Det norrøne verdensbildet

I det norrøne verdensbildet ligger jorden midt ute i det store tomromet Ginnugagap, mellom den glovarme Muspellheim i sør og den kalde Nivlheim i nord. Verden blir skapt av Odin, Vile og Ve, av liket til urjotnen Yme. Jorden er lagd av kroppen, sjøer og hav er laget av blodet. Klipper, fjell og stein er lagd av Ymes tenner og bein. Himmelhvelvingen var lagd av Ymes hodeskalle, som fire dverger kalt Østre, Vestre, Nordre og Søndre holder oppe i hvert sitt verdenshjørne.

Odin, Vile og Ve har skapt stjernene av gnister fra Muspellheim, skaper sola og månen og setter dem i sine faste baner, trukket av to hester med vogn. Om natten kommer hesten Rimfakse, som trekker månen. Han fråder om munnen når han løper, og fra ham kommer duggen på bakken om morgenen. Det er Mundilfares sønn Måne som sitter i vognen som trekker månen. Mundilfare er også faren til Sol, som sitter i vognen som trekker solen, trukket av hesten Skinfakse. De kan ikke stoppe, for to ulver jager dem over himmelen. Ulven Skoll jager Sol – og han tar henne til slutt. Ulven foran henne heter Hati Hródvitnisson. Han forsøker å ta månen, og til slutt sluker han den. Hele himmelen rødnes med blod slik at sola slutter å skinne.

I enden på himmelhvelvingen sitter Ræsvelg, en jotun i ørneham. Når han slår med vingene kommer det vind som spres til alle verdenshjørner.

Selve jorda er flat, ringformet, med en rund himmelhvelving og en rund bunn. Rundt landmassene er det hav. Og rundt enden av havet ligger Midgardsormen og biter seg selv i halen for å holde havet på plass. På landet innenfor strendene er jotnenes land Utgard. Innenfor jotnenes land ligger midtriket Midgard, som gudene lager for menneskene på urjotnen Ymes øyenbryn. Innerst ligger gudenes land, Åsgard. Den er omgitt av sterke forsvarsverker og er godt beskyttet. Der finner vi gudenes boliger, deriblant Valhall, med sine fem hundre og førti dører og fem hundre og førti golv. Utenfor Valhall ligger Vigridvollen, som er hundre mil vid hver vei.

I midten av Åsgard står det digre verdenstreet Yggdrasil. Trekronene strekker seg over himmelen, og røttene er brede går helt ned til underverdenen. Det har røtter som strekker seg i tre retninger. En av røttene er hos æsene, en går til rimtussene, og en tredje står over Nivlheim, hvor ormer gnager på røttene nedenfra. På taket av Valhall står geita Heidrun og gnager på Yggdrasils greiner, og fra jurene drypper det mjød. Der står også hjorten Eiktyrne, som spiser blader av treet. Fra hornene drypper det vann som blir til elver.

Fra Åsgard går regnbuebroen Bifrost til himmelen. Broa voktes av Heimdall.

En annen bro kalt Gjallarbru går til dødsriket. Broa er gullbelagt, og går over den halvt underjordiske elva Gjøll på nordsiden av verden, mot Nivlheim. Derfor er det fuktig, kaldt og mye tåke der. Det er Lokes datter Hel som hersker over de ni underverdnene. Boligen hennes, Helheim, voktes av helhunden Garm.

Det er vanskelig å trekke et tydelig skille mellom de norrøne skapelsesmytene og verdensbildet, ettersom verden ikke ble til av ingenting. Skapelsen av verden var nærmere beslektet et håndverk enn skapelse ut av ingenting. Det var et mord som måtte til for at verden skulle bli til; kreativitet, skapelse og voldelig omveltning henger sammen.

De norrøne skapelsesmytene er rike kulturelle kilder, fordi de sier mye om datidens verdensbilde. Om forholdet mellom mennesker og guder, mellom jotner, guder og dverger, og menneskets plass i universet.

Kildene er også delvis overlappende og til en viss grad motsigende. Dette er ikke noe unikt med de norrøne kildene, og er et trekk vi finner i skriftlig bevarte myter fra ulike kulturer. Det er dessuten symptomatisk at det har oppstått ulikheter og motsigelser over tid på grunn av muntlig tradisjon.


Kilder: Gylvaginning (16ff), Voluspå (2ff), Grimnesmål, Vavtrudnesmål (11ff)


Tilbake til hovedsiden