Hr hefr upp sgu Heireks konungs ins vitra.

I. KAPTULI.

Sv er sagt, at fyrndinni var kallat Jtunheimar norr Finnmrk, en Ymisland fyri sunnan ok millim Hlogalands; ar bygu risar va, en sumir voru hlfrisar; var mikit sambland janna, vat risar fengu kvenna af Ymislandi.

Gumundr ht konungr Jtunheimum; hann var bltmar mikill; br hans ht Grund, en hrait Glasisvllum; hann var vitr ok rkr; hann ok menn hans lifu marga mannsaldra, ok v tra menn, at hans rki s dins-akr, en hverr, er ar kemr, hverfr af stt ok elli, ok m eigi deyja. Eptir daua Gumundar bltuu menn hann, ok klluu hann go sitt; hans son ht Hfundr; hann var bi forsprr ok spakr at viti, ok var dmandi allra mla yfir eim rkjum, er ar voru nnd; hann dmdi aldri rngan dm, ok engi ori at rjfa hans dma.

Mar ht Hergnrr, hann var risi ok bergbi; hann nam af Ymislandi mu Ymisdttur, ok fekk san; eirra son var Hergrmr hlftrll; hann nam af Jtunheimum gu lfasprengi, ok fekk san; Grmr ht son eirra. Hana hafi fest Starkar ludrengr; hann hafi 8 hendr; hann var farinn norr um Elivga, ok var hn brott tekin; en er hann kom heim, drap hann Hergrm hlmgaungu. gn lagi sik sveri gegnum, ok vildi eigi giptast Starkai. Eptir at nam Starkar lfhildi, dttur lfs konungs r lfheimum, en rr drap Starka. Fr lfhildr til frnda sinna, ok var Grmr me henni, artil er hann fr herna, ok var inn mesti hermar; hann fekk Bauggerar, dttur Stakas ludrengs; hann fekk sr bsa ey eirri Hlogalandi, er Blm heitir; hann var kallar Ey-Grmr Blmr. Son eirra Bauggerar ht Arngrmr berserkr, er san bj Blm, ok var inn gtasti mar.

II. KAPTULI.

Konungr ht Sigrlami; sv er sagt, at hann vri son ins; hans son ht Svafrlami; hann tk rki eptir fr sinn; hann var inn mesti hermar. Ok einn dag, er konungr rei veiar, ok hann vareinn sinna manna, s hann einn stein mikinn vi slsetr, ok ar hj dverga tv; konungr vgi utan steins me mlasaxi; eir beiddu fjrlausnar. Konungr mlti: "Hvat heiti r?" Annar nefndist Dvalinn, en annar Dulinn. Konungr mlti: "Af v at i eru allra dverga hagastir, skulu i gera mr sver, sem bezt kunni i; hjltin ok mealkaflinn skal vera af gulli; at skal sv bta jrn, sem kli, ok aldri ryr festast; v skal fylgja sigr orrustum ok einvgjum, hverjum er berr; etta jtta eir.
Konungr rr heim. En er stefnudagr kemr, rr konungr til steinsins ; eru dvergar ti, ok fengu konungi sverit, ok var i frasta. En er Dvalinn st steindurum, mlti hann; sver itt, Svafrlami; verr manns bani hvert sinn, er brugit er, ok me v skulu unnin vera 3 ningsverk, at skal ok vera inn bani. hj konungr sverinu til dverganna, lupu eir steininn; hggit kom ok steininn, ok fal ba eggsteina, vat dyrnar lukust aptr steininn. Konungr kallai sverit Tyrfing, ok barr hann jamnan san orrustum ok einvgjum, ok hafi jamnan sigr. Konungr tti dttur, er ht Eyfura, hn var kvenna vnst ok vitrust. Arngrmr var vking austrveg um Bjarmland.; hann herjai rki Sigrlama konungs, ok tti orrustu vi hann, ok ttust eir vpnaskipti vi, ok hj konungr til hans; Arngrmr kom fyri sik skildinum, ok tk af skjaldarsporinn, ok nam sverit jru staar. hj Arngrmr af konungi hndina, ok fll nir Tyrfingr; Arngrmr reif sverit Tyrfing, ok hj me konunginn fyrst, ok san marga ara; tk hann herfng mikit, ok flutti brott me sr Eyfuru, konungsdttur, ok flutti hann hana heim til bs sns Blm; hann tti me henni tlf syni: Angantr var elds, Hervar, Hjrvarr, Smingr ok Rani, Brami, Barri, Reifnir, Tindr ok Bi, ok tv Haddingjar, ok unnu eir bir eins verk, vat eir voru tvburar ok yngstir; en Angantr vann tveggja verk, hann var ok hfi hrri, enn arir menn; allir voru eir berserkir, ok umfram ara menn at afli ok ri; en at eir fri fri herna, voru eir aldri fleiri skipi, enn tlf brr. eir fru va um lnd at herja, ok voru mjk sigrslir, ok uru inir frgustu. Angantr hafi Tyrfing, en Smingr Mistiltein, Hervarr Brota, en at var sivenja eirra, er eir voru me snum mnnum einum, at er eir fundu, at berserksgngr kom at eim, fru eir land upp, ok brutust vi skga, ea stra steina, vat eim hafi at orit, at eir hfu drepit menn sna, ok roit skip sn; strar sagur fru af eim ok mikil frg.

