Tor hos Utgards-Loke
En dag kjørte Tor av sted med bukkene sine, og Loke fulgte ham. Om kvelden tok de inn hos en bonde. Her slaktet Tor begge bukkene, flådde dem og lot dem koke. Han innbød også bonden og hans kone, sønn og datter til å spise med seg, men bad dem kaste alle beina fra seg på bukkeskinnene. De gjorde de også - unntatt Tjalve, bondens sønn, som knekte et lårbein for å få margen. I otta stod Tor opp og kledde på seg, løftet Mjollne i været og holdt den mot bukkeskinnene. Straks stod bukkene lys levende opp, men den ene var halt på bakbeinet. Nå skjønte tor at bonden ellers hans husfolk ikke hadde fart varsomt med beina, og at lårbeinet var brukket. Han ble skrekkelig sint, trakk øyenbrynene sammen og holdt så fast om hammerskaftet at knokene ble hvite. Bonden bad om nåde for seg og alle sine og bød i bot alt de eide. Da Tor så deres skrekk, gikk sinnet over og han lot seg formilde. I bot tok han imot bondens to barn, sønnen Tjalve og datteren Roskva, og de følger ham alltid siden.
Tor lot bukkene stå igjen hos bonden og drog videre til Jotunheim. Han kom helt til sjøen, fór over det dype hav og gikk i land med sine følgesveiner. Snart kom de til en skog og gikk gjennom den hele dagen til det ble mørkt. Tjalve var rask til fots og bar Tors nistepose, for det var ikke mye mat å få underveis. Da det var blitt mørkt, søkte de etter natteherberge og fant en meget stor stue med inngang på den ene siden, like bred som hele stuen. Der gikk de inn og la seg til å sove. Ved midnattstid ble det så voldsomt et jordskjelv at huser rystet. Tor vekket sine reisefeller og lot dem gå inn i et siderom som de fant midt på stueveggen. Men selv satte han seg i døråpningen med Mjollne i hånden og hørte svær larm og brak. Da det ble dag, gikk han ut og så at det lå en kjempestor mann og snorket tett ved i skogen. Da kunne han nok skjønne hva det var som braket. Han spente styrkebeltet om seg, men i det samme våknet mannen, og denne gang, er det sagt, kunne ikke Tor komme seg til å slå. I stedet spurte han mannen om hans navn. Han sa: «Jeg heter Skryme, og jeg har ikke nødig å spørre deg om navnet, for jeg vet at du er Åsa-Tor, men hvor har du gjort av hansken min?» Skryme bøyde seg for å ta opp hansken. Da så Tor at det som han om natten hadde tatt for å være en stue, bare var Skrymes hanske, og at sidehuset var tommen på den. «Skal vi følges at?» spurte Skryme. «Ja», sa Tor. De spiste først dugurd hver for seg, Skryme av sin matpose og Tor og hans reisefeller av sin. Så ville Skryme at de skulle ha mat sammen. Tor sa ja til det, og Skryme bandt nå hele nisten, både deres og sin, sammen i en pose. Den tok han på ryggen, gikk foran om dagen med store skritt og valgte natteleie for dem under en stor eik. «Her vil jeg legge meg til å sove», sa han, «men dere kan ta nisteposen og spise nattmat». Skryme sovnet straks og snorket veldig, og Tor gav seg til å knytte opp nisteposen. Men det ville slett ikke gå for ham. Da han hadde strevd lenge med dette, ble han vred, grep Mjollne med begge hender og slo Skryme i hodet med den. Skryme våknet og spurte om det var falt et løvblad ned i hodet hans. «Har dere spist nå?» la han til. «Ja,» sa Tor, «nå skal vi legge oss.» Midt på natten hørte Tor igjen at Skryme snorket så det durte i skogen. Han gikk bort til ham, løftet hammeren høyt i været og slo ham midt i virvelen så nebbet sank dypt inn i hodet. Skryme våknet og sa: «Hva er på ferde nå? Falt det en eikenøtt ned i hodet på meg? Hvorledes har du det, Tor?» Tor skyndte seg bort og sa at han nettopp hadde våknet og at det ennå var midt på natten. «Kunne jeg bare slå ham med et tredje slag», tenkte Tor, «så skulle han aldri mer se dagens lys.» Han passet på inntil Skryme igjen var sovnet litt før dag, løp bort til ham og slo av alle krefter i tinningen så hammeren sank like i til skaftet. Skryme satte seg opp, strøk seg over kinnet og sa: «Sitter det fugler der oppe i treet over meg, og falt det noe rusk av kvistene ned i hodet mitt? Er du våken, Tor? Nå er det på tide å stå opp, og dere har ikke langt igjen til borgen Utgard. Jeg har hørt dere har hvisket med hverandre om at jeg ikke var så liten av vekst, men dere skal nok få se større menn når dere kommer til Utgard. Forresten skal jeg gi dere et godt råd: Vær ikke altfor storsnutet, for Utgard-Lokes hirdmenn tåler ikke skryt av slike småunger. Ellers får dere vende om, og det er visst også det beste. Men vil dere endelig, så gå mot øst. Min vei går nordover til de fjellene som dere kan se nå.» Dermed tok Skryme nisteposen, slengte den på ryggen, og gikk inn i skogen, og glade var æsene over at de ble kvitt ham.
