Hverdagsguder

Guddommelige makter

Vi vet temmelig lite om hvordan de store gudene har spilt i menneskenes daglige liv, men de mytene som har blitt bevart om storgudene tyder på at dyrkelsen av dem har hatt et visst offisielt preg. Dette betyr at de i høyere eller lavere grad var en slags samfunnsguder som et stort antall mennesker kunne samle seg om ved bestemte høytider.

Mye tyder på at det enkelte menneske i det daglige kunne henvende seg ved offer og bønn til dem, eller mest sannsynlig én av dem, som han foretrakk fremfor de andre.

Dessverre hersker det også på dette feltet usikkerhet, nettopp fordi systematiseringen av det i skriftelige kilder virker påfallende litterært, og først ble nedskrevet i en tid da den gamle troen for lengst var død.

Det er også grunn til å minne om at nordisk mytologi kun kjennes fra ett hjørne av norden: Island og delvis Norge. For Danmarks og Sveriges del er kildematerialet mangelfullt, og de restene vi finner er fra kristen tid, nedskrevet av kristne. Deres interesse for de hedenske gudene var kun av litterær- og kulturhistorisk art. Og de måtte, akkurat som dagens norrønforskere, søke opplysninger i gamle overleveringer og sette dem sammen så godt som det lot seg gjøre. Troen på de store gudene og dyrkelsen av dem var for lengst gått til grunne.

Troen på en lang rekke guddommelige makter var langt mer seiglivede. Deres eksistens lar seg konstatere i kildene, men det finnes få eller ingen myter om dem, og de ser heller ikke ut til å ha vært gjenstand for noen høytidelig dyrkelse på lik linje med gudene. Mange av disse opptrer likevel i mytene om storgudene.

Men av og til kan en historisk eller halvt historisk historie være med på å belyse rollene til guddommer som ikke har vært små, men som har eksistert så lokalt og avgrenset at de ikke har blitt tatt opp sammen med de andre gudene. Dette er ett av de best kjente eksemplene i så måte:

Håkon Jarls offer

"Jomsvikingenes saga" forteller at da Håkon Jarl sloss med jomsvikingene i Hjørungavåg, og kampen så ut til å gå ham imot, beordret han befalingsmennene til å bli med hæren. Han sa: "Jeg vil gå i land med noen menn og se hva jeg kan utrette."

Deretter gikk han til en ryddet plass i skogen. Der kastet jarlen seg ned på kne i bønn og vendte seg mot nord. Han anropte sin trofaste hjelperske Torgerde Holgabrud. Men hun hørte ikke på jarlens bønn, og han syntes han kunne merke at hun var sint på ham. Han tilbød henne da flere offergaver, men hun ville ikke ta imot noen av dem. Han syntes at hans sak tok en dårlig vending. Til slutt tilbød jarlen henne menneskeofre, men hun ville heller ikke motta noen av dem. Jarlen fant at han stod svakt hvis han ikke fikk formildet henne. Han lovet henne mer og mer, og til slutt tilbød han alle andre menn enn seg selv og sine sønner, Erik og Svein.

Men jarlen hadde en sønn som het Erling. Han var sju år gammel og var en lovende gutt. Det gikk slik til at Torgerde tok imot jarlens tilbud, og så valgte hun hans sønn Erling. Siden jarlen fant at hans bønner og hans tilbud om offer var mottatt, følte han at det var større håp for ham og hæren hans. Deretter lot han gutten gripe og gav ham til sin trell Skopte Kark. Han tok gutten av dage på den måtenHåkon pleide å bruke, og som han hadde gitt beskjed om.