Heitstrenging.

III. KAPTULI.

Einn jlaaptan Blm strengdi Angantr heit at Bragar-fulli, sem svenja var, at hann skyldi eiga dttur Yngva konungs at Uppslum, Ingibjrgu, mey, er fegrst var ok vitrust Danska tngu, ea falla at rum kosti, ok eiga aunga konu ara; eigi er sagt af fleirum heitstrengingum eirra. S nttra fylgdi Tyrfingi, at hvert sinn, er hann var r slrum dreginn, lsti af, sem af geisla, at myrkt vri, ok hann skyldi slra me vrmu mannsbli; ekki lifi at ok til annars dags, er blddi af honum; hann er mjk frgr llum fornsgum.
at sumar fru eir brr til Uppsala Svarki, ok gengu inn hllina, ok segir honum heitstrenging sna, ok at me, at hann vill f dttur hans; allir hlddu, er inni voru. Angantr ba konung segja, hvert eirra erindi skyldi vera. I v st framyfir borit Hjlmarr inn hugumstri, ok mlti til konungs: "Minnist, herra; hversu mikla smd ek hefir er unnit, san ek kom yart, ok mrgum lfshska fyrir yr verit; ok fyri mna jnustu bi ek, at r giptit mr dttur yra; ikkist ek ok makligri mna bn at iggja, enn berserkir essir, er hverjum manni gera illt." Konungr hugsar fyri sr, ok ikkir etta mikill vandi, hversu essu skal svara, sv at minnst vandri mtti af standa, ok svarar um sir: "at vil ek, at Ingibjrg kjsi sr sjlf mann, hvern hn vill hafa." Hn segir: "Ef r vili mik mann gipta, vil ek ann eiga, er mr er r kunnigr at gum hlutum, en eigi ann, er ek hefir ekki annat, enn sgur einar, ok allar illar." Angantr mlti: "Ekki vil ek nippast orum vi ik, vat ek s , at elskar Hjlmar; en , Hjlmar; kom sur Smsey til hlmgaungu vi mik, ella ver hvers manns ningr, ef kemr eigi at miju sumri at ri." Hjlmarr kva sik ekki dvelja at berjast. Fru Arngrms synir heim til fur sns, ok sgu honum sv gert; hann kvest ekki fyrr hafa ttast um , enn n. Voru eir heima um vetrinn; ok um vrit bjuggust eir heiman, ok fru fyrst til Bjartmars jarls, ok tku eir veizlu. Ok um kveldit beiddist Angantr, at jarl gipti hann dttur sna; ok etta sem annat, var gert eptir eirra vilja, at brlaup var gjrt; ok san bjuggust Arngrms synir brott. Ok ntt er, r eir fara, dreymdi Angantr draum, ok sagi jarli: "Ek ttist vera staddr Smsey, ok brr mnir; ar fundu vr marga fugla, ok drpum alla, er vr sum; ok san tti mr, sem eir sneri annann veg eyna, ok flugu mti oss ernir tveir, ok gekk ek mti rum, ok ttumst vr hart virskipti saman; ok um sir settumst vr nir, ok vorum til enkis frir; en annar rninn ti vi ellifu brr mna, ok vann alla ." Jarl segir: "ar var r snt fall rkra manna." San fru eir brr brott, ok komu til Smseyjar, ok gengu upp land at leita Hjlmars; ok fru eirra skipti sv, sem greinir rvar-Odds sgu, fyrst at eir komu Munarvga, ok drpu alla men at eim tveim skipum, sem eir Hjlmarr ok Oddr ttu; ok san fundust eir uppi eynni; drap Oddr ellifu brr Angants, en Hjlmarr drap Angant, ok d ar sjlfr san af srinu. San lt Oddr leggja stra hauga alla, me llum snum vpnum, en flutti Hjlmar heim til Svarkis. Ok egar Ingibjrg konungsdttir s lk Hjlmars, fll hn dau nir, ok eru au heyg bi saman at Uppslum.

Fdd Hervr.