Tor og hans reisefeller gikk videre like til middag. Da så de en borg på sletten, men de måtte sette nakken like ned i ryggen for å se over den. Borgledet var stengt med en grind som de ikke kunne få opp, men de krøp inn mellom spilene og så en stor hall. Til den gikk de. Døren stor åpen, og de gikk inn og så mange menn, alle sammen dyktig store, som satt på to benker. Der var også kongen selv, Utgard-Loke, og de hilste ham, men han hilste hånlig og spurte om den lille gutten var Ake-Tor. «Du er visst større enn du ser ut til,» sa han, «og hva for idretter gir du og reisefellene dine av med? Her hos oss må ingen være som ikke kan en eller annen kunst fremfor alle andre.» Loke gikk bakerst. Han sa: «En idrett kan jeg som jeg straks er ferdig til å vise. Det er ingen her som kan spise raskere enn jeg.» «Det skal vi snart prøve», sa Utgard-Loke, og bad en mann ved navn Loge gå frem fra benkeenden og midt ut på gulvet for å kappspise med Loke. Det ble båret inn et trau fullt av kjøtt og satt på gulvet. Loke og Loge satte seg ned ved hver sin ende og spiste av alle krefter. De møttes midt i trauet, men da hadde Loke bare spist kjøttet, Loge derimot kjøttet, beina og selve trauet. Den leken hadde da Loke tapt. «Hva kan den unge mannen der?» spurte Utgard-Loke. «Jeg vil friste å kappløpe ned en,» svarte Tjalve. «Da må du være rapp på foten,» sa Utgard-Loke. Han gikk ut på marken og bad en liten fyr ved navn Huge å løpe om kapp med Tjalve. I første løp kom Huge så langt foran at han vendte seg om mot Tjalve ved målet. «Du må legge mer ut, Tjalve, hvis du vil vinne», sa Utgard-Loke. «Forresten er det ikke kommet noen hit som var fotrappere enn du.» I det andre løpet kom Huge til målet og vendte seg om da det ennå var et langt kolvskudd til Tjalve. «Det var godt løpt,» sa Utgard-Loke «men jeg Kan knapt tro at Tjalve vinner nå om dere prøver en tredje gang.» De løp på nytt. Da Huge kom til målet og vendte seg om, var Tjalve ikke engang halvveis. Alle fant nå at denne leken var de ferdige med. «Hva for idretter vil du vise oss, Tor,» sa Utgard-Loke «så stort ry som det går av dine storverk.» «Jeg vil drikke om kapp med en», sa Tor. «Det lar seg høre», sa Utgard-Loke, gikk inn i hallen og bad sin skutilsvein ta det store hornet som hirdmennene ble dømt til å drikke av nr de hadde forbrutt seg. «Det regnes for godt drukket,» sa Utgard-Loke «når en kan drikke det i ett drag. Noen drikker det ut i to, men ingen er så dårlig til å drikke at han ikke kan dømme det i tre.» Tor så på hornet. Han syntes ikke at det var så stort, men temmelig langt. Tørst som han var, satte han det til munnen og tok store drag og tenkte at han ikke skulle ha nødig oftere å bøye seg mot hornet. Men da han holdt opp og så etter hvor mye han hadde drukket, syntes han at han liten eller ingen monn kunne se. «Du har drukket godt,» sa Utgard-Loke «men ikke så svært mye. Riktignok hadde jeg trodd at Åsa-Tor var bedre til å drikke om noen hadde sagt det til meg, men jeg vet da at du tømmet det en annen gang.» Tor svarte ikke, men tok et så langt drag som han kunne. Allikevel ville ikke den andre enden av hornet så høyt opp som han ønsket. Da han holdt opp, syntes han at det var enda mindre monn enn før, dog kunne de så bære hornet uten å spille. «Vil du drikke tredje gang,» sa Utgard-Loke, «så har du gjemt det meste til slutt. Men er du ikke bedre i andre leker enn denne, kan du ikke fortjene så stort navn hos oss som hos æsene.» Tor ble vred og satte hornet for munnen. Han drakk av alle livsens krefter og gjorde draget så langt som han på noen måte kunne. Da han skulle se etter, var det sunket noe, men nå ville han ikke drikke mer. «Det er lett å se», sa Utgard-Loke, «at du ikke er så stor en mann som vi