Hov

Hovet var en betegnelse på den viktigste helligstedet for større feiringer. Ordet er i realiteten det samme som det tyske ordet hof, som betyr bondegård. Det er fremdeles omdiskutert om hovet var en egen bygning, på lik linje med de kristne kirkene, eller om det rett og slett var en betegnelse på den største gården i bygda - som kunne huse flest mulig mennesker (Steinsland 2008). Den aller siste forskningen (Jennbert et al. 2002) tyder på at det førkristne samfunnet hadde egne kultbygninger, selv om dette heller ikke utelukker at storgårder også kan ha blitt brukt som hov. Dette stemmer godt overens med forskningen til Magnus Olsen på begynnelsen av 1900-tallet, hvor han fant en markant sammenheng mellom gårder med hov i navnet og senere kirkested. Dette viser at de kristne kirkene i mange tilfeller ble bygget på samme sted som de gamle hovene.

En av de beste beskrivelsene av hvordan et hov kunne se ut finnes i Eyrbyggja saga. Sagaen er skrevet ned på 1200-1300-tallet og kan godt være inspirert av kirkelig kult, men det er også mulig at den er rimelig presis. Torolf Mosterskjegg kom fra Sørvestlandet og dro til Island under Harald Hårfagre styre. Da han kom til Island bygde han en stor gård som han kalte Hovstad:

"Der lot han reise et hov, og det var et stort hus. Det hadde en dør på langveggen nær ved den ene tverrveggen, og innefor stod høysetestolpene, og i dem var det noen nagler som ble kalt "gudenaglene" (reginnaglar). Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det et tilbygg som lignet på koret i kirkene nå, og der stod det en stalle midt på gulvet, liksom et alter, og på den stallen lå det en helsmidd gullring som veide tyve øre (ca en halv kilo). Til den ringen skulle de sverge alle edene sine, og hovgoden skulle ha den på armen sin under alle folkestevner. På stallen skulle også lautbollen stå og oppe i den lautteinen, som var en skvettekost til å skvette offerblodet av bollen med. Det blodet tok de når de hadde slaktet de dyrene som var gitt til gudene. Rundt om i stallen var det stelt til for gudene i tilbygget."

I dette tilfellet ser vi at hovet ble reist på gården, og Torolf Mosterskjegg fungerte etter dette som gode.

Jennbert, Kristina et al. (red.) 2002: Plats och Praxis: Studier av nordisk förkristen ritual, Vägar til Midgard 2, Lund.
Gro Steinsland (2005): Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Oslo, s. 284ff.

Tilbake til hovedsiden