IV. KAPTULI.

N er at til at taka, at dttir Bjarmars jarls fddi meybarn, ok tti flestum r, at t vri borit, ok sgu, at eigi mundi konu skap hafa, ef fur-frndum yri lkt; jarl lt ausa vatni ok uppfa, ok kallai Hervru, ok sagi, at eigi var aldaua tt Arngrms sona, ef hn lifi. En er hn vx upp, var hn fgr; hn tamdi sik vi skot ok skjld ok sver; hn var mikil ok sterk; ok egar hn mtti nokkut, geri hn hvrki illt, enn gott; ok er henni var at meinat, hljp hn t skga, ok drap menn til fjr sr; en er jarl var ess varr, lt hann taka hana, ok fra heim, ok var hn heima um stund. Hn kemr at jarli einn dag, ok mlti: "Brott vil ek han, vat ekki f ek hr yndi." Litlu sarr hvarf hn einsaman me karlmanns bnai ok vpnum, ok fr til vkinga, ok var me eim um stund, ok nefndist Hjrvarr; ok litlu sarr d hfingi vkinga, ok tk Hervarr forri lisins.
Ok eitt sinn, er eir komu til Smseyjar, gekk Hjrvarr land, ok vildi engi hans manna fylgja honum, vat eir sgu ar engum manni duga um ntr t at vera. Hjrvarr kva vera mikla fvon haugunum, ok fr land, ok gekk upp eyna nr slarglaan. eir lgu Munarvgi; ar hitti hn hjarsvein einn, ok spuri hann tenda; hann segir: "Er r kunnigt hr eyjunni, ok gakk heim me mr, vat hr dugir engum manni ti at vera eptir slsetr, ok vil ek skjtt heim." Hervarr svarar: "Seg mr, hvar Hjrvars haugar heita." Sveinninn svarar: "Vanfarinn ertu, er vilt at forvitnast um ntr, er frr orir mijum dgum, ok brennandi eldr leikr ar yfir, egar sl gengr undir." Hervarr kvest at vsu skyldu vitja hauganna. Fhirir mlti: " Ek s, at ert drengiligr mar, at srt vitr, vil ek gefa r men mitt, ok fylg mr heim." Hervarr segir: "at gefir mr allt at, er tt, fr mik eigi dvalit." En er slin settist gerust dunur miklar t eyna, ok hlupu upp hauga eldarnir; hrddist fhirir, ok tk til fta, ok hljp skginn, sem mest mtti hann, ok s aldri aptr. etta er kveit eptir viru eirra:

Hitt hefir mr ng
Munarvgi
vi slarsetri
segg at bjrtu;
hverr er einnsamann,
ey kominn,
gakktu greilliga
gistingar til.

Munka ek gnga
gistingar til,
vat ek engan kann
eyjarskeggja;
segu hraliga,
r han lir,
hvar eru Hjrvari
haugar kendir?

Spyrjattu at v,
spakr ertu eigi,
vinr vkinga,
ert vanfarinn;
frum frliga,
sem okkr ftr toga,
allt er ti
mtt firum.

Men bjum r
mls at gjldum,
muna drengja vin
dlt at letja;
fr engi mr sv
frar nossir,
fagra bauga,
at ek fara eigi.

Var fhirir
fljtr til skgar
mjk fr mli
meyjar essar;
en harsninn
hugr brjsti,
um sakar slkar,
svellr Hervru.

Heimskr ikki mr,
er hra ferr
mar einsamann
myrkvar grmur,
hyrr er sveimun,
haugar opnast,
brennr fold ok fen,
frum harara.

Hirumat flast
vi fnsun slka,
tt um alla ey
eldar brenni;
ltum ei okkr
lina rekka
skjta skelfda,
skulum vitalast.

Hn s n hauga-eldana ok haugba ti standa, og gengr til hauganna, ok hrist ekki, ok hn eldana, sem reyk, artil er hn kom at haugi berserkjanna; kva hn;

Vsur.

V. KAPTULI.

Vaki , Angantr,
vekr ik Hervr,
einka dttir
ykkr Tfu;
sel mr r haugi
hvassan mki,
ann er Svafrlama
slgu dvergar.

Hervarr ok Hjrvarr,
Hran, Angantr,
vek ek yr alla
undir viarrtum
hjlmi ok me brynju,
hvssu sveri,
rnd ok me reii
ronum geiri.

Mjk eru ornir,
Arngrms synir,
megir at meinsamir
moldar auka,
er engi skal
sona Eyfuru
vi mik mla
Munarvgi.

Hervarr, Hjrvarr,
Rani, Angantr,
sv s yr llum
innan rifja,
sem r maura
morni hauga,
nema sver seli mr,
at er sl Dvalinn,
smir eigi draugum
dr vpn fela.
 

svarar Angantr:
 

Hervr dttir,
hv kallar sv
full feiknstafa,
ferr r at illu,
r ertu orin
ok rvita,
villhygjandi,
vekr menn daua.

Grf-at mik fair nir,
n frndr arir,
eir hfu Tyrfing
tveir er lifu,
var eigandi
einn um sir.
 

Hn svarar:
 

Seg einn satt mr,
sv lti ss ik
heilan haugi,
sem hefir eigi
Tyrfing me r,
trautt er r at veita
arfa num
einar bnir.

var, sem einn logi vri allt at lta um haugana, er opnir stu. kva Angantr:

Hnigin er helgrind,
haugar opnast,
allr er eldi
eybarmr at sj;
atalt er ti
um at litast,
skyntu, mr, ef mtt,
til skipa inna.
 