Deretter forteller sagaen hvordan slaget gikk bedre for Håkon Jarl, fordi han hadde ofret til Torgerde Holgabrud og hennes søster Irpa. Fra nord reiste det seg en sort sky med lyn og torden, kulde og haglbyger som gikk rett i ansiktene på jomsvikingene. Det fortelles at Håvard Huggende, Bues skipsfelle, var den første som så Torgerde Holgabrud på Håkon Jarls flåte. Det var også mange andre synske menn, og noen som ikke var synske, som så det samme. De så også at det var som om piler fløy av hver finger på trollene; og hver gang traff de en mann slik at han falt (Munch 1967:70).

Den lavere mytologien

Gudevesener som Torgerde Holgabrud hører kanskje mer hjemme i religionshistoriens behandling av den lavere mytologi enn i mytologien. Med den lavere mytologi menes alle hverdagsgudene, makter og forestillinger som var av så ubestemt karakter at de bare i liten grad gled inn i den høyere mytologiens system av store guder og store begivenheter.

Likevel må en være klar over at slike forestillinger har spilt en stor rolle - kanskje like stor som storgudene i det daglige liv.

Mye av den senere folkloren er ubrukelig for å beskrive deres rolle i førkristen tid; disse har i langt større grad enn gudene kunne leve uanfektet videre, selv etter trosskiftet, og er derfor neppe tillagt de samme egenskapene nå som de var den gang: Fortellingene om nisser, elvepiker, troll, dverger, varulver, havmenn osv. har levd videre i beste velgående til våre besteforeldres dager, eller i alle fall til våre oldeforeldres dager: Denne store gruppen bestod av en heterogen gruppe overnaturlige vesener som var vidt forskjellige i utseende og lynne, og som grep inn i menneskenes liv på forskjellige måter. Noen av dem forårsaket skade, andre var til hjelp og var vennlige, men dette avhang i stor grad av menneskenes egne hensyn til dem. En fellesbetegnelse på disse er vetter. Dette ordet var opprinnelig en fellesbetegnelse på hele kretsen av overnaturlige skikkelser, også guder og jotner. Men senere ble dette ordet ensbetydende med vesnene i den lavere mytologien.

Dverger og svartalver

Disse to gruppene blir ikke alltid holdt klart atskilt fra hverandre. Begge bodde under jorden eller i store steiner eller hauger. De var små og stygge. Svartalvene var svartere enn bek.

Dvergene var de beste smedene, og dette var også deres viktigste arbeid. De beste våpnene og flotteste gjenstandene av metall er det dverger som har laget.

Dette utdraget fra sagnet om sverdet Tyrving, er betegnende på forholdet til dvergene:

"Det ble sagt at kong Svarvlame i Gardarike var Odins sønnesønn. En gang han var på jakt, red han etter en hjort og for vill. Ved en stor stein så han to dverger. Ved hjelp av runer trollbandt ham dem og svingte sverdet sitt over dem. Dvergene kalte seg Durin og Dvalin og ba om å kjøpe seg fri. Svarvlame ba dem smi et sverd. Det skulle verken ruste eller briste, skulle kunne kutte gjennom sten og jern og gi seier hver gang det ble brukt.

Dvergene lovet ham det. Til avtalt tid møtte de Svarvlame ved stenen og hadde med seg det vakreste og beste sverd noen hadde sett. Så forsvant de inn i stenen igjen, først Durin og så Dvalin. Dvalin snudde seg mot kongen og la en forbannelse over sverdet. Det skulle utøves nidingsdåd tre ganger med sverdet. Hver gang det ble tvukket ville det bli en manns bane. En dag skulle også Svarvlame falle for det [...]". Og det gikk til slutt som dvergen hadde sagt. Å eie noe en dverg hadde laget, kunne derfor bli til større ulempe enn fordel. Men det finnes selvsagt eksempler på gjenstander som dvergene ikke har lagt forbannelser over; Mjollne, Draupne, Skibladne, Gungne o.a. Myten kalt "Sivs hår" forteller hvordan disse gjenstandene ble til.

