Hn bregr vi sv fast, at hann ltr lausan atgeirinn, ok dvelst hann ar eptir, en hn fr egar bana. Sturlaugr hleypr n skip t ok hggr egar strenginn, en Bjarmar leggja at me magni skipum at skipi Sturlaugs. Framarr mlti : "at mli ek um, at n komi byrr s, er Grmhildr ht mr. Ok egar rann blsandi byrr, sv at st hverjum streng, ok sigla burt, en Bjarmar heldu eptir, mean eir mttu, sv at suma rak undan fyrir ofveri, en sumir ltust fyrir vpnum. ttust eir gu bttir, er aptr kmust.

XIX. KAPTULI.

En eir Sturlaugr sigla n haf. Ekki er n getit um ferir eira fyrr en eir koma vi Vermaland, lgu at landi ok spuru tenda. eim var sagt, at Hringr jarl var farinn r landi til Svjar. San fara eir fund Haralds konungs, kmu hll ok gengu fyrir konung ok kvddu hann. Sturlaugr st fyrir konungi ok helt rarhorni. Konungr sat hsti snu, blginn af reii, sv at hann mtti eigi or mla. Sturlaugr segir: "N em ek aptr kominn, konungr, r essari sendifr, at tlair eigi, ok skaltu at sanna ok tak hr vi horni v, er ek fer me." Konungr svarar engu ok helt at sr hndum. Sturlaugr kastar horninu nasir konungi, sv at egar stkk bl r nsum hans ok brotnuu fjrar tennr r hfi honum. Eptir etta fr Sturlaugr austr til Svjar ok fann ar Hring, mg sinn, ok su, konu sna, ok fur sinn. ann t var s konungr Svarki, er Ingifreyr ht. Sturlaugr tk landvrn fyrir rki hans ok eir fstbrr allir ok herjuu va um lnd ok fengu jafnan sigr, hvar eir kmu, ok gekk etta tlf vetr. gaf Ingifreyr konungr Sturlaugi konungs nafn ok mikit rki ar me sr, en eir fstbrr hfu landvrn.

XX. KAPTULI.

einu sinni lsir Sturlaugr v yfir, at hann vill til Bjarmalands, ok safnar hann at sr lii miklu, ok kmu til hans fstbrr hans. Ok fr eira fer er eigi sagt, fyrr en eir koma til Bjarmalands ok brenna ar allt ok brla, sem eir mega. eir geru hvert illvirki at ru. Rndlfr, konungr Bjarmalands, var varr vi etta ok safnar egar lii ok verr heldr lifr. Ok egar eir fundust, slr ar egar harasta bardaga; ar mtti sj marga ykkva skildi klofna, en brynjur hggnar, hggspjt af skptum brotin ok sundr sverin, en margan hfulausan til jarar hnga. En sv lauk essari orrostu, at ar fell Rndlfr konungr ok margt li me honum. En eptir etta verk it mikla leggr Sturlaugr undir sik allt Bjarmaland. Fekk hann ok n aptr atgeirnum Hornnefjunaut ok mrgum rum gum gripum.
Ok er essum inum miklu strvirkjum var lokit, tlai hann at hafa her sinn til Hundingjalands hendr Hundingja konungi. Eptir etta br Sturlaugr fer sna at nju me her sinn, ok er eigi af sagt, fyrr en hann kom Hundingjaland. eir drepa menn, en taka f, brenna bi ok bygg alla, ar sem eir koma. etta spyrr Hundlfr konungr ok safnar lii ok ferr egar mti Sturlaugi. En egar eir finnast, slr egar hggum. Sturlaugr gengr opt gegnum fylkingar eira. Hann hefir bar hendr blugar til axla, greiandi eim strlig hgg, svipandi mrgum hfulausum til jarar, ok tku fjndr vi eim. at er sagt, at Hundlfr konungr gengi vel fram. Sturlaugr sr, at konungr hggr merki hans nir. etta eirir honum illa ok ver fram me brugit saxit Vfreyjunaut ok at Hundlfi konungi ok hggr til hans me sverinu hjlminn ok klauf hann allan ok hausinn ok bkinn ok brynjuna ok hestinn sundr mijunni. Sverit nam jru staar. Ok felldi Sturlaugr ok hans fstbrr tal Hundingja, ok fekk Sturlaugr konungr fagran sigr. Sneru eir san aptr, ok fr Snlaug me eim. Er n eigi sagt fr fer eira, fyrr en eir kmu heim Svj.