Hn svarar:
 

Brenni r ei sv
bl nttum,
at ek vi elda
yra flumst;
skelfra meyju
muntn hugar,
at hn draug sji
durum standa.
 

kva Angantr:
 

Segi ek r, Hervr,
lttu til mean,
vsa dttir,
at er vera mun:
sj mun Tyrfingr,
ef tra mttir,
tt inni, mr;
allri spilla.

Muntu son geta,
ann er san mun
Tyrfing bera
ok tra afli;
ann munu Heirek
heita lar,
s man rkstr alinn
und ruls tjaldi.
 

Hn kva:
 

Ek vgi sv
vira daua,
at r skulu
allir liggja
dauir me draugum
dys fynir;
sel mr, Angantr;
tr haugi
hlfum httan
Hjlmars bana.
 

Hann segir:
 

Kveka ek ik, mr ng;
mnnum lka,
er um hauga
hvarfar nttum
grfnum geiri
ok me gota mlmi,
hjlmi ok me brynju,
fyrir hallar dyr.
 

Hn Kva:
 

Mar ttumst ek
mennskr til essa,
r ek sali yra
skja rak;
sel mr r haugi,
ann er hatar brynjur,
dverga smi
dugir r at leyna.
 

Angantr kva:
 

Liggr mr und herum
Hjlmars bani,
allr er hann utan
eldi sveipinn;
mey veit ek enga
moldar hvergi,
at ann hjr ori
hendr nema.
 

Hn segir:
 

Ek man hira,
ok hendr nema
hvassan mki,
ef ek hafa mttak;
uggi ek eigi
eld brennanda,
egar loga lgir,
er ek lt yfir.
 

Hann kva:
 

Heimsk ertu, Hervr;
hugar eigandi,
er at augum
eld hrapar;
ek vil heldr selja r
sver r haugi,
mr in nga;
mka ek r synja.
 

Hn kva:
 

Vel gerir ,
vkinga nir;
er seldir mr
sver r haugi;
betr ikkjumst n,
bulungr; hafa
enn ek Noregi
na llum.
 

Hann kva:
 

Veizt eigi ,
vesl ertu mla,
flr kona;
hverju fagna skal.
 

Hn segir:
 

Ek mun ganga
til gjlfr mara,
n er hilmis mr
hugum gum;
ltt rumst at,
lofnga nir;
hv synir mnir
san deila.
 

Hann kva:
 

skalt eiga
ok una lengi,
hafu huldu,
Hjlmars bana;
takattu eggjum,
eitr er bum,
s er mannsmjtur
meini verri.

Far vel, dttir;
fljtt gfa ek r
tlf manna fjr,
ef tra mttir,
afl ok eljun,
allt i ga,
at er synir Arngrms
at sik leifu.
 

Hn kva:
 

Bi r allir,
brott fsir mik,
heilir haugi;
han vil ek skjtla;
helzt ttumst n
heima millim,
er mik umhverfis
eldar brunnu.

San gekk hn til skipa; ok er lsti, s hn, at skipin voru brottu, hfu vkingar hrst dunur ok elda eynni; fr hn sr far aan, ok er ekki um hennar fer fyrr (getit), enn hn kemr Glasisvllu til Gumundar, ok var ar um vetrinn, ok nefndist enn Hjrvarr.