Landvettene

Av vesnene i den lavere mytologien er landvettene sentrale. Disse ser tidlig ut til å ha hatt stor betydning - i alle fall på Island: "Landnámabók" forteller at "Ulvljots lov", vedtatt i 930 begynte med en bestemmelse om at man ikke skulle komme seilende med drageskip. Og hvis en gjorde det, skulle man ta bort dragehodet før land kom til syne. Det var ikke lovlig å seile mot kysten med "gapende hoder eller tryner" slik at landvettene ble skremt.

Det var absolutt grunn til å ha hensyn til dem, for de var landets voktere fremfor noen andre.

Dersom en virkelig ønsket å volde en annen mann ulykke, kunne han forsøke å hisse landvettene på ham. Egil Skallagrimsson gjorde dette da han satte opp nidstang mot Erik Blodøks for å hevne seg på ham. Han gikk i land på en øy langt ut mot havet:

"Han tok en hasselstang i hånden og gikk ut på en berghammer som vendte inn mot land. Så tok han et hestehode og satte opp på stangen. Deretter sa han en besvergelse og mælte: "Her setter jeg opp nidstang, og jeg snur dette nid mot kong Eirik og dronning Gunnhild." Ved disse ord vendte han hestehodet inn mot land: "Jeg vender dette nid mot landvettene som bor i dette land, så de alle skal fare vill, og ingen nå eller finne sin bolig før de har jaget Eirik og Gunnhild ut av landet." Så drev han stangen ned i en revne i fjellet og lot den stå der. Han vendte også hodet inn mot land, og han ristet runer på stangen, og i den står hele besvergelsen. Så gikk han ombord i skipet sitt." (Egils saga, kap 57.)

Det er mulig at de andre landene i Norden har hatt tilsvarende forestillinger om beskyttende landvetter, men de lar seg bare konstatere for Islands vedkommende.

Folketroen kan tyde på at troen på vetter, som i særlig grad var knyttet til en enkelt slekt, og muligens en enkelt person, var utbredt over hele Norden og holdt seg i live til nåtidens forestillinger om nisser og lignende vesener.

Alveblot og vetteoffer

Forestillingene om de mindre og myteløse guddommene viser seg tilbøyelige til å flyte sammen. Det er i praksis ikke mulig å skille skapt mellom vetter, alver, diser og andre lignende makter. Av og til viser det seg at dyrkelsen av dem kan ha hatt et visst offisielt preg som har foregått til bestemte tider. Et eksempel på dette finnes fra den gangen Sigvat, Olav den Helliges skald, var på reise i områdene mellom Norge og Värmland. Med bakgrunn i Sigvats egne kvad om ferden, forteller Snorre i "Heimskringla" hvordan skalden og hans ledsagere ikke kunne få nattely. De ble avvist sted etter sted fordi man holdt alveblot, og var redd for at Odin skulle bli sint hvis fremmede fikk slippe inn. Her har det mest sannsynlig vært snakk om en privat høytid i familien.

Det kan se ut som om det kunne oftes til alver og vetter etter behov. I "Kormaks Saga" fortelles det at Torvard ikke ble frisk av sårene Kormak hadde påført ham i en tvekamp. Han ofret da kjøtt og blod av en okse til alvene, og ble snart frisk igjen.

Fylgjen

Andre guddommelige makter var sterkt knyttet til en enkelt slekt eller person. Kanskje var vedkommende ikke klar over dette selv, men de som hadde evner for det kunne se en slik fylgje. Disse var ofte i dyreskikkelse, og fulgte eller representerte denne personen. Dette dyret var en slags avspeiling av hans sinn og vesen, og eksisterte i en parallell dimensjon.

