Lokes barn

Loke var sønn av jotnen Fårbaute og konen kans, Lauvøy. Han var vakker, listig og slu. Konen hans het Sigyn.

Med jotunkvinnen Angerboda (den som varsler sorg) fikk Loke tre barn. Det var Fenrisulven, Midgardsormen (Jormundgand) og Hel.

Æsene fikk vite at de tre barna vokste opp i Jotunheimen, og de ventet seg stor skade og mye ulykke fra dem. Odin sendte derfor æsene av sted for å hente dem til Valhall.

Odin kastet ormen i havet. Den vokste seg så stor at den til sist lå som en ring rundt hele jorden og bet seg selv i halen. Derfor fikk den navnet Midgardsormen.

Hel ble kastet i Nivlheim, hvor hun skulle styre over ni verdener. Alle som døde av alderdom eller sykdom ble sendt til henne. Her bodde hun med trellen Ganglate og trellkvinnen Ganglot. Hallen hennes var omgitt av et høyt gjerde, og grinden het Helgrind. For å komme inn i salen hennes, Eljudne, måtte man stigeover terskelen Fallende fare. Hels fat het Hunger og kniven Sult. Rundt sengen Sykeleie hang forhenget Blinkende ulykke.

Hel hadde en fryktelig hund som het Garm. Selv så hun forferdelig ut; hun var halvt svart, halvt hudfarget.

Fenrisulven ble hos æsene. Når den skulle ha mat, var det bare Ty som våget å fore den.

Ulven vokste og vokste, og alle spådommer sa at en dag skulle ulven volde æsene stor skade. Derfor bestemte de seg for å lenke Fenrisulven.

Først forsøkte æsene en lenke de kalte Løding, men den ødela ulven med det samme.

Neste lenke var dobbelt så sterk. Den ble kalt Drome, og æsene narret ulven til å prøve den. Hvis den ikke kunne holde ham fast, ville han bli kjent for styrken sin, sa de. Også den slet Fenrisulven i stykker.

Æsene ble redde for at de ikke skulle så bundet ulven. Da sendte Odin Skirne til noen dverger i Svartalvheimen for å få dem til å lage en lenke som var sterk nok. Gleipne ble laget av seks ting; fiskens åndedrett, kvinneskjegg, fuglens spytt, fjellets røtter, lyden av kattepoter, bjørnens sener, og var tynn og myk som et silkesnøre. Likevel var den sterkere enn alle andre lenker.

Æsene lokket med seg ulven til en holme som het Lyngve. Den lå i vannet Åmsvartne. Der viste de ham båndet og sa at selv om det var sterkere enn det så ut til, så klarte nok ulven å slite det i stykker.

Fenrisulven så mistenksomt på båndet. Var den laget med list og svik, ville han ikke ha den rundt seg.

Æsene prøvde å narre ulven. Hvis han ikke greide å ødelegge lenken, hadde de ingen grunn til å være redde for ham. Da kunne de like gjerne sette ham fri igjen, sa de.

Men ulven var ikke lett å lure. Hvis ikke en av æsene ville stikke hånden sin inn i gapet hans som pant, ville han ikke la seg binde.

Ty var den eneste av æsene som våget dette. Han la den høyre hånden sin i gapet på ulven. Da Fenrisulven var lenket og forsøkte å slite seg løs, ble lenken enda strammere. Alle æsene lo - bortsett fra Ty. Han mistet hånden sin.

Da Fenrisulven var hjelpeløs, tok æsene Gelgja, festetauet som var knyttet til lenken, og dro det gjennom Gjoll, en diger helle. Den festet de dypt nede i jorden. Så tok de en stor sten som het Tvite. Den begravde de enda dypere og brukte den som festepåle for Gjoll.

Ulven glefset vilt etter dem, men da stakk de et sverd inn i kjeften hans. Sverdet stod med skjeftet ned og sverdspissen opp, slik at han ikke fikk lukket gapet. Siklet hans ble til elven Vån. Slik ble han liggende og hyle og fråde til Ragnarok.


Kilde: Gylvaginning, s. 42ff.

Tilbake til hovedsiden