VI. KAPTULI.

Einn dag, er Gumundr lk skktafl, ok hans tafl var mjk sv farit, spuri hann, ef nokkr kynni honum r til at leggja. gekk Hervarr, ok lagi litla stund til, r Gumundar var vnna. tk mar upp Tyrfing, og br; at s Hervarr, ok reif af honum sverit, ok drap hann, ok gekk t san; menn vildu hlaupa eptir honum. mlti Gumundr: "Veri kyrrir; ekki mun sv mikil hefnd manninum, sem r tli, vat r viti ekki, hverr hann er, mun essi kvenmar yr drkeyptr, r r fi hans lf." San var Hervarr lnga stund hernai, ok var mjk sigrsl; ok er henni leiddist at, fr hn heim til jarls, murfur sins; fr hn fram sem arar meyjar, at (hn) vandist vi bora ok hannyrir. etta spyrr Hfundr, son Gumundar, ok ferr hann ok bir Hervarar, ok fr, ok flytr heim. Hfundr var manna vitrastr, ok sv rttdmr, at hann hallai aldri rttum dmi, hvrt sem hlut ttu innlenzkir er tlenzkir, ok af hans nafni skyldi s hfundr heita hverju rki, er ml manna dmdi. au Hervr ttu tv syni, ht annar Angantr, en annar Heirekr; bir voru eir miklir menn ok sterkir, vitrir ok vnir. Angantr var lkr snum at skaplyndi, ok vildi hverjum manni gott; Hfundr unni honum mikit, ok ar me ll ala, ok sv margt gott, sem hann geri, geri Heirekr enn fleira illt; Hervr unni honum mikit; fstri Heireks ht Gizurr. Ok einn tma, er Hfundr geri veizlu, var llum hfingjum tilboit hans rki, utan Heireki; honum lkai at illa, ok fr allt at einu, ok kvest skyldu gera eim nokkut illt; ok er hann kom hllina, st Angantr upp mti honum, ok ba hann sitja hj sr. Heirekr var ekki ktr; hann sat lengi um kveldit, san Angantr var genginn; hann snerist til eirra manna, ok kom hann sv sinni vi , er hj honum stu, at eir heituust vi; ok er Angantr kom aptr, ba hann egja. Ok ru sinni, er Angantr gekk t, minnti Heirekr sitt ml, ok kom sv, at hvrr sl annann; kom enn Angantr aptr, ok stti til morgins. Ok e rija sinn, er Angantr gekk brott, mlti Heirekr til ess, er sleginn var, hv hann yri eigi at hefna sn; ok sv kom hans fortala, at s hljp upp, er sleginn var, ok drap flaga sinn; kom Angantr inn, ok lt illa yfir essu verki. En er Hfundr var essa varr, ba hann Heirek flja r hans rki, ea f ella daua; gekk Heirekr t ok me honum brir hans; ar kom mir hans, ok fkk honum Tyrfing. mlti Heirekr: "Eigi veit ek, nr ek get sv mikinn mun gert fur mns ok mur, sem au gera mn; fair minn gerir mik tlgjan, en mir mn gaf mr Tyrfing, er mr ikkir betra, enn mikit rki, ok skal ek gera at eitthvert, er honum m verst ikkja," ok br sverinu, ok lsti af mjk ok sindrai; hann eiskrai mjk, ok hldt vi berserksgng. N me v, at eir brr voru tveir saman, en Tyrfingr var manns bani hvern tma, er honum var brugit, hj hann brur sinn banahgg; etta var sagt Hfundi. Heirekr var egar brottu skgi. Hfundr lt gera erfi eptir son sinn, ok var Angantr hverjum manni harmdaui. Heirekr undi strilla vi verk sitt, ok var hann lengi skgum, ok skaut dr ok fugla til matar sr; en er hann hugleiddi sitt ml, tti honum, sem eigi vri gott frsagnar, ef engi vissi, hvat af honum yri; kom enn hug, at hann mtti enn vera frgr mar af strum verkum, sem ttmenn hans inir fyrri; fr n heim, ok fann mr sna, ok ba hana bija fur sinn, at ra honum heilri at skilnai; hn gekk fyrir Hfund, ok ba hann ra syni snum heilri. Hfundr svarar, kvest f mundu kenna honum, en lt honum verr mundu hald koma; hann kvest ok ekki mundu fyrir hans bn gera: at er i fyrsta, at hann hjlpi ekki eim manni, er drepit hefir lnardrottin sinn; annat, at hann gefi eigi eim manni fri, er drepit hefit flaga sinn; rija, at kona hans s eigi heimanfrul til frnda sinna; fjra, at vera eigi s ti hj frillu sinni; fimmta, at ra eigi bezta hesti snum, ef hann skal skunda; stta, at fstra eigi sr rkara manna barn; at i sjunda, at skyldi jamnan eiga kersi vi komanda gest; at i ttunda, setja aldri Tyrfing at ftum sr; en ekki mun hann hafa af. Mir hans segir honum essi heilri. Heirekr svarar: "Me illum huga munu rin vera kend, enda mun ek ekki af hafa." Mir hans gat honum mrk gulls at skilnai, ok ba hann jamnan lta hug koma, hversu biturt hans sver var, ok hversu mikit gti hverjum hefir fylgt eim, er barr, ok hversu mikit traust eim er hans bitru eggjum, er at berr orrustu er einvgjum, ok hversu mikill sigr v fylgdi; ok skildust au san. Fr hann lei sna; ok er hann hafi eigi lengi farit, mtti hann mnnum; eir fru me bundinn mann; Heirekr spuri, hvat essi mar hefi gert; eir sgu hann svikit hafa lnardrottinn sinn; hann spuri; "Vili r f fyrir hann." eir jttuu v; hann leysti hann fyri hlfa mrk gulls. essi mar bau honum sna jnustu; hann segir; "Eigi muntu mr trrr kunnum, er sveikt herra inn ann, er ttir margt gott at launa." Ok litlu sarr fann hann mann, ok einn bundinn; hann spuri, hvat s hefi gert; eir sgu hann myrt hafa flaga sinn; hann leysti hann fyrir ara hlfa mrk gulls; s bau honum sna jnustu; en hann neitai. Sanfr hann artil, er hann kom Reigotaland; hann fr fund konungs ess, er ar r fyrir, ok Haraldr ht; hann var gamall; konungr tk vel vi honum, ok dvaldist hann me konungi um hr.