XXI. KAPTULI.

En um vetrinn eptir hafi Sturlaugr jlaveizlu ok bau til mrgu strmenni. Ok er menn vru komnnir sti inn fyrsta jlaaptan, st Sturlaugr upp ok mlti: "at er vani allra manna at efla nja glei nokkurum eim til skemmtunar, sem komnir eru. N skal hefja heitstrenging, ok er hn me v mti, at ek skal vss vera, af hverjum rkum rarhorn er upp runnit, fyrir in riju jl ea deyja ella." stendr Framarr upp ok segist v heita, at hann skal kominn rekkju Ingibjargar, dttur Ingvars konungs Grum austr, ok hana kysst hafa fyrir in riju jl ea deyja ella. Sighvatr inn mikli strengir ess heit at fylgja eim fstbrrum, hvert er eir vilja fara ea hefja farir. N er eigi getit fleiri manna heitstrenginga. La n jlin, ok berr eigi til tenda, en eptir veizluna fr hverr heim me gum gjfum.
ess er getit, at Sturlaugr fr til Vfreyju, ok tk hn vel vi honum. Hann segir henni heitstrenging sna. Hn lagi holl r til, au sem sar munu birtast. Ferr Sturlaugr heim aan ok undi vel vi sna fer. La n stundir, ok er allt kyrrt.