Følgende historie er bevart om Torstein Oksefot, en av mennene som kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder: "Han var farløs da han ble født på sin morbrors gård. Han ble satt ut som et fattigmanns barn, men ble funnet av en bonde og vokste opp hos ham. Han ble stor og sterk og løp ut og inn av sin fødegård, Krossarvik, uten at verken han selv eller bonden Torkjell kjente sakens rette sammenheng. Hans mor, Orny, ante nok sitt, men det var guttens morfar, Geitir, som fikk syn for at gutten var av god ætt: En dag, som så ofte før, kom Torstein til Krossarvik. Han gikk til stuen, og der satt Geitir på veggbenken og mumlet noe for seg selv. Men gutten løp fort inn i stuen som barn ofte gjør, og falt på gulvet. Da Geitir så det, lo han høyt. Men da Orny ser gutten, brister hun i gråt. Gutten gikk deretter til Geitir og spurte: "Hvorfor syntes du at det var så morsomt at jeg falt?" Geitir svarte: "Jeg lo fordi jeg så noe som du ikke så." "Hva var det?" spurte Torstein. "Det skal jeg si deg; da du kom inn i stuen, var det en isbjørnunge sammen med deg. Han løp foran deg, men stanset opp da han fikk øye på meg. Men du løp fort, og falt over bjørneungen. Og det er min mening at du ikke er Krums og Torgunns sønn, men av større ætt".

Men fylgjen var også på en måte personen selv, og kunne derfor ikke bare oppfattes som et speilbilde eller et dobbeltvesen. Dette kommer tydelig frem i den islandske saga om Rolf Krake: Da Rolf og hans menn kjempet den siste kampen ved Leire, gikk en stor bjørn til angrep på fiendene deres og påførte dem stort mannefall. Men samtidig savnet man den beste av Rolfs krigere, Bodvar Bjarke. Til slutt fant de ham døsende i hallen, samtidig med at hans kamerater sloss på liv og død. Etter å ha blitt vekt tre ganger ble han endelig med ut for å kjempe, men da var bjørnen borte. Bjørnen var Bjarkes fylgje, og mens den kjempet lå Rolf og sov - tappet for krefter.

Forestillinger om fylgjer er nært beslektet med hamskifte. Dette betyr at et menneske enten har evne til, eller blir tvunget til, å opptre i dyreskikkelse. Historien om Egil Skallagrimssons bestefar, Ulf, er kjent i så måte: Han pleide å stå tidlig opp, og arbeidet bra. Men når det led mot kveld ble han så menneskesky at det var få som fikk snakket med ham. Han gikk tidlig til ro, og folk mente at han ofte skiftet ham. Han ble kalt Kveld-Ulf.

Dødningen

Dødningen, draugen, er både uhyggelig og farlig. Han lar ofte sin vrede gå ut over gravrøvere som forsøker å tilegne seg den dødes skatter. Saxo Grammaticus forteller at Asmund lot seg levende begrave i haugens kammer sa hans fosterbror Asvid var død. Da han endelig slapp ut igjen, rant blod nedover kinnene hans, og det ene øret var revet av. Det var den døde Asvid som hadde våknet om nettene. Asmund fikk ikke Asvid rolig før han slo hodet av ham og slo en pæl gjennom kroppen hans.

Sistnevnte var et vanlig brukt middel for å skaffe seg fred for gjengangere. På den måten festet en den døde til hans sted og forhindret ham i å gjøre ugavn. En fullstendig ødeleggelse av liket fungerte også.

Navngivning og gjenfødelse

Mange andre forestillinger hadde tilknytning til de døde. En av dem viste seg i navngivningen av de nyfødte. Når barnet oppkalles etter en avdød slektning, er det fordi en opprinnelig tenkte seg at han igjen fikk sitt liv i barnet. Ætta hadde således erstattet sitt tap. Men dette kan også skje uten at en kaller opp igjen barnet: Helge Hundingsbane og Sigrun sies å ha blitt gjenfødte. Han het da Helge Haddingjaskati, og hun Kara Halvdansdatter og var valkyrie.

Litteratur:
Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Universitetsforlaget, Oslo. 1967

Tilbake til hovedsiden