VII. KAPTULI.

Tveir jarlar hfu herjat fyrr rki Haralds konungs, ok lagt undir sik, ok af v at hann var gamall, lauk hann eim skatt hverju ri. Heirekr kom sr vinttu vi konung, ok sv kom um sir, at hann gerist formar herskapar konungs, ok lagist hann herna, ok gerist brtt vfrgr ok sigrsll; hann herjar n jarla , er undir hfu lagt rki Haralds konungs, var me eim hr orrusta. Heirekr v me Tyrfingi, ok stst ekki vi honum n sem fyrr, vat at beit sv stl, sem kli; ok um sir drap hann jarlana ba, en allt eirra flk fli; ok fr hann san yfir rkit, ok lagi undir Harald konung, ok tk ar gisla til, ok fr hann san heim; ok gekk sjlfr Haraldr konungr mti honum me miklum veg, ok var hann mjk frgr af essu; konungr gipti honum dttur sna, er Helga ht, ok gaf honum hlft rki, ok vari Heirekr landit fyri ba , ok fr sv fram um hr. Haraldr konungr tti son elli sinni; en annann son tti Heirekr, s ht Angantr. San kom hallri mikit Reigotaland, at heitir n Jtland, ok horfi til landsauar. San var felldr bltspnn, ok gekk sv frttin, at eigi mundi fyrri koma r Reigotaland, enn eim sveini vri bltat, er str vri. Heirekr segir son Haralds konungs vera stan; en konungr kallai son Heireks vera stan; en r v mli mtti engi leysa, utan Hfundr, vat ar voru allar rlausnir trar. Heirekr fr fund fur sns, ok var honum ar vel fagnat; beiddi hann n fur sinn dms um etta ml; Hfundr sagi hans son stan vera v landi. Heirekr mlti: "Hvat dmir mr fyri minn skaa?" Hfundr segir: " skalt skilja r mti annannhvern mann hir Haralds konungs; san arf engi at kenna r r at slkum her ok nu skaplyndi." - San fr Heirekr heim, ok kvaddi ings, ok sagi dm fur sns; -"at hann dmdi son minn til blts, en mr til hugganar dmdi hann mr annannhvern mann, ann er me Haraldi konungi er, ok vil ek, at r sveri mr etta; ok sv geru eir; bu bndr, at hann lti fram son sinn, ok btti rfer eirra. Heirekr mlti vi sna menn, san skilt var liit, beiist hann af nju trnaareia af snum mnnum, ok eir geru at, at eir sru honum, at fylgja honum utan lands ok innan til ess, er hann vildi. Hann mlti : "Sv lzt mr goldit muni vera ni fyrir einn svein, ef ar kemr fyrir Haraldr konungr ok son hans, ok herr hans allr; hann ba n setja upp merki sitt, ok veita Haraldi konungi atgaungu, ok drepa hann ok allt lihans, kvest hann etta flk gefa ni fyri son sinn, ok lt rja stalla bli konungs ok Hlfdnar, sonar hans; kona hans fr sr dsar sal. Var n Heirekr til konungs tekinn yfir allt at rki; hann tk sr til frillu dttur Humla hertoga af Hnalandi, er Sifka ht; eirra son ht Hlr; hann vx upp me murfer snum.

VIII. KAPTULI.

Heirekr konungr fr herna, ok kom vi Saxland; hann hafi mikinn her; konungr af Saxlandi sendi honum menn, ok geru eir fri sn milli, ok lt konungr bja Heireki til veizlu, ok at hann; at eirri veislu ba Heirekr dttur konungs, ok fkk hennar me miklu f ok rki, ok vi at fr Heirekr heim rki sitt. Hn beiddist opt at finna fur sinn; hann lt at eptir henni, ok fr me henni Angantr, stjpson hennar. Ok eitt sinn, er Heirekr kom r hernai, l hann vi Saxland einu leyni; hann gekk um ntt land upp, ok kom hann skemmu, er drottning hans svaf ; einn mar gekk me honum; varmenn allir svfu; hann s fagran mann sng hj konu sinni; hann tk son sinn, Angant, ok hafi me sr; hann skar r legg r hri ess manns, ok fr san til skips. Um morguninn lagi hann konungslagi, ok gekk allt flk mti honum, ok var honum bin veizla; litlu sarr lt hann ing stefna, ok spuri, hvat menn vissi til sonar hans; drottning sagi, at var brdaur; hann ba fylgja sr til leiis hans; drottning sagi, at at mundi auka harma hans; hann kvest ekki at hira; var tilleitat, ok var ar hundr sveipar dki. Heirekr kva eigi son sinn vel hafa skipazt; lt hann n leia fram sveininn ingit, ok segir allan atbur um framfer drottningar; lt konungr leia fram ann mann, er hvlunni hafi verit, ok var at rll einn; Heirekr sagi ar skilit vi drottningu, ok fr heim san rki sitt. Eitt sumar er Heirekr var hernai, kom hann Hnaland, ok herjai ar; Humli, mgr hans, fli undan; tk Heirekr ar herfng mikit, ok dttur hans, er Sifka ht, ok fr hann san aptr rki sitt, ok var eirra son Hlr, sem fyrr var ritat; ok litlu sarr sendi hann hana heim. Hann tk enn af Finnlandi at herfngi konu , er enn ht Sifka; hn var allra eirra kvenne frust, er menn hfu st. Eitt sumar sendi hann menn austr Hlmgara, at bja Rollaugi konungi barnfstr, er var rkastr konungr, vat Heirekr konungr vildi ll r fur sns bak brjta. Sendimenn koma til Hlmgars, ok segja konungi sn erendi. Konungr tti son ungan, er Herlaugr ht; konungr svarai: "Hver vn mun ess, at ek senda honum son minn til fstrs, ar sem hann sveik Harald konung, mg minn, ok ara frndr sna ok vini?" Drottning mlti: "Afsvari essu ekki sv skjtt, vat vss er r frir, ef iggr eigi etta bo; vnti ek at r fari sem flestum rum, at ngr veri hans frir; hefir hann ok sver at, er ekki stenzt vi, ok s hefir jamnan sigr, er berr." Tk konungr at til rs, at senda son sinn til Heireks, ok tk Heirekr vel vi honum, ok fddi hann upp, ok unni mikit. at hafi fair hans enn rit honum, at segja eigi frillu sinni leynda hluti sna.