XXII. KAPTULI.

at var sagt, at einhvern dag kallar Sturlaugr til sn Frosta ok talar vi hann: "Sendifr hefi ek r tlat." Hann spuri at, hver s vri. " skalt fara norr Finnmrk ok koma kefli essu kn dttur Sns konungs." Hann jtar ferinni. Eptir etta bst Frosti burt ok ferr n haf. Hann kemr Finnmrk ok fyrir Sn konung ok heilsar hann. Konungr tk vel kveju hans ok spyrr hann at nafni. Hann kvest Gestr heita, "ok bija ver ek yr, at r taki vi mr" Konungr kvest sv gera skyldu. Hann var fskiptinn ok hlutsamr um at, sem vi bar. Var hann ar um vetrinn, ok var konungi vel til hans. Skammt fr hllinni var skemma ein ok tveir skgarar sv hvir, at eigi komst yfir utan fugl fljgandi. Jafnan sitr Frosti um skgarinn ok vildi sj Mjll konungsdttur ok gat at aldri leikit. Lr vetrinn, ok gerist eigi til tenda.
Ok einn dag, er menn vru leiki me konungi, gengr Frosti til skgarsins ok sr, at opinn er skgarrinn ok sv skemman. Hann gengr inn ok sr, at ar sitr kona stli ok kembir sr me gullkambi. Hrit l dnunni hj henni fagrt sem silki. Hann sr n yfirlit hennar, ok ttist hann eigi hafa st fegri konu en essa. Hann mtti eigi kyrr vera, er hann mtti eigi fram koma v, er hann vildi, tekr n keflit ok kastar kn hennar. Hn spar fr sr hrinu ok tekr keflit ok ltr . Ok er hn hafi litit ok lesit, ltr hn t til skgarsins ok brosti ok tti allvnliga um at, sem var ristit keflinu. Kmu n jnustumeyjar hennar skemmuna, en Gestr gekk burt ok heim til hallar ok mtti hvrki neyta svefns n matar fyrir hyggju eiri, er hann hafi fer sinni. Ok er allir menn vru svefni, var tekit brjsti Frosta. Hann fylgir upp hendinni. Gullhringr fell fram af handleggnum. Hann stendr upp ok gengr t. ar er Mjll konungsdttir ok mlti: "Er at satt, er ritat er keflit?" segir hn. "Satt er at," segir hann. Hn mlti: "Saman kemr at me okkr Sturlaugi, v at s er engi mar undir heims slunni, at mr finnist meira til. Vilda ek gjarna vera hans frilla, ef hann vildi sv. Munda ek eigi spara alla blu honum at veita me famlgum ok hverskligum blubrgum, kossum ok krleikum." - "etta vill hann allt blligi iggja," segir hann, "ef kemr til hans." - "Ertu binn, Frosti?" segir hn."Fyrir lngu em ek albinn," segir hann. Hn gengr at hallardyrum ok hefir ar nokkurn formla, r hn fari burt.
Eptir at fara au, ok gat Frosti varla fylgt henni, Hn mlti: "Harla seinfrr ertu, Frosti minn, ok taktu undir belti mr." Hann ttist vindfullr vera, sv fr hn hart. Ok er eigi sagt fr fer eira, fyrr en au kmu Svj. Tku konur Mjll konungsdttur til sn skemmu, en Frosti fann Sturlaug ok segir honum fr ferum snum ok sv sem er komit. Sturlaugr mlti: "N er genginn refr r skorum. Skaltu n drekka brullaup til hennar ok fara skra minn inn bezta. Mun hn hyggja ek s, v at vit erum menn mjk lkir at llu liti." Frosti mlti: "num rum llum vil ek fram fara." segir Sturlaugr: "at vil ek, Frosti, kemr sng hj Mjll konungsdttur, at spyrir hana at, af hverjum rkum rarhorn s komit, v at hn ein veit at, en ek mun standa undir tjaldinu, mean it tali etta." Hann kvest sv gera skyldu. N gengr hann inn hllina me fjlda manns fgrum skra ok sezt hsti, ok tla allir Sturlaug. Mjll ltr allhrliga til brgumans ok hyggr allgott til ranna.
Lr kveldit, ar til er au koma eina sng. snt brrin at bnda snum ok talar allblliga vi hann. Frosti segir til hennar: "Hversu ykkir r snit ri nu?" - "N ykkir mr at skum ganga, Sturlaugr minn," segir hn, "ea ykki r eigi sv?" - "Sv er mr ok einninn um gefit," segir hann, "en einn er s hlutr, er ek vilda, at segir mr." - "Hverr er s?" segir hn."at er me v mti," segir hann",at heitstrenging er hendi mr, at ek skylda vita, af hverjum rkum rarhorn er komit. "at kann ek at segja r," segir hn. "Er ar fyrst fr at segja, at Haraldr konungr herjai va um lnd ok fekk jafnan sigr, ar sem hann kom, en jafnan kom hallri mikit va um lnd ok mest Bjarmaland, sv at bi eyddi f ok mnnum. tku eir dr eitt ok bltuu ok klluu at r. at gapti kjaptinum, ok kostuu eir ofan at gulli ok silfri, ok sv mgnuu eir at, at at var hverju dri meinna ok verra. at tk bi at eta menn ok fna, ok allt braut at undir sik ok eyddi allt fyrir vestan na Vnu, sv at ekkert kvikendi komst undan. Engi var s kappi, at yri at ganga mti essu dri, ar til at Haraldr konungr frtti essi tendi ok at, at ar var fvn mikil, ok heldr angat me rj hundru skipa, ok kmu at Bjarmalandi. ar bar sv til, at Haraldr konungr sofnai. Kom at honum kona ok lt heldr rkuliga. Hn mlti vi konunginn: "Hr liggr ok tlar at sigra dr vrt, er r heitir." Konungr mlti: "Hvert er heiti itt?" - "Gorr," segir hn, "ok er ek skammt land upp, en ef vilt mn r hafa, skaltu fara land upp morgin me helming lis ns, muntu sj drit. at mun ttast mannfjldann ok taka undan til sjvar. skaltu at hleypa llum hinum hernum ok bera at strtr ok lemja at me. Drit mun hlaupa undan t sjinn. mun Gorr renna sr fyrir at, en at mun hneppa mik kaf undir sik ok halda niri. at mun eptir at dautt upp koma. skaltu taka at, en ek skal eiga kjrgrip af drinu, en at er horn, er stendr fram r hfinu," - "Sv skal vera," segir konungr. Lei af nttin, ok allt fr smu lei, sem hn sagi, at eir gtu unnit drit. kom ar essi kona ok tk horn etta. at it sama sttir , Sturlaugr minn, til Bjarmalands hofit. N hefi ek sagt r, af hverjum rkum rarhorn er upp runnit." Hann segir: "Vel hefir n gert," segir hann.
Ok eptir at gengr Sturlaugr burt, ok er n eldr lagr skemmuna ok brennd at kldum kolum Frosti ok Mjll. Ltu au ar sv lf sitt. Vru etta allt r Vfreyju, v at Mjll var sv fjlkunnig, at hn mundi egar kastat hafa fjlkynngi einhverju au Sturlaug ok Vfreyju, ef hn hefi etta fyrir vitat.