tenkte, men vil du prøve flere idretter siden det ikke nytter med denne?» «Jeg skal friste,» sa Tor, «men underlig skulle det være om det var kalt dårlig drukket hjemme hos æsene.» «Våre unge gutter,» sa Utgard-Loke, «morer seg med å løfte katten min opp fra jorden. Det er riktignok bare en småting, og jeg ville ikke ha budt Tor noe slikt hvis jeg ikke hadde sett at du langtfra er så mektig som jeg tenkte.» Det løp en grå, nokså stor katt fram på salsgulvet. Tor gikk til, tok den med den ene hånd midt under buken og løftet den opp. Men alt som Tor hevet hånden, krummet katten seg. Da Tor hadde strakt hånden opp så langt som han maktet, løftet katten bare på den ene foten. Således fikk Tor heller ikke fremmet denne leken. Utgard-Loke sa at det var noe han visste i forveien, for Tor var lav og liten imot de store folk som var der. «La en komme og ta tak i meg, så liten som dere sier jeg er,» sa Tor, «for nå er jeg sint.» «Alle her inne vil holde seg for god til å ta tak med deg,» svarte Utgard-Loke og så seg om på benkene. «Men jeg skal rope på min gamle fostermor Elle.» Hun kom inn og tok tak med Tor. Men jo hardere Tor tok fatt, jo fastere stod hun. Til slutt begynte hun å bruke knep, og enden ble at Tor falt på det ene kne. «Nå kan det være nok,» sa Utgard-Loke. «Tor vil visst ikke by flere her inne til å ta tak med seg.» Så viste han Tor og hans reisefeller til sete. De ble der om natten og nøt all mulig gjestfrihet.
Om morgenen stod de opp og gjorde seg
reiseferdige. Utgard-Loke kom til og lot sette bord for dem. Der
fikk de fullt opp av mat og drikke. Og så gav de seg på vei.
Utgard-Loke fulgte dem ut av borgen, og da de skulle skilles,
spurte han Tor om hva han syntes om sin ferd. Tor sa at han
ingen ære hadde av besøket i Utgard, og tok seg svært nær av at
han gikk for en usling. «Nå skal jeg si deg sannheten,» sa
Utgard-Loke, «siden du er vel kommet ut av borgen. Du skal aldri
med min vilje komme inn i den så lenge jeg lever og rår. Og du
skulle aldri ha fått lov til å komme inn heller hvis jeg hadde
tenkt at du var så sterk, for du hadde så nær bragt oss i stor
ulykke. Dere har bare vært ute for synkverving. Det var meg dere
traff i skogen. Den gang bandt jeg nisteposen igjen med
trolljern så du ikke kunne hitte på å løse den opp. Hvert av de
slag du slo, ville drept meg hvis jeg ikke, uten at du merket
det, hadde skutt det store berget imellom som du så utenfor
hallen. Der så du nå etter slagene tre firkantede daler, en
dypere enn de andre. Likedan var det med idrettene dere fristet:
Loke var sulten og åt godt, men Loge var ilden som var sluppet
løs, og han kunne brenne kjøtt og trau på en gang. Den huge som
Tjalve løp om kapp med, var min tanke. Den måtte jo alltid være
den snareste. Da du drakk av hornet var det så stor en bragd at
jeg knapt trodde mine egne øyne, for den andre enden lå ute i
havet, og når du nå ser etter, vil du merke hvor mye det har
sunket. Det kalles fjære. Da du løftet katten, ble vi redde alle
sammen, for det var Midgardsormen
som ligger om alle land. Men du hevet den så høyt at det bare
var så vidt at hodet og halen på en gang rørte ved jorden. Taket
med Elle var også en stor bragd; hun er alderdommen, for verken
har det vært eller vil det bli noen som ikke faller for henne.
Nå skal vi skilles, og best er det for oss begge at dere ikke
kommer igjen, for jeg skal alltid vite å verge meg med lignende
kunster.» Tor hevet hammeren og ville slå Utgard-Loke, men med
ett var han borte. Heller ikke kunne han få øye på borgen. Så
måtte han vende om igjen til Trudvang. Men snart ville han ut
igjen, og det skulle være mot Midgardsormen.
Kilde: Gylvaginning (s. 57ff).
Litteratur: Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967, s. 96-103.