Tekinn Heirekr konungr.

IX. KAPTULI.

Sumar hvert fr Heirekr konungr herna; jamnan fr hann austrveg, ok tti friland me Rollaugi konungi. Einn tma bau Rollaugr honum til veizlu. Heirekr rst um vi vini sna, hvrt hann skyldi iggja bo konungs. Flestir lttu, ok bu hann minnast heilra fur sns. Hann svarar: "ll hans r skal ek rjfa." Ok sendi au or konungi, at hann mundi skja veizluna. Heirekr skipti lii snu rj stai, einn lt hann gta skipa, annarr fr me honum, rija ba hann gnga land, ok leynast skgi hj bnum, ar sem veizlan skyldi vera, ok halda njsn til, ef honum yri lis rf. Heirekr kom til veizlunnar, og annann dag, er konungar voru komnir sti, spuri Heirekr, hvar vera mundi konungs son, fstri hans. Leitat var hans, ok fannst hann eigi. Heirekr var mjk ktr, ok gekk snemma at sofa; en er Sifka kom ar, spuri hn, hv hann var ktr. Hann svarar: "Vant er um at at tala, vat ar liggr vi lf mitt, ef upp kemr." Hn kvest leyna mundu, "ok ger fyrir st okkra, ok seg mr." Hann segir: "Ek rei gr skg, at skemta mr, ok s ek einn villiglt, ok laga ek hann me spjti, en at beit ekki, ok brast sundr skaptit. Ek hljp af hestinum, ok br ek Tyrfingi; hann beit sem vant var, ok drap ek gltinn, en er ek s um mik, var engi mar nr mr utan konungs son, en s nttra fylgi Tyrfing, at hann skal slra me vrmu mannsbli, ok drap ek sveininn. N er etta minn bani, ef Rollaugr konungr spyrr, vat vr hfum hr ltinn her." En um morguninn, er Sifka kom til drottningar, spuri drottning, hv Heirekr var ktr. Hn kvest eigi ora at segja. Drottning taldi henni hughvarf, sv at hn sagi drottningu allt at, er Heirekr hafi henni sagt. Hn svarar: "Mikil tindi," ok gekk brott me harmi miklum, ok sagi konungi: "en hefir Heirekr eigi gert etta eptir vilja snum." Konungr mlti: "N gfust mr r n, sem ek hugsaa." Gengr konungr n t r hllinni, ok bir n sna menn vpnast. Heirekr ttist vita, hvat Sifka hafi sagt, ok segir mnnum snum, at eir herklddist leyniliga: "ok gngi sv ti rilum, ok viti, hvat ttt er." Litlu sar kom Rollaugr konungr inn, ok ba Heirek gnga me sr einmli, ok er eir komu einn grasgar, hlupu ar menn at Heireki, ok gripu hann, ok settu fjtr ftr, ok bundu hann sterkliga. Tveir menn voru ar, er fastast bundu hann, ok kendi hann , at at voru eir menn, er hann hafi leyst undan bana. Konungr ba flytja hann til skgar, ok hengja hann. eir voru tv hundru manna, en er eir komu skginn, hlupu eptir eim menn Heireks konungs me vpnum hans ok merki ok lri, ok blsu egar, er eir komu eptir eim. at heyru eirra kumpnar, er skginum leyndust; sttu eir mti eim. En er etta s landsmenn, flu eir allir, er lfit gu, en flestir voru drepnir. Tku Gotar ar konung sinn ok leystu. San fr Heirekr til skipa, ok hafi me sr konungs son, vat hann lt hann vera hj eim mnnum, er skginum leyndust. Rollaugr konungr samnar n her, ok var mjk fjlmennr, en Heirekr herjai hans rki, hvar sem hann fr. Rollaugr konungr mlti til drottningar: "Illa hafa mr r gefizt; ek hefi spurt, at son okkar er me Heireki, ok sv sem hann er n reittr, mun honum me illvirki sn ltit ikkja fyrir at drepa hann, ar sem hann drap brur sinn saklausan." Drottning mlti: "Halzt hfum vr verit autrygg; stti egar vinsld hans, er engi vildi fjtra hann, nema tveir illir menn, en son okkar er vel haldinn; hefir etta verit prettr hans ok tilraun, en r vildu illa launa honum barnfstr; ger n menn til hans, ok bj honum stt, ok slkt af rki nu, sem ykkr semr, ok bj honum dttur na me rki, ef vi nm syni okkrum, heldr enn i skilizt sttir. En at hann eigi rki mikit, hann eigi konu jamfra." Konungr segir: "Eigi hafa ek tlat at bja hana nokkurum, en af v at ert vitr, skaltu ra." Voru n sendir menn til Heireks konungs, at leita um sttir, ok var komit stefnulagi, ok sttust eir me v at Heirekr fkk Hergerar, dttur Rollaugs konungs, ok fylgi henni heim heiman Vindland, er nst liggr Reigotalandi, ok skildust eir sttir; fr Heirekr konungr heim rki sitt me konu sinni.