XXIII. KAPTULI.

at er essu nst at segja, at Sturlaugr konungr ok ki senda Sighvat inn mikla austr til Gararkis at bija Ingibjargar konungsdttur. Hann hefir tu skip, ok eptir at siglir hann til Gautlands. Honum ferr vel ok drengiliga, unz hann kemr til Gararkis ok ferr konungsfund ok kver hann vel ok viruliga. Konungr tk vel kveju hans ok spyrr, hverr hann vri. Hann svarar: "Ek heiti Sighvatr ok er at erendi mitt at bija Ingibjargar, dttur yar, til handa ka, fstbrur mnum." - "Bi er at," segir konungr, "at r eru miklir fyrir yr fstbrr, enda ykkizt r konungum meiri, ok r tli, at ek muni kasta sv t f ok konunni, lndum ok egnum, at gefa rlum Sturlaugs konungs dttur mna, ok taki hndum, ok skulu eir spenna inn hsta glga." Sighvatr snaraist t r hllinni, komst undan til skips, bir sna menn ferast skjtt, unz eir koma heim ok segja Sturlaugi, hvat til bar reisunni. Bst Sturlaugr n skjtt, ok eir fstbrr fylgja honum ok fara vestr til Gautlands. Sturlaugr konungr tk Dag konung hndum, v at hann hafi eigi lisafla mti eim, ok geri honum tv kosti, at hann skyldi gifta ka dttur sna ea deyja ella. En me v at konungr sr sik yfirkominn, kaus hann at gifta ka dttur sna. ki festir sr Ingibjrgu, ok v nst var bit til veizlu, ok gekk ki at eiga Ingibjrgu konungsdttur, ok dvelst hann ar eptir, ok er hann r essari sgu. S fr Sturlaugr heim rki sitt ok sat um kyrrt.

XXIV. KAPTULI.

N er ar til mls at taka, at Framarr vill efna heitstrenging sina. Br hann n fer sna or landi ok hefir sex tigi skipa, ok halda Austrveg ok herjuu um sumarit ok heldu herlii snu til ldeigjuborgar. ar r fyrir Ingvarr konungr. Hann var vitr mar ok hfingi mikill. Ingigerr ht dttir hans. Hn var hverri konu frari at sj en spk at viti, lknir gr, sttu ok margir menn til hennar, egar eir urftu vi grslu. Sv er fr sagt, at hn sjlf skyldi kjsa sr mann til eignar. Margir hfingjr hfu beit hennar, ok hafi hn eim llum me hverskligum svrum fr vsat. Framarr sendi menn sna til Aldeigjuborgar fund Ingvars konungs at bija dttur hans honum til handa. Konungr segir eim orum mti, at hann mun ing stefna ok bir hann ar koma, --"ok skal hn sr sjlf mann kjsa."
Framarr dvelst n ar til, at kemr s dagr, er ingit skyldi vera. Br Framarr sik me llum konungsskra ok skir ingit me mrgu lii. Hann lt setja stl undir sik. Ingvarr konungr kenir ar me mrgu strmenni. Konungr spyrr: "Hverr er s mar, er sv ltr rkuliga?" - "Ek heiti Snkollr," segir hann, "kominn ess erendis hingat til yar at bija dttur yar." Konungr segir: "Hvar eru lnd n ok egnar, miklir fjrhlutir ok fremdir?" - "Ek tla bi frama ok fjrhluti til n skja, ef ek mgjumst vi ik," segir Framarr. Konungr segir: "Hefir eigi at spurt, at hn skal sjlf kjsa sr mann?" - "Heyrt hefi ek at," segir hann. er sent eptir Ingigeri, ok er hn kom ingit, kvaddi hn fur sinn. Hann tk henni vel ok viruliga. "Bili ttu hr at heilsa, dttir," segir hann. "Hverr er s?" segir hn. "Snkollr heitir hann," segir konungr. "Sv, m jafnt vera," segir hn ok gengr fyrir enna mann inn mikla ok horfir hann um hr ok mlti san brosandi: "Alldrengiligr mar ertu," segir hn, "enda ykkir yr at fstbrrum, at r ykkizt konungum meiri at metorum. Kenni ek ik gerla, Framarr," segir hn, "ok arftu eigi at dyljast fyrir knr." Eptir at var slitit inginu.

XXV. KPI'TULI

Fr Framarr til skips, ok halda t undir eyjar r, er lgu nst landi. ar lt Framarr tjalda yfir skipum snum. San tk Framarr sr kaupmanna ger ok gengr til hallar ok bir sr vetrvistar. Konungr veitir honum at, ok er hann nefndr Gestr. Opt sat hann um at komast skemmu konungsdttur, en at gat hann aldri leikit.
Sv bar til einn dag, at hann gekk burt fr hllinni ok eptir braut einni. Hann heyri mannaml niri jinni hj sr. Hann sr jarhss munna ok gengr nir ok sr, at ar eru seiinenn rr. Hann mlti: "at er vel, at vr hfum fundizt. Ek skal segja eptir yr." eir segja: "Ger eigi at, Framarr, ok munum vit til vinna at, er vilt, ok me hverju mti sem at er." Svarar Framarr: " skalt kasta manna lkr mik, en ek skal egar heill, er ek vil." - "Sv skal vera," segja eir, "ok er oss eigi fyrir v at vinna etta til." sneru eir um holdi hans llu, sv at hann var eigi nema hrufur ok rymlar einar millum hls ok hnakka, ok hverfr hann burt ok til skemmu konungsdttur ok settist undir skgarinn. Ingigerr konungsdttir sendir skemmumey sna eina til hallar, ok er hn sr enna inn auma mann, sneri hn aptr, segjandi konungsdttur etta um enna mann, "ok mun hann urfa innar miskunnar." r ganga til garsins, ok horfi konungsdttir hann lengi, enna mann inn vesala, er r hofu engan hans lka st skum sns krankdmis. Konungsdttir sagi: "Aumligr er s mar ok sttligr mjk, en muntu meira urfa vi at hafa at vinna mik, r en fr mik svikit, v at kenna mun ek ik, Framarr, mean heil eru r augun bi, hverjum firnum sem slr ik." Gengr hn til skemmu sinnar aptr, en Framarr ferr burt til seimanna, ok taka eir af honum mein at it illa. Ferr hann burt ok hirir aldri, hvat um lr.

XXVI. KAPTULI.

Hann gengr til skgar ok fram brautina. Hann sr, hvar mar gengr mti sr, mikill vexti, ok heldr bum hndum at kvinum. Hann var brynju ok hjlm hfi, en sverfetillinn hekk vi brjstit framan. ar var kominn Guttormr, fstbrir hans. Var ar fagnafundr me eim Framarr spyrr, hvaan hann var at kominn. Hann lzt hafa barizt vi Snkoll vking, kvest hafa ltit ar bi menn ok f, en komizt sjlfr me sundi burt ok spyrr, hversu langt n er til skemmu konungsdttur. Framarr segir: "angat er n dagganga." - "at er harla langt," segir Guttormr. Framarr segir: "Hversu lengi hefir sv gengit?" Guttormr segir: "Tv daga, r vit fundumst." Framarr mlti: "Mikill er munr hreysti okkar. Ek syrgi eina jmfr ok f hana eigi, ok hefi ek ekki nokkurn bardaga ratat, en gengr, sem sj m, at ti eru r irin, en ek vilda, at kmir mr skemmu hennar, ef hn tki vi r." - "Sv skal vera, ef ek m," segir Guttormr.
Fara eir n ann sama veg, sem Framarr hafi r farit, unz eir koma til skgarsins, ok er minni vn manns, ar e Guttormr var. Ok sem eir eru ar komnir, ferr Framarr burt. I enna tma var einni skemmumeyjunni gengit t garinn sinna erenda ok leit enna mann, er ti lgu irin, ok gengr inn aptr skemmuna ok segir konungsdttur, hversu s mar var kominn. Konungsdttir bregr vi skjtt ok r tlf saman, koma at hurinni. Sr n konungsdttir enna mann inn aumliga ok hversu srliga hann var tleikinn, at irin lgu ti. Hn spyrr hann at nafni. Hann kvest Guttormr heita. "Ertu fstbrir Sturlaugs konungs?" segir hn. "S er mar inn sami," segir hann, "ok vilda ek ver bijandi, at veittir mr nokkura hjlp." Hn segir: "Hvat mun ek nr mega komast Sturlaugi en gra fstbrur hans, en svk mik eigi." Eptir at bera r hann inn skemmuna. Konungsdttir tti sr lknishs ltit, ok var ar harla ununarsamt inni fyrir sjkar mannskepnur at vera hj mjktku kvenflki ok meaumkunarsmu at lifa. Guttormr var lknishsi konungsdttur nokkura hr, harla vel haldinn. Var konungsdttir ar sjlf lngum me snum skemmumeyjum ok lknai Guttorm me eiri list ok knsku, sem hn ngliga til hafi ok hafi ok knsku, ftkan, konur sem karla, lknat ok heilbriga gert.
at var einn dag, at konungr sendi bo dttur sinni. Fr hn egar me skemmumeyjar snar heim til hallarinnar, ok verr opin skemnian eptir ltin, en aptr skgarrinn, en hliit var eigi lst. Framarr stir essu, ok kemr ar Guttormr ok leiir hann inn skemmuna ok lknishsit, ok stendr ar undir tjaldinu. Lr daginn, ar til konungsdttir kemr skemmuna, ok egar gengr hn til Guttorms ok leysir til sranna ok vru mjk grin: "ti hefir verit dag," segir konungsattir",ok muntu n hafa svikit mik." En er au talast sv vi, hleypr Framarr fram undan tjaldinu ok tekr annarri hendi undir hku henni ok annarri undir hnakka ok kyssti hana einn koss. Hn var vi illa ok bir burtu vera skjtt. "Vil ek eigi, at it su hr drepnir fyrir augum mr sem makligt vri. Guttormr hefit hr verit um hr, ok ntr hann Sturlaugs at v, en rit hafi r unnit til lftjns me essu ykkar tiltki, en mr er vel okka vi Sturlaug skum hans atgervis." eir ganga n sv sem hn mlti. Fr Framarr egar burtu ok t til skipa sinna, ok hald n til Svjar ok segja Sturlaugi konungi sv bit sitt ml, bija hann n lisemdar.