Einn tma er konungr rei bezta hesti snum, er hann skyldi lta flytja Sifka heim, at var s um kveld; ok er konungr kom at einni, sprakk hestr hans, ok litlu sar kom hn milli hera honum; hann kastai henni ofan, ok braut henni ftlegginn. San settist Heirekr konungr at rki snu, ok gerist spekingr mikill.

X. KAPTULI.

Dttir eirra ht Hervr; hn fddist upp me eim manni, er Ormar ht; hn var allra meyja vnst ok mikil ok sterk sem karlar. Hn samdi sik me rvar ok boga.

Gestumblindi ht einn rkr mar Reigotalandi. Hann var blu Heireks konungs. konungs hir vru eir sjau menn, er dma skyldu ll ml manna ar landi. Heirekr konungr bltai Frey. ann glt, er mestan fkk, skyldi hann gefa Frey. Klluu eir hann sv helgan, at yfir hans burst skyldi sverja um ll str ml, ok skyldi eim gelti blta at snarblti. Jaaptan skyldi leia snargltinn hll fyrir konung; lgu menn hendr yfir burst hans ok strengja heit. Heirekr konungr strengi ess heit, at engi mar skyldi sv mikit hafa afgjrt vi hann, ef vald hans kmi, at eigi skyldi kost eiga, at hafa dm spekinga hans, hann skyldi ok friheilagr vera fyrir honum, ef hann bri upp gtur r, er konungr kynni eigi r at leysa. En er menn freistuu at bera upp gtur fyrir honum, var engi s uppborin, er hann ri eigi. Konungr sendi or Gestum-blinda, at hann kmi til hans, ok setti honum dag, ella sagist konungr mundu lta koma til hans. Honum tti hvrgi gr kostrinn, vat hann vissi sik vanfran at skipta orum vi konung. Honum tti ok sn vn eigi g, ef hann skyldi at hafa dm spekinga, vat sakir voru ngar. Veit hann ok, ef konungs menn koma til hans, at at kostar lf hans. San bltai hann in, ok ba hann fulltings, ok ht honum strum gjfum.
Eitt kveld kom gestr til Gestumblinda. Hann nefndist Gestumblindi. eir voru sv lkir, at hvrgan kendi fyrir annann. eir skiptu klum, ok fr bndi at hira sik, en allir hugu ar vera bnda, er gestrinn var. essi mar ferr konungs fund, ok heilsar honum. Konungr s vi honum ok agi. Gestr mlti: "v em ek hr kominn, herra, at ek vil sttast vi yr." Konungr spuri: "Viltu hafa dm spekinga?" Gestr mlti: "Eru engar fleiri undanlausnir?" Konungr segir: "Bera mttu upp gtur. Skaltu lauss, ef ek s eigi." Gestr svarar: "Ltt er ek ar til frr, en harr er annat bor." Konungr mlti: "Viltu heldr dminn?" - "Nei" segir hann, "heldr vil ek bera gturnar upp." Konungr mlti: "at er ok rtt, en mikit liggr . Sigrar mik, skaltu eiga dttur mna, ok r eigi essa at varna. En lkr ertu til mikillar speki, en aldri var at enn, at ek s eigi gtur r, er fyrir mik voru uppbornar." Var san stll settr undir Gestumblinda, ok hugu menn gott til at heyra ar vitrlig or. mlti Gestumblindi:

Heireks gtur.

XI. KAPTULI.

"Hafa ek at vilda, er ek hafa gr, konungr gettu hvat at var: la semill ok ora tefill ok ora upphefill. Heirekr konungr, hyggu at gtu." - "G er gta n, Gestum-blindi, getit er eirrar. Fi honum mungt. at semr margra manna vit. Sumir vera margmltir ar af, en sumum vefst tungubrag." Gestumblindi mlti: "Heiman ek fr, heiman ek fr gerak, s ek veg vega, vegr var undir, ok vegr yfir, ok vegr alla vega. Heirekr konungr, hyggu at gtu." - "G er gta n, Gestum-blindi, getit er eirar: ar frtu yfir br, ok var rvegr undir henni, en fuglar flugu yfir hfi r ok tveim megin n; at var eirra vegr; [..... ....]