XXVII. KAPTULI.

Hann verr vel vi ok lt safna lii um allt sitt rki ok ba skipaflota mikinn, sv at hann fr rj hundru skipa vel bin at llum kostum halda san til Gararkis me mikilli glei ok pri. Ok er eir koma vi land, hlaupa eir upp me herinn, drepa ok deya, brenna ok brla menn ok fna. En er sv hafi fram farit um hr, vera eir varir vi lisafna, ok er eir Snkollr ok Ingvarr konungr vera varir vi etta, bast hvrir mts vi ara. Ok sem eir fundust, var ar inn harasti bardagi ok snrp atganga, at hvrir veittu rum. Sturlaugr gekk fram hlfarlauss, sem hann var vanr. eir fstbrr brust af mikilli d ok drengskap. Orrosta s st yfir rj daga me miklu mannfalli. ar me fell essi orrostu fyrir Sturlaugi Ingvarr konungr ok Snkollr. Hvtserkr komst undan fltta ok margt manna me honum. Sturlaugr lt brega upp friskildi ok fr til Aldeigjuborgar me allan sinn her. Var ar mikill glaumr ok glei ok sigrps hreysti lii eira Sturlaugs, ok borgin ll var eira valdi. Gekk flk allt til gria ok handa Sturlaugi, at er var borginni.

XXVIII. KPITULI

San gifti Sturlaugr Framari Ingigeri konungsdttur. Var s veizla virulig fyrir allra hluta sakir, er til urfti at hafa, en eptir veizluna vru eir fyrirmenninir burt leystir me gum gjfuni, skildust sv ok fr hverr heim til sns heimilis. Sturlaugr gaf borgina Aldeigju me llu f vald Framars, er Ingvarr konungr hafi tt, ok ar me konungs nafn. Sezt Framarr n at lndum ok lausum aurum ok strir rki snu me beztu mann ri v landi, ok er fr eim Framari ok Ingifgeri komin mikil tt ok margt strmenni, at at greinist eigi essari sgu.
Eptir etta fr Sturlaugr aptr til Svjar ok settist at snu rki ok var margfrr ok fjr, ok alla stund var Sturlaugr stt vi stlkonunginn Svj, ok tti konungi hann vera harfengr llum raunum, v at fstbrr hans heldu vinttu ok trygg mean eir lifu allir. au Sturlaugr ok sa ttu tv sonu. Ht annarr Heinrekr, en annarr Inglfr. eir vru ir miklir menn ok vnligir ok koma vi margar sgur, nmu alls konar rttir egar unga aldri. eir vru bir konungar eptir Sturlaug, fur sinn, ok eru margar strar ttir fr eim komnar. Sturlaugr var ellidaur eptir Fri-Fra konung. Endast hr